Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.
Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”
Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!
Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”
Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.
Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.
Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”
Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).
Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.
Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.
