Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er nå i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) “alt er for det beste i den beste av alle verdener”. Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely “pre-established” harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…

Siden jeg i bursdagsgave nylig fikk meg verdens lekreste Nikon D3000 speilreflekskamera har jeg flydd rundt og tatt bilder i hytt og gevær. Lillesøster har villig vekk stilt opp som forsøkskanin. “Hva gjør denne innstillinga her? Lese manualer er for pyser! Lillesøster, stå der!” etc. Det har vært gøy. Så nå blir det bildeblogg igjen, yay!

For geeken leser. Maaasse. Nå er ikke dette uvanlig, men på litteraturmaster er det litt ekstra mye lesing (spesielt når jeg i tillegg til pensum tar meg tid til å ligge til fire om morran og lese ikke-pensum… lalala). Anyway, point in case:

Og hva trår til for å hjelpe geeken komme gjennom all lesinga? Kaffe? Cola? Sjokolade? Ritalin? Neinei. Her i gården går det i TE. Te i bøtter og spann, og verdens søteste kanner og kopper:

Mmm te og litterære kopper og pensumbøker på geledd i bakgrunnen. Motivasjonsfaktorer dette, nå når jeg må lese hundrevis av sider med løsark fordi ikke alle bøkene i det ene faget mitt er tilgjengelig lenger, så vi har måttet bruke masse tid, svette, bannord og penger på å kopiere ørtenførten sider. Vet dere hvor utrolig vanskelige matere på kopimaskiner kan være? Hvor gøy det er å få en bunke helt svarte eller helt hvite ark? Har jeg nevnt at jeg foretrekker bøker? At jeg hater løsark? Arg.

Da kommer teen inn og er min store livredder. Alt ordner seg med te. Og litt pauseblogging selvsagt…

Back to the grindstone! Ka-pish!

Et av fagene jeg har dette semesteret er om litteratur og politikk på 1700-tallet. Der har jeg en del romaner. Ca nettopp har jeg slept meg gjennom en av disse ovenfornevnte romanene, Persiske brev av Montesquieu. Boka er skrevet utifra ståstedet til to persere som kommer til Paris, og underliggjør dermed det franske samfunn og dets skikker og samfunnsforhold; og er bitende kritisk. Høres spennende ut ja? Nei. Boka er stort sett dørgende kjedelig – de eneste lyspunktene var fablene i fabelen, og størsteparten av Rica (den ene perseren) sine brev, siden han er skikkelig sleip, og lar kritikken av diverse samfunnsforhold og slikt gli ubemerket inn på deg gjennom anekdoter, helt til den på slutten treffer så det synger. Hurra! Men Usbek, hovedbrevskriveren, er kjip, belærende, hovmodig og sur. Tidvis direkte frekk mot venner som han skriver til, der han får dem til å fremstå som idioter. Ikke like gøy. På slutten, dvs de siste ti-tyve sidene, ble boka skikkelig action, men det var i grunn litt sent for mitt vedkommende, så er fryktlig lunken i forhold til boka.

Så hadde jeg Filosofiske brev av Voltaire (hvorfor så mye breveri? På 1700tallet var romanen enda ikke en skikkelig etablert sjanger – forfatterne prøvde seg frem, og da ble det mest brevromaner). Og denne franskmannen liker vi! – i motsetning til han andre (selv om jeg anerkjenner at Montesquieu så og si var grunnleggeren av moderne samfunnsvitenskap osv. Kjedelig likevel). Voltaire er brilliant. Han er provoserende, sneaky, morsom og utrolig treffende i sine kritikker og tanker. Filosofiske brev er en hyllest av England og deres måte å gjøre ting på, og dermed en indirekte kritikk av Frankrike (dere vet klisjéen om at franskmenn og engelskmenn hater hverandre? Den oppsto ikke uten grunn). Boka fikk lite oppmerksomhet i England, men ble hissig mottatt i Frankrike, med brenning og forbud og gode greier.

Uansett, jeg har forelska meg såpass i Voltaire (jeg har det med å forelske meg i diverse teoretikere og forfattere. Og romanfigurer. Hm.) at jeg tenkte å dele de tinga jeg syns har vært aller mest brilliante av ham i boka med dere. Bær over med en begeistret geek.

Voltaire synser om … det meste mellom himmel og jord:

Først, som den litteraturstudenten jeg er, et sitat om Aristoteles, som umiddlebart provoserte meg, men så fikk meg til å knekke sammen i latter, fordi det er så sant.

Aristoteles, som man har tolket på tusen måter, fordi han er uforståelig, trodde, hvis man bygger på noen av hans disipler, at alle menneskers forstand var én og samme substans.

Tusen forskjellige måter! Ahaha. Voltaire er søtest når han bare hiver inn sånne slengbemerkninger som virkelig treffer hjem (resten av setningen har jeg tatt med bare fordi sitatet ser rart ut om bare det første står).

-*-

Om Newton, og de hobbyer han tydeligvis har hatt:

Newtons oppdagelser, som har gjort ham så berømt overalt, angår oppbygning, lyset, det uendelige i matematikken, og endelig tidsregningen, som han moret seg med for å koble av.

Jeg og morer meg med å dechiffrere tidsregning, helt klart. Sånt er normalt.

-*-

Til slutt, mitt absolutte favorittsitat av kjære Voltaire. Det er fra slutten på første kvekerbrev, og kvekeren det er snakk om forklarer hovedpersonen hvordan deres holdning og reaksjoner til krig/kolonisering er:

Vår Gud, som har befalt oss å elske våre fiender og å lide uten å klage, vil sikkert ikke at at vi skal dra over havet og skjære strupen over på våre brødre, fordi mordere kledd i rødt, og med en lue som er to fot høy, verver borgere ved å slå to trommestikker mot en utspent eselhud; og når hele London, efterat et slag er vunnet, er strålende opplyst og himmelen glitrer av fyrverkeri, når luften gjenlyder av støyen fra takksigelser, klokker, orgler, kanoner, da jamrer vi i stillhet over mordene som er årsak til all denne offentlige lystighet.

Den siste delsetningen der, da jamrer vi i stillhet etc, kommer alltid til å være med meg. Aldri har jeg sett noen oppsummere så godt, så kort, hvor grusomt krig er, og hvor grusomt det er å faktisk glede seg over og å ville drepe.

-*-

Det var dagens lille pensumbloggeri. Siden jeg begynte på bloggposten (begynte før jeg avslutta Filosofiske brev) har jeg også lest Voltaires Zadig, og mannen er dæven meg like artig der også. Yay! Anbefales til alle.

Sånt syns jeg er dødsspennende. Spesielt interessant er det å se hvorfor folk reagerer på ulike ord i forhold til lydene i det. Siden jeg elsker dikt tenker jeg mye på dette med lydene i et ord, siden det faktisk er viktig for et dikt å klinge fint. Lydene kan gi en lyrisk dobbelbunn, forhøye en opplevelse, eller skape skjærende kontraster, alt som kan gjøre den tematiske helheten bedre.

Et av mine egne absolutte favorittord er klikkestatistikk. Det har så herlige konsonanter. Klinger utrolig nydelig, selv om jeg vanligvis foretrekker mykere ord. Klikkestatistikk har jo til og med relevans i forhold til bloggen min. Hah.

Pjusk og pjusken er også storfavoritt. Det høres så mykt og deilig ut, som en fjær som strykes mot hud. Det går jo på å ikke være helt i form, men i hodet mitt er det altså ei dunmjuk fjær…

Et av de verste ordene jeg vet derimot er pølse. Det er virkelig et superekkelt ord for meg, med pløsete (anna ekkelt ord) lyder. Pø’en gjør seg ikke godt sammen med min tykke trønder-l, og den vislete s-lyden avslutter det hele på en måte som gjør at hele ordet høres helt tilfeldig slengt sammen ut. Uff.

Det som fikk meg til å tenke på disse favorittordene mine, og bokbloggen, var pensum. Jeg leser litteraturteori fullstendig overlesset med ord jeg aldri har sett før. For eksempel:

Solipsisme. Jeg kan takke Ingebjørg Seips bok om metoden i Adornos estetikk for å ha lært meg disse nye fremmedordene (vel det var jo en munnfull av en setning…), og jeg elsker det (selv om boka er tung som bly). Solipsisme er læren om at jeget og jeg-bevisstheten er det eneste som eksisterer. De fleste har antagelig hørt Cogito, ergo sum. Det er Descartes’ “Jeg tenker, derfor er jeg.”, og det er solipsisme. Ingenting eksisterer uten en bevissthet til å erfare det.

Nå er ikke Adorno kjempeenig i dette, såvidt jeg har skjønt, han mener at subjekter (feks mennesker) også trenger objektene (feks omverdenen) for å kunne ha en bevissthet å erfare noe med. Man må bruke ord for å gi dem betydning, men man må vite betydningen av ordene for å kunne bruke dem…

Adorno er tungt. Men han er gøy å prøve å løse opp, i all sin kryptiskhet (kryptisk er et annet ord jeg elsker! Det har så mange harde, smellende lyder. Hih.).

Andre ord jeg har forelska meg i er blant annet transcendental (jeg er glad i ord med sjeldent brukte bokstaver i), som går på det som ligger utenfor erkjennelsens grenser, noe oversanselig. Immanent (iboende) og amorf (uten form) er også gøye ord. Mmmm masse fine m’er. Og et jeg hata først, men nå digger er monade (udelelig enhet som verden tenkes oppbygd av). Jeg likte det ikke fordi jeg hadde hele tida lyst å lese nomade, og det ga ikke mening i sammenhengen i det hele tatt. Men nå liker jeg at det sitter litt rart på tunga. Jeg må konsentrere meg om å holde det riktig i sinnet. Herlig.

Et ord jeg virkelig ikke liker derimot er nivellering. Det går på det fenomenet at det blir mindre forskjell på formell og uformell tale (feks at De og Dem er så og si utradert fra det norske språket). Betydninga er ikke det jeg syns er ekkelt med ordet da, språkfluktueringer er spennende. Men jeg liker ikke lyden av ordet. Det høres for meg ut som det engelske snivelling, som er å være snørrete, snufsete. Det betyr også at du syter og klager og er litt puslete. I tillegg kom ordet på side 64 i boka, og jeg var temmelig lei… så det kan jo ha no med det hele å gjøre.

Dette ble sannelig repetisjon av pensum det. Håper det ikke var for surt for dere =D Jeg koser meg i alle fall, nå som jeg føler jeg har faktisk fått litt utbytte av det jeg har slitt og slava over i timesvis.

Del gjerne egne favorittord! Eller hatord. Gøy det og!