Category Archives: Skumle greier

Drømmer med åpne øyne

Posted on by
12

I løpet av det siste året har jeg tenkt mye på hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med masteren min. Hva har jeg lyst til å gjøre? Hva kan jeg gjøre? Hva burde jeg gjøre?

De to siste spørsmålene har alltid hatt forrang i hodet mitt. Jeg vet hva jeg kan gjøre, og hva jeg burde gjøre. Jeg kan søke på stipendiat, jeg kan forsøke meg på en doktorgrad. Det er jo selvsagt ikke gjort i en fei, og ingenting tilsier at jeg får stipendiat (det er masse utrolig smarte mennesker både i mitt kull, det som kom før, og det som kommer etter mitt kull: De vil ha mye større sjanse enn meg i stipendiat-kampen). Jeg kan jobbe frilans med litteraturkritikk, jeg kan jobbe beinhardt, og ha masse ulike jern i ilden til enhver tid for å kunne tjene nok til livets opphold. Jeg kan bli lærer. Jeg burde ta ped, og bli lærer på grunnskolen, eller jobbe meg opp til høyskolenivå. Kanskje kan jeg bli lektor.

Men har jeg lyst til dette? Har jeg egentlig, når jeg virkelig kjenner etter, lyst til noe av dette?

Nei. Etter nesten ni år på universitetet (21 år sammenhengende på skole totalt!) er jeg lei. For første gang i mitt liv er jeg faktisk lei av å studere. Jeg er lei av å skrive analyser, av å ikke kunne lese bøker uten å måtte studere dem, av å ikke kunne skrive de tekstene jeg har lyst til, fordi jeg har masse tekster jeg må skrive. Jeg har ikke lyst å bli lærer, jeg har aldri hatt lyst til det. Jeg føler meg ikke komfortabel med å skulle lære vekk noe som helst, og igjen kommer denne faktoren: Jeg er lei av skole.

Hva har jeg lyst til da? De siste dagene har en tanke mer og mer boblet til overflaten, og krevd å bli hørt.

Jeg har lyst til å ta meg fri.

Ikke fri som i, sitte-og-gjøre-ingenting-dagen-lang, men jeg har lyst å ta meg et “friår”. Mange har et slikt år før de begynner på universitetet, jeg følte ikke behov for det da. Men jeg kjenner behov for det nå.

Friår betyr ikke fri fra å jobbe. Det er mer fri fra alt som er “relevant”, alle studier, alle tingene den Flinke Piken inni meg sier jeg burde gjøre.

I 2012 skal jeg gjøre to ting. Jeg skal fortsette i den deltidsjobben jeg har nå (lagerjobb der jeg tjener bra, men ikke trenger å analysere noe) for å tjene til livets opphold. Og så skal jeg skrive skjønnlitteratur.

Jeg skal gjøre skriving til jobben min. Skriving er ikke noe enn kan leve av med mindre en heter Rowling og slike ting. Det er jeg klar over. Men er det en ting, en eneste ting, jeg har lyst til i hele verden, så er det nettopp det å skrive. Og jeg har aldri latt meg selv ha nok fri til å gjøre dette til den jobben skriving faktisk er.

Jeg så først for meg november og desember: To fulle måneder fri fra alt som heter skole. Ferdig med mastergrad. Ikke mulighet til å begynne med noe annet av studier. Kanskje søke litt jobber? Men hovedsaklig skrive.

Og jo mer jeg tenkte på disse to månedene med skriving, jo mer gruet jeg meg til tiden etter de to månedene. For i januar, da er det på tide å være fornuftig igjen, på tide å være flink pike, på tide å få noe relevant utav alle disse årene med studier.

Jeg har ikke lyst til det. I ett helt år har jeg lyst til å være skikkelig ufornuftig. Jeg har lyst å være Dum Pike. Jeg har lyst til å bruke dagene mine på å jobbe med Drømmen Min. Det blir beinhardt, ja. Det skremmer vannet av meg, ja. Og kanskje er jeg drittlei på slutten av året, kanskje har jeg mer enn noe annet lyst ut i et eller annet litteraturstudie-relevant arbeide. Kanskje har jeg lyst å bli lærer.

Men ikke nå. Ikke enda. Fra november av, og de fjorten månedene etter det, da skal jeg skrive. I 2012 skal jeg bli forfatter.

Manuskript

Posted on by
15

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

–

*Hvem er denne “oss” jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Gru

Posted on by
10

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

  • “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
  • Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
  • Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
  • Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

  • Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
  • Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
  • The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
  • Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
  • Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…