Category Archives: Tankefull

Drømmer med åpne øyne

Posted on by
12

I løpet av det siste året har jeg tenkt mye på hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med masteren min. Hva har jeg lyst til å gjøre? Hva kan jeg gjøre? Hva burde jeg gjøre?

De to siste spørsmålene har alltid hatt forrang i hodet mitt. Jeg vet hva jeg kan gjøre, og hva jeg burde gjøre. Jeg kan søke på stipendiat, jeg kan forsøke meg på en doktorgrad. Det er jo selvsagt ikke gjort i en fei, og ingenting tilsier at jeg får stipendiat (det er masse utrolig smarte mennesker både i mitt kull, det som kom før, og det som kommer etter mitt kull: De vil ha mye større sjanse enn meg i stipendiat-kampen). Jeg kan jobbe frilans med litteraturkritikk, jeg kan jobbe beinhardt, og ha masse ulike jern i ilden til enhver tid for å kunne tjene nok til livets opphold. Jeg kan bli lærer. Jeg burde ta ped, og bli lærer på grunnskolen, eller jobbe meg opp til høyskolenivå. Kanskje kan jeg bli lektor.

Men har jeg lyst til dette? Har jeg egentlig, når jeg virkelig kjenner etter, lyst til noe av dette?

Nei. Etter nesten ni år på universitetet (21 år sammenhengende på skole totalt!) er jeg lei. For første gang i mitt liv er jeg faktisk lei av å studere. Jeg er lei av å skrive analyser, av å ikke kunne lese bøker uten å måtte studere dem, av å ikke kunne skrive de tekstene jeg har lyst til, fordi jeg har masse tekster jeg må skrive. Jeg har ikke lyst å bli lærer, jeg har aldri hatt lyst til det. Jeg føler meg ikke komfortabel med å skulle lære vekk noe som helst, og igjen kommer denne faktoren: Jeg er lei av skole.

Hva har jeg lyst til da? De siste dagene har en tanke mer og mer boblet til overflaten, og krevd å bli hørt.

Jeg har lyst til å ta meg fri.

Ikke fri som i, sitte-og-gjøre-ingenting-dagen-lang, men jeg har lyst å ta meg et “friår”. Mange har et slikt år før de begynner på universitetet, jeg følte ikke behov for det da. Men jeg kjenner behov for det nå.

Friår betyr ikke fri fra å jobbe. Det er mer fri fra alt som er “relevant”, alle studier, alle tingene den Flinke Piken inni meg sier jeg burde gjøre.

I 2012 skal jeg gjøre to ting. Jeg skal fortsette i den deltidsjobben jeg har nå (lagerjobb der jeg tjener bra, men ikke trenger å analysere noe) for å tjene til livets opphold. Og så skal jeg skrive skjønnlitteratur.

Jeg skal gjøre skriving til jobben min. Skriving er ikke noe enn kan leve av med mindre en heter Rowling og slike ting. Det er jeg klar over. Men er det en ting, en eneste ting, jeg har lyst til i hele verden, så er det nettopp det å skrive. Og jeg har aldri latt meg selv ha nok fri til å gjøre dette til den jobben skriving faktisk er.

Jeg så først for meg november og desember: To fulle måneder fri fra alt som heter skole. Ferdig med mastergrad. Ikke mulighet til å begynne med noe annet av studier. Kanskje søke litt jobber? Men hovedsaklig skrive.

Og jo mer jeg tenkte på disse to månedene med skriving, jo mer gruet jeg meg til tiden etter de to månedene. For i januar, da er det på tide å være fornuftig igjen, på tide å være flink pike, på tide å få noe relevant utav alle disse årene med studier.

Jeg har ikke lyst til det. I ett helt år har jeg lyst til å være skikkelig ufornuftig. Jeg har lyst å være Dum Pike. Jeg har lyst til å bruke dagene mine på å jobbe med Drømmen Min. Det blir beinhardt, ja. Det skremmer vannet av meg, ja. Og kanskje er jeg drittlei på slutten av året, kanskje har jeg mer enn noe annet lyst ut i et eller annet litteraturstudie-relevant arbeide. Kanskje har jeg lyst å bli lærer.

Men ikke nå. Ikke enda. Fra november av, og de fjorten månedene etter det, da skal jeg skrive. I 2012 skal jeg bli forfatter.

Mørketid

Posted on by
2

Det er den tiden på året igjen: mørketid. Som også for meg betyr ekstra-søvnløs-tiden, ekstra-søtsug-tiden, ekstra-lite-appetitt-tiden, ekstra-sove-tiden-når-ikke-søvnløs-tiden, ekstra-syte-tiden… – ekstra-alt-tiden, egentlig. Alt som kræsjer mest mulig. Alt blir så mye mer intenst når det blir mørkt, og mørket sitter i, graver seg inn i alt og gjør ting kaldt og hardt og langvarig. Det er så rart.

Da blir mørket på soverommet, som egentlig ikke er så veldig mørkt i det hele tatt, på grunn av utilstrekkelige persienner og merkelige installerte diodelys, ekstra mørkt og trykkende. Det holder øynene mine åpne.

Og så blir alt bakvendt. Sove når jeg ikke burde, være våken når jeg burde sove. Nå har jeg i grunn ikke tid eller mulighet til å være søvnløs (når har man egentlig det?). Dagene skal liksom tilbringes på lesesalen, man skal være våken, opplagt og i stand til å jobbe. Men så vil ikke kroppen og hodet være våken når det er lyst, men bestemmer seg innbitt for å være det når det er mørkt.

Det er rart med det.

Og så når de to endelig går sammen og blir enige om at, ja, nå kan vi flyte inn i drømmeland, da blir de der så lenge som mulig. Sove i 12 timer? Don’t mind if I do! Skru av vekkerklokka i søvne for å få lov til å sove i nevnte 12 timer? Oh yes. Business as usual.

Kanskje burde jeg tilbringe timene fra 20-04 på lesesalen, i stedet for de forsøkte 08-16 (som nesten alltid blir 11-18, uansett). Kanskje skal jeg dra dit allerede nå, klokka 04:46. Universitetet er nok et interessant sted midt på natta…

Jeg tror jeg skal slutte å kalle vinteren mørketid. Jeg tror jeg skal kalle den bakvendttid. Speilvendttid.

Ironitid.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Om nihilisme

Posted on by
9

Jeg tror på kaos. Tomhet. Meningsløshet.

Jeg kom fram til denne bevisstheten gjennom flere eksistensielle kriser, der jeg gradvis begynte å oppfatte at ingenting har noen egentlig mening, og alt vi gjør er nyttesløst. Jeg husker ikke hvordan det begynte, men jeg husker at det var grufullt å erkjenne.

Det er ingenting i verden som har noen iboende verdi, alt vi oppfatter som verdifullt og moralsk er kun våre projeksjoner på verden, fordi vi trenger å ha noe å tro på. Den personlige oppdagelsen av at ingenting har verdi har i essensen gjort meg til en nihilist.

Det var vanskelig. Det er vanskelig. Som mennesker trenger vi troen på, eller overbevisningen om, at alt vi gjør er verdifullt, og vil til slutt føre til noe godt; en bedre verden, eller i det minste et bedre liv for oss selv. Å plutselig føle seg som et løsrevet individ, tilfeldig flytende gjennom totalt kaos, er ingen enkel følelse å takle. Det er veldig lett å skulle bukke under for den følelsen, og bli totalt desillusjonert, og ganske enkelt gi faen i alt og alle. Nihilismen erkjenner at det ikke finnes noen sannheter, ingen verdier, og dette innebærer også en forkastning av alt; mellommenneskelige bånd, moral, samfunnsnormer, estetikk.

Dette med å plutselig oppdage at kunsten egentlig er totalt verdiløs var litt ekstra vanskelig, fordi jeg bestandig har ansett det kunstneriske aspektet ved meg som absolutt viktigst. Ofte, når folk blir bedt om å liste opp de ti av de viktigste aspektene de mener beskriver dem selv som menneske, lister de gjerne opp hva de er i forhold til andre: Mor, datter, søster, student, arbeider. Slikt. Jeg definerer meg utifra de individuelle kvalitetene jeg har. Først kreativ, så lidenskapelig, så ærlig. Og så videre. Familie- eller samfunnsroller kommer langt ned, eller havner ikke på listen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg definerer meg selv i kraft av meg selv og det jeg skaper. Det er ikke dermed sagt at familie og samfunn ikke er viktig for meg: tvert i mot, jeg har svært sterk tilknytning til familien min, og hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk dersom det ble snakk om å ofre meg selv for deres ve og vel. Jeg har også sterk arbeidsmoral, er i overkant empatisk, og føler dermed samfunnsproblemer sterkt på kroppen. Trekk som per def er svært lite nihilistisk.

Men jeg er likevel først og fremst meg og kunsten min. Og da jeg i øyeblikk av intens selvrefleksjon oppdaget at det ikke har noen mening uansett, og at min eksistens er totalt arbitrær og meningsløs – at alt er arbitrært og meningsløst – da var det nok til at jeg i lang tid gikk rundt med en konstant følelse av desperasjon og panikk. En fare med nihilismen er det å falle inn i suicidalitet – eller til og med noe så forferdelig som massemord. Dersom ingenting betyr noe, betyr heller ikke menneskelivet noe. Da kan vi likesågodt dø alle sammen. Da kan vi sprenge jorda i lufta, da kan universet likesågodt implodere, og det vil ikke ha noe å si uansett. Og det vil virkelig ikke ha noe å si, fordi ingenting har verdi i kraft av seg selv.

Heldigvis gikk det aldri så langt med meg. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, suicidal. Død er ikke et alternativ for meg på noe som helst sett og vis. Jeg har kraftig dødsangst, og tror ikke på dødsstraff som en form for rettferdighet, i noe tilfelle.

Jeg tror det reddet meg. I dypet av meg endret noe essensielt seg. Jeg går fremdeles rundt hver eneste dag med denne viten om at ingenting betyr noe, men jeg har blitt sterkere av det, tror jeg. Fordi dersom ingenting betyr noe, da må vi skape den betydningen, den meningen. Da må vi gi alt og alle mening. Og da kan vi gjøre godt – selv om “godt” også er en abstrakt størrelse uten iboende mening! Men vi definerer den. Den vil endre seg. Men vi definerer den likefullt, fordi vi er mennesker, og mening i kombinasjon med verdi er noen av menneskets mest grunnleggende egenskaper og behov.

I et av mine slike eksistensielt problematiske øyeblikk begynte jeg lese om og av Nietzsche, som har skrevet mye rundt problemet med nihilisme. Dette syns jeg summerer opp hva jeg kom ut av krisen min med:

“Nietzsche distinguishes a morality that is strong or healthy, meaning that the person in question is aware that he constructs it himself, from weak morality, where the interpretation is projected on to something external.”

Tar du for god fisk det alle rundt deg definerer som godt og verdifullt er det ikke sagt at du selv egentlig har den overbevisningen, og at den dermed vil holde i kriser, når den virkelig trengs. Det er ikke gjennomtenkt. Det er passivt. Passivitet er farlig.

En sterk moral man skaper selv, i den viten om at ingenting har moral i seg selv derimot, vil klore og bite seg fast, begrave seg i deg, vokse fast i deg, til den blir deg, og da vil du greie opprettholde denne i møte med nesten hva som helst.

Jeg tror på verdiløsheten. I møte med denne har jeg blitt et sterkere menneske.

Fortrollede skoger

Posted on by
10

Fra essayet On Three Ways of Writing for Children av C. S. Lewis:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Søvnløs

Posted on by
25

Ziarah skrev en blogg post om døgnrytme og slikt, og det fikk meg til å tenke litt på min egen døgnrytme.

Eller mangel på sådan.

I dag våkna jeg kvart over tre tror jeg. Veldig groggy etter seks timer søvn. Det er ikke så veldig heldig å sove vekk dagen og dagslyset – spesielt ikke for folk som sliter med depresjon. Da jeg ikke sto på medisiner sleit jeg skikkelig i løpet av vinteren. Heldigvis er den sida av det mye bedre nå, men det er likevel slitsomt i forhold til, som ziarah sier, at verden er lagt opp rundt en døgnrytme som tilsier man er våken om dagen og sover om natta.

Nå er det ikke det at søvnløsheta mi tilsier at jeg bare sover om dagen. Det ville ganske enkelt vært forskjøvet døgnrytme. Jeg har hatt det som kan kvalifiseres som fabelaktig døgnrytme, der jeg våkner fem-seks om morgenen. Jeg sover ikke stort mer enn ellers, men det er mer sosialt akseptabelt å stå opp seks om morgenen enn seks om kvelden. De gangene jeg har hatt fast arbeidstid (typ sommerjobb etc) hele uka gjennom kan jeg finne på å få to-tre timer søvn hver natt. Som regel får jeg to-tre timer søvn en natt fordi jeg ikke har sovet noe som helst natta før. Det er den rytmen jeg er inne i nå. Jeg sover en natt fordi jeg ikke sov natta før.

Jeg er altså, som nå burde være tydelig, en hardbarka søvnløs sjel. Mer spesifikt har jeg innsovningsproblemer. Når jeg først sovner kan jeg derimot finne på å sove i tolv timer. Når jeg har tatt opp søvnproblemene mine med leger føyser de det kun vekk med “Du er ungdom/du er student! Sånn er det bare.” Uhm, nei. Sånn er det ikke bare. Jeg var ikke student da jeg var fem og likevel lå til langt på natt og bare stirra i taket. Når jeg påpeker dette får jeg gjerne høre de vanlige tingene søvnløse får høre:

  1. Legg deg tidligere
  2. Legg deg til fast tidspunkt hver dag
  3. Spis sunnere, drikk mer vann
  4. Drikk/spis [generisk søvndyssende fôr]
  5. Tren mer (evnt tren i det hele tatt i mitt tilfelle da, men jeg gikk på kung fu et halvår uten nevneverdig resultat på sovefronten)
  6. Gjør ting som gjør deg trøtt

Og så videre. Det er veldig gode råd, ikke noe å si på det. Alle burde legge seg/stå opp fast, spise sunt, drikke mye vann. De har ikke funka på meg, dessverre, men poenget her er at jeg vil gjerne avlive et par feiloppfatninger mange ser ut til å ha om folk som er søvnløse:

De gjør det med vilje.
Hvorfor i alle dager skulle jeg gå inn for å ikke få sove? Det er et helvete. Det er ikke noe jeg syns er gøy. Det er sant at i ungdomstida har man gjerne verre søvnmønster enn når man blir eldre, men for mennesker med søvnproblemer er det ikke snakk om å ikke ha lyst å legge seg og sove. De får det rett og slett ikke til.

De lever usunt.
Jeg skal innrømme at jeg ikke lever spesielt sunt. Jeg burde mosjonere mer, spise mindre sukker. Men dette gjelder ikke alle søvnløse, og de periodene jeg hardbarka har gått inn for å leve sunt har ikke endra nattesøvnen (men det kan hjelpe for andre, sier ikke noe anna).

Og nå den rareste:

Søvnløse er ikke trøtte.
Dette er det pussigste jeg hører. Typisk samtale:

“Du må slite deg ut så du blir trøtt!”
“Uhm jeg er da trøtt.”
“Hvorfor sover du ikke da?”

Altså: Når man har et søvnproblem har man et problem. Hadde jeg ikke vært trøtt, og kun trengt disse to timene søvn hver natt hadde det ikke vært et problem! Da hadde jeg vært et lykkelig geekdyr som kunne brukt timene i døgnet til produktive ting i stedet for å være trøtt/sove i tolv timer når jeg først sovner.

Nå skal jeg ikke komme her å rope høyt og lenge om at man må la søvnløse være i fred og ikke gi dem råd. For all del, vet du om noe som funker, så fortell meg om det. Jeg har masse gode råd inne, og selv om de ikke har fungert for meg enda, kanskje de vil gjøre det en gang i tida. Eller kanskje de vil hjelpe noen med søvnproblemer som leser bloggen! Ingenting bedre enn det:

  • Ikke forbind senga di med annet enn søvn. Det betyr at du ikke skal lese, spise, skrive, se film eller noe som helst anna enn å sove eller ha sex i senga di. Litt av problemet mange søvnløse har er at senga ikke betyr søvn for dem. Dette leder til neste punkt:
  • Ikke ligg i senga i timesvis uten å få sove. Ingenting gir deg lakenskrekk som å vite at når du legger deg kommer du til å ligge der frustrert uten å sove, og bare bli mer og mer sliten. Ideelt sett skal du stå opp igjen etter tyve minutter og gjøre noe anna til du føler du kan finne på å sovne igjen. Dette er dessverre vanskelig gjennomførbart når man har skole og arbeid, fordi det gjerne betyr veldig lite søvn den første perioden. Men det kan hjelpe, til slutt.
  • Soverommet skal kun være det: et soverom. Du skal ikke ha arbeidspult eller bøker eller noe som helst annet enn senga di, kanskje et nattbord og ei lampe eller to, og kanskje et garderobeskap. Ideelt sett skal det ikke være noen elektroniske duppeditter på rommet, og i alle fall ingen blinkende lys etc.
  • Ikke gjør noe oppspillende to timer før du legger deg. Det vil si, ingen tv eller pc etc før leggetid. Ideelt er å lese en bok, visstnok. Ikke et problem for min del – bortsett fra når boka er så spennende at klokka plutselig er fire på natta uten at jeg merka det… ahem.
  • Noen promoterer en gåtur før leggetid. Noen sier at dette må for enhver pris unngås. Jeg regner med dette betyr at det er individuelt, og man må finne utav det selv.
  • Hold en søvndagbok. Tidspunkt for innsovning og oppvåkning, eventuelle oppvåkninger i løpet av natta, og gjerne hva du gjorde før du la deg. Dette vil kanskje ikke hjelpe deg sovne tidligere eller bedre, men det kan føre til at et mønster viser seg som du kan rette på. Spiser du kraftig de gangene du ikke sover? Slutt å spis rett før du legger deg. Etc.

Dette er bare en brøkdel av alle de tipsene som finnes, og jeg har prøvd alle de jeg har listet opp, pluss noen til. Søvn er spennende. Hadde jeg ikke studert litteratur hadde jeg studert psykologi og blitt søvnforsker i stedet. Det som er spennende med det er at man i grunn ikke vet hvorfor man sover. Hvorfor vi faktisk trenger det. At vi trenger det er opplagt, om vi ikke sover blir vi syke og, går det lang nok tid, gale. Så langt har det heldigvis ikke gått til meg enda (eller har det…? Muahaha), men jeg merker på meg selv at jeg blir veldig redusert av lite søvn. Det er bra jeg ikke kjører bil, for mister du en natts søvn er det likestilt med å ha promille. Personlig blir jeg svimmel, sløv, fryser mye, føler meg konstant sulten (kroppen forsøker kompensere for mangelen på søvn ved å få i seg anna type energi), og har veldig treig reaksjonsevne.

Jeg klarer meg på lite søvn (jeg må typisk ha sovet mindre enn tre-fire timer for å føle meg skikkelig redusert), men det er ikke fordi det faller meg naturlig, det er fordi jeg har banna bein vært nødt å lære meg til det i løpet av årene. Det finnes likevel dem som har et helt naturlig søvnmønster på 4 timer søvn hver natt. Eller mindre. Av kjente personer har man Thatcher, Michelangelo, Florence Nightingale, Nikola Tesla. Leonardo Da Vinci sov 15 minutter hver fjerde time! Dalí duppet veldig mye, men for å sørge for at han ikke sov for lenge holdt han i metallkuler eller lignende over en metallskål, slik at når han dyppet inn i dyp søvn ville han miste kulene, og lyden vekket ham.

Det har blitt gjort eksperimenter på dyr i forhold til deres cirkadianske rytme, der de har vært “free running”, det vil si de har gått uten ytre stimuli som dagslys osv som gjerne bestemmer denne rytmen, for å se hvordan døgnrytmen deres ble. Det strekkes gjerne til 25,5 timer, og blir gjerne litt mer ustabil. Dagslys er som tidligere nevnt viktig.

Et par fine artikler:

Understanding Sleep
Rytmer, depresjon og lys
Insomnia

Jeg lurer på hvordan min indre rytme egentlig er. Kanskje jeg skulle meldt meg opp til søvnforskning…

Den Ene

Posted on by
3

Har du ikke hørt om Unicefs Den Ene-kampanje sier du? Klikk på linken og les litt, og kom så tilbake hit.

Ferdig med å lese? Flotte greier.

Unicef har da altså startet en kampanje som handler om å se barn. Jeg fikk utfordring av Storesøster om å blogge om dette. Hennes bloggpost er fantastisk, og verdt å lese. Hun undervurderer seg selv kraftig, for jeg tror – nei, jeg vet – hun er Den Ene for mange flere barn enn hun tror. Når man er lærer syns jeg det skal være innlysende å innha denne rolle, å se barna. Bare man er voksen skal det si seg selv at man ser barn og tar vare på dem.

Det er altfor sjelden tilfelle.

Jeg er ikke Den Ene for noen, i alle fall ingen barn. Jeg vet jeg har vært en støtte for noen, og folk har fortalt meg at jeg er flink til å lytte, og å se.  Men jeg har lite med barn å gjøre, dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mer, på en måte, på en annen måte skulle jeg ønske det ikke var behov for det. I en perfekt verden skulle alle barn ha noen som elsket dem, som tok vare på dem og behandlet dem som likeverdige. Jeg har to tantebarn, og jeg håper de synes jeg er en god tante som ser dem og hører på dem. Disse to har også verdens mest fantastiske foreldre – likevel kan man aldri få nok av mennesker som elsker en. Selv om man har mange som elsker en er det fryktelig vondt at en person ikke gjør det. Og omvendt – har man ingen som elsker en betyr Den Ene så mye mer. Jeg blir lei meg, sint og vantro når jeg hører om barn som ikke har noen. Det knuser noe inne i meg.

Jeg tror voksne flest er redd for disse barna. Rett og slett redd. Redd for å se noe i dem de ikke vil se. For det er ingenting som er så ille som et barn som lider. Det er ingen som greier fnyse av det, ingen som ikke får vondt i magen når man hører om barn som bor på gata, blir slått, blir misbrukt, blir mobbet, blir oversett og frosset ut.

Men det er så vanskelig å rekke ut en hånd, for det krever involvering, og man har da ikke tid til slikt, og det er nok noen i omgangkretsen til barnet som kan gjøre det i stedet for, og det er ikke mitt barn, og jeg har ikke noe jeg skulle sagt.

Men man har det. Man har plikt til å si noe. Til å rekke ut den hånda. Kanskje blir foreldrene sinte. Kanskje skremmer man barnet, for barn som ikke er vant med kjærlighet er forskremte små fugleunger som ikke tør stole på noen eller noe. Men kanskje, bare kanskje, når man fram til det ene barnet som blir litt gladere, får det litt lettere, som kjenner en varme der det tidligere bare var kulde.

Det er enkelt å sitte her og skrive. Det er enkelt å si at sånn må det være. Men som sagt; jeg har lite med barn å gjøre. Jeg har ikke barn i min omkrets. Men de som sleit som barn sliter gjerne som voksne, og de føler seg fremdeles som en forskremt fugleunge inni seg. Jeg håper jeg kan nå fram til disse barna, om ingenting anna.

Jernstolper

Posted on by
18

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.

Om Disney, og et stykk trist geek

Posted on by
18

Dette kommer kanskje til å generere litt himlende øyne og bemerkninger om at denne geeken er en for hissig feminist for sitt eget beste, men det får så være. Jeg har nemlig tatt oppgjør med noe både jeg og de fleste jeg kjenner har elska siden de var små barn:

Disney.

Når jeg først begynte å murre om Disney i mitt eget hode følte jeg det selv som helligbrøde. Jeg hadde syke samtaler med meg selv i stil med:

“Jeg liker ikke dette.”
“Men det er Disney! DISNEY!”
“Det er nedlatende og kvinneundertrykkende.”
“DISNEY! Koselige kvelder som barn, under teppet med godteri og smil!”
“Det er stereotypi, klisjéer, vestlig kapitalisme!”
“Glad barndom!”
“Sint voksendom!”

Det var lenge veldig pussig. Og sørgelig. Det som starta det hele var Lady og Landstrykeren, en film jeg husker jeg elska som barn, og som jeg har forbundet med jul og Disneykavalkaden og gledestårer i øynene.

Nå gruer jeg meg til neste jul og kavalkaden, og jeg er sint på meg selv for å antagelig ha ødelagt noe av det jeg alltid gleder meg som en unge til på juleaften – kavalkaden og Tre nøtter til Askepott er et must. Eller var. Eep.

Jeg hadde lasta ned Lady og Landstrykeren da jeg lå sengebunden i gips i april, og plutselig fikk ustyrtelig lyst å se mest mulig koselige tegnefilmer. Det var ikke så mye anna å finne på enn filmer i den første perioden, siden jeg var dopa ned på smertestillende, og dermed ikke greide lese, og det var ubehagelig med laptop på magen når beinet var som vondest (forstå det den som kan). Så jeg satte dermed på ovenfornevnte film, og sitra av forventning, da det var lenge siden jeg hadde sett den.

Og gleden forsvant. Raskt. Som dugg for solen, og andre triste klisjéer. For hver nye scene var mer og mer grusom i forhold til kvinne- og mannssyn. Ja, jeg forstår det er en gammel film som må ses i lys av tiden, men bare with me (som det heter på godt norsk…). Landstrykeren er den flinke (amerikanske) mannen, som kommer fra dårlige kår og greier oppfylle Drømmen for seg selv. Han er rådsnar, smart og redder hele dagen og dama og det som er. Lady derimot. Lady er redd og puslete. Hun vil aller helst være i bånd bak gjerder, og greier ikke gjøre så mye uten Landstrykeren. Hun sier ytterst lite, og ser bare med ærefrykt på Landstrykeren. Hun er dødskjedelig. Men hun er nydelig, og det blir selvsagt fremhevet som et viktig trekk.

I tillegg er slutten fæl, i forhold til at den faktisk slår et slag for dette med bånd og innestengthet og kontroll – for Landstrykeren ender jo også opp i bånd, uansett hvor mye han flykter fra det i starten. Hurra for kapitalisme og tingene liksom.

Så jeg slo tankefullt av filmen, og bestemte meg for å gå gjennom andre Disneyfilmer. Det måtte da være noen reddende elementer blant storfavorittene mine?

Den lille havfruen: Ariel er vakker, og mister stemmen (kvinner skal ses men ikke høres), men får mannen, som redder dagen. Hun har litt interessante trekk i denne lidenskapen hennes for dingser, men straks hun ser Mannen blir hun gørrkjedelig, og følger bare etter ham i ett og alt.

Snøhvit har Gilbert og Gubar tatt grundig for seg, så jeg skal ikke gjenta det de sier, men bare sier meg enig i at heksa er fantastisk; men det er fælt at en kreativ, snarrådig kvinne som slår et slag for å komme seg frem her i verden må være HEKS. Og Snøhvit er trist i at hun rydder og vasker og står på for dvergene og har ingenting hun skulle sagt når prinsen vekker henne og tar henne. Han har sett henne før, hun har ikke sett ham før: han antar hennes medgjørlighet praktisk talt som et trofé. Hurramegrundt.

Tornerose har jeg skrevet hissig og skjønnlitterært om tidligere.

Noen reddende elementer var det faktisk:

Skjønnheten og Udyret: Belle er faktisk handlekraftig og smart og tar affære. Hun kjefter på Udyret når han er teit, og hun har noe å lære ham.

Mulan: Jeg ser på denne som litt sorg over hvor vanskelig det faktisk er for jenter å skulle være handlekraftige! Det liker jeg, det tar opp et viktig element, for Mulan må jo vitterlig forkle seg som gutt for å få lov å gjøre det hun vil. Og ikke nok med det, men hun blir faktisk belønnet på slutten, som heltinne (det kommer ingen helt inn på slutten og redder dagen) uten forkledningen. Herlig. Og i tillegg er Mulan asiatisk! Det er neimen ikke mange Disneyfilmer som tar for seg slike minoriteter, de aller fleste helter og heltinner er hvite middelklassemennesker (evnt hvite mennesker som bygger seg opp til middelklasse i tro tradisjon med Den Amerikanske Drømmen).

Av nyere filmer som irriterer meg litt har vi Nedenom og hjem igjen (ikke Disney da, vel og merke!), og Bolt.

Nedenom og hjem igjen (Flushed Away) er supergøyal. Jeg ler meg halvt i hjel av den – men slutten ødelegger nesten. Filmen har ei kjempetøff rottejente, Rita, i birollen (sidekick til helten), der hovedpersonen Roddy er en totalt hjelpesløs upperclass fjott som ikke kan noe som helst, mens hu er dyktig, og smart, sterk og finurlig. Hun er frekk og freidig, dønn ærlig og har masse bein i nesa. Hun gjør absolutt alt i filmen – helt til siste scena, der hun blir redda av gutten, og HAN hylles som helt, selv om HUN har gjort alt gjennom hele filmen. Seriøst, den bokstavelige replikken hennes til Roddy er: “You’re a hero.” GAAH!

Bolt er ikke like ille for feministen i meg, mer for den narrative analytikeren (litteraturstudiet har herja med hodet mitt). Jeg irriterer meg over at helten er en hvit hund, og skurkene (de er fiksjonelle innenfor fiksjonen, men likevel) er svarte katter og svartkledde menn med diverse defekter. Man må være stygg for å være ond må vite. Og alt ondt må være fremstilt mørkt (mørkkledd) selvsagt, alt godt lyst (dette fungerer faktisk som bare pokker i Star Wars-trilogien, men når det gjøres omatt og omatt og omatt blir jeg altså lei). Det er som at når noe trist skjer, begynner det å regne. Gaaah. I forhold til det feministiske aspektet: Jenta i filmen er tøff og full av kjærlighet, og det er fryktelig fint å se henne framstilt som ei skuespillerinne i en actionserie – men hun også er gjennomsyra BIrolle, og hun må reddes på slutten.

Det jeg vil se fra Disney, eller Pixar, eller noen som helst, er en film med ei jente i hovedrollen, som ikke er en stum, sovende prinsesse (jeez!). Ei jente som tar affære, som redder dagen, som er tøff og ikke pysete. For ikke alle jenter er rosakledde, forskremte airheads. Og jeg vil se gutter som ikke nødvendigvis må være så himla tøffe og kule og sterke – dog gutter generelt sett fremstilles mer variert enn jentene, og de er mye rundere karakterer i det at de utvikler seg som regel mye dersom de er pysete eller slikt (gutten i Nedenom og hjem igjen blir like kul som jenta, selvsagt). Og gjerne minoriteter. Hvor er asiatene? Mørkhuda helter, og ikke bare sidekicks? Homofile helter – en prins som vil ha en annen prins, hva hadde verden sagt da? Andre klasselag enn middelklasse og fankens kongelige! Og hvorfor må alle helter og heltinner være pene? Hvor er alle de stygge som redder dagen? Hvorfor er skurkene stygge? Snart må noen tenke utafor den klisjé boksen altså. Grr.

Det kommer forsåvidt en film snart, med en mørkhuda heltinne; The Princess and the Frog. Men selvsagt er hun en vakker prinsesse. Jeg gleder meg likevel til å se hvordan de har løst det, forhåpentligvis blir det no Skjønnheten og Udyret-aktig over den. Men dersom frosken, når han (mest sannsynlig) forvandles til prins på slutten får all æren i å løse konflikten kommer jeg til å hyle…

Å bli snakket om

Posted on by
7

Diskuterte nylig med en kompis, der han nevnte i en bisetning at han hadde snakka om meg til noen andre, noen som ikke kjenner meg. Rent uskyldig, men det gjorde at jeg fikk verdens rareste følelse i hodet.

Jeg følte jeg eksisterte flere steder samtidig.

Dette er ikke lettforklarlig, men etter å ha tenkt litt på det, oppdaga jeg at dette er den følelsen jeg alltid har hatt når folk forteller meg de har snakka om meg til andre (nå høres det ut som om det skjer ofte, det gjør det altså ikke). Jeg har alltid følt meg veldig pussig, fått en fornemmelse av svakt ubehag som sitter i ganske lenge. Dette er uavhengig av hvorvidt det som har blitt sagt har vært positivt eller negativt – på en måte pleier det være enklere å takle om det er negativt, jo mer positivt det er, jo mer sjenert og utilpass blir jeg.

Først nå har jeg greid gripe tak i dette: Jeg føler jeg eksisterer andre steder i kroppen min, og at Jeget mitt er i ferd med å flyte vekk fra meg, at dersom folk snakker nok om meg kommer jeg til å bli noen andre enn Meg, jeg kommer til å bli noe som eksisterer primært i relasjonene mellom andre folk, ikke som noe eget MEG, i min kropp, mitt sinn.

Og så greide jeg skremme meg selv. Jeg vil bli utgitt forfatter, og det kommer potensielt til å føre til at folk diskuterer meg, verket mitt, kanskje sidestiller meg med verket mitt eller annet tull – og det vet jeg ikke om jeg vil. Men samtidig er det jo dette kunsten handler om; å ta tak i det flyktige, det endelige, å stadfeste det, gjøre det uendelig, gjøre det til noe mer enn det allerede er.

Ble litt eksistensiell krise på meg her gitt. Jeg tror jeg har lest for mye Adorno. Men samtidig elsker jeg slikt, å utforske min egen bevissthet og mitt eget jeg. I relasjon til forrige innlegg blir jeg rene solipsisten av slikt. Så kanskje det ikke kommer til å føles så ubehagelig lenger, når jeg endelig har greid å gripe tak i hva det er som faktisk skjer når jeg får den følelsen. I tillegg begynte jeg å tenke på Shakespeares nydelige sonette 18, der han påpeker at gjennom poesien blir den han skriver om evig. Og i grunn er det ganske fint:

Sonnet 18

Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date;
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st;
Nor shall Death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st:

So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.