Eek, A Geek!

Det er en ting jeg lenge har hatt lyst å skrive bloggpost om. Noe jeg har diskutert med mange, især skribenter. Jeg hadde en minimonolog om dette fenomenet i bloggen til ei venninne, der begge var skjønt enige om at dette i sannhet var merkelige saker. Og jeg har tenkt litt på at dette kanskje fortjener en egen bloggpost. For det er så ubegripelig sært, jeg skjønner det rett og slett ikke. Det er dette:

De aller fleste i Norge – vel, Vesten generelt – kan å skrive, det vil si sette sammen bokstaver til å danne ord, ord til å danne setninger, og setninger til å danne avsnitt osv. Du skjønner hvor jeg vil. Dette har vi kunnet siden førsteklasse på barneskolen. Vi kan å skrive. Så, fra tid til annen, snubler jeg over en type splitter nye skribenter som har en pussig forestilling om at fordi vi alle kan skrive, kan alle Skrive. Og når da disse ferske skribentene (altså, ikke alle ferske skribenter, men denne spesifikke typen) ikke opplever at det ramler gull og grønne skoger ut av hodet deres og ned på papiret, blir de nedfor, oppgitt, og har lyst å slutte totalt å skrive.

Jeg blir så trist når jeg kommer over slike skribenter som har lyst å gi opp hele greia nesten før de har begynt. Jeg ser for meg framtidige Hemingwayer, Woolfer, Austener, Tolkiener som kaster penna fra seg og setter seg til å gråte over at de ikke får det til, at de aldri kommer til å få det til, fordi det ikke funka den første gangen, de ti første gangene, de hundre første gangene. Diktet er ikke på papiret det du har i hodet. Inne i deg har du en fabelaktig roman, og den nekter la seg lokkes ut. Alt går galt. Og så vil de gi opp. De kaller seg selv stygge ting. Og de gjør meg så triste. For de lider av en vrangforestilling. Rett og slett. Den at alle kan å Skrive.

Det jeg da forsøker å få dem til å skjønne er at et ytterst, ytterst fåtall heldige mennesker er belønnet med den gaven at alt som renner ut av dem er fabelaktig bra skriverier. Resten av oss? Vi må lære oss å Skrive.

Ja, nettopp. Lære oss å skrive. Å skrive, virkelig Skrive, krever trening. Og dette har jeg fått masse protester på, fordi det ser da så lett ut! Bøkene til Neil Gaiman flyter så magisk og uproblematisk. Han har bare latt en mytisk muse føre pennen sin, og ut ramlet det verdener og karakterer av ubegripelig skjønnhet (jeg hater den sagnomsuste musen, jeg har lyst å filleriste henne).

Nå nei. Det er når det ser som lettest ut, når det ser ut som ren magi, at det er en stor sjangs for at forfatteren bak har slitt og svetta og grått og hyla over verket sitt. Tolkien brukte elleve år på Ringenes Herre. Vel er det en stor trilogi, men elleve år. Han gjennomgikk revidering etter revidering etter revidering. Han skapte verdenen og språket fra bunnen av. Det rant ikke bare ut av ham. Det krevde trening, hardt arbeid.

Det er ingen (vel, få) som forventer at dersom de har lyst å lære seg å male er det bare å plukke opp en pensel og ut ramler de reneste Rembrandter. Om man vil bli musiker forstår man at man må ta musikktimer, og øve øve øve. Jeg har lest om gitarister, de beste i verden, som spilte fingrene sine til blods for å bli så flinke som de er. Og de aller fleste er enige i at dette må til. Skal man skape kunst må man jobbe for det. Lære seg basics og øve på skalaer, tegne firkanter og trekanter, lære seg skyggelegging, lære seg dur og moll. Du hiver deg ikke på en Beethovensonate med en gang.

Så hvorfor skulle det være annerledes med skriving? Alle former for litteratur og skriving har verktøy man må lære seg å bruke på samme måte som man må lære seg å lese noter, lære seg å blande farger. Du må ha begrep om plotbygging, rim og rytme, karakterutvikling, metaforer og similer, allusjoner, dialoger. Å skrive en roman krever nitidig planlegging. Dikt krever presis nøyaktighet. Det er ikke gjort i en fei. Man må lære seg reglene, lære seg å bruke verktøyene. Gå kurs. Samtale med andre skribenter. Få og gi kritikk. Skrive opp og ned i mente. Les bøker for å se hva andre har gjort. Finn ut hvorfor det de gjør funker så godt.

Når man så har lært seg alt dette kan man hive det hele til vinden. Ikke bruk klisjéer! formanes man når man forsøker lære seg å skrive dikt. Å nei? Når du har et fullstendig begrep om disse klisjéene, hvorfor de oppsto, hvor de kom fra, hva de har blitt bruk til og i – hvorfor da ikke hive seg på den utfordring det er å ta dem tilbake? Lær deg reglene. Etterpå kan du ignorere dem så mye du vil, fordi du har lært. Du vet åssen dette virkemidlet fungerer, derfor vil du ha en idé om hvordan det ville vært å ikke bruke det. Og det er forbanna stilig.

Det er ikke lett dette med å skulle lære seg noe så flyktig som en eller annen kunstform. De er så subjektive, de er så varierte, de er så mektige. De truer med å sluke deg om du ikke passer på. Så du må gå inn i en riktig brytekamp med dem. Men når ting så begynner å lysne, når du begynner se at tåka letner litt, så er det så fint. Det er så ubegripelig nydelig. Man kan aldri bli nok utlært, aaaaldri. Om du føler du har skrevet den perfekte roman kan du liksågodt slutte å skrive romaner. Streven etter perfeksjon har vært drivkraften bak alle store kunstnere.

Skriving er slit. Det krever trening, og side opp og side ned med dritt for hver lille glimmer av gull som titter frem.

Og det er så gøy, så gøy!

Når jeg ikke får sove begynner jeg som regel å tenke. Ofte tenker jeg på skriving. I natt har jeg tenkt på antagonister. For er det en ting som alltid har plaget meg skikkelig, så er det at jeg er helt håpløs på å skrive antagonister. Skurker. Slemmingene i en historie som gir historien driv. For historier er ofte gørrkjedelige uten noe som går galt på et eller annet plan, og til det må man gjerne ha en form for antagonist – indre eller ytre.

Antagonister er det som gjør en historie god mye av tiden – de folka du rett og slett elsker å hate, de du jubler over at brenner. Kjipe antagonister = kjip historie. Protagonisten har ikke noe å bryne seg på, ergo har ikke leseren det heller. Ofte er det jo faktisk slik at skurken er mye mer spennende, fascinerende og minneverdig enn helten i ei bok!

I Faust forelska jeg meg dønn i Mefistofeles – han er superbra. Han er Styggen sjøl, og herre min dag så bra skrevet han er. Jeg fikk helt fiksjoncrush. Faust selv husker jeg mest som en whiny kjiping. Heathcliff fra Wuthering Heights er en av de aller beste skrevne karakterene ever – ikke bare som antagonist, men som karakter helhetlig. Men han er vitterlig en kjempeknall antagonist altså (selv om det kan diskuteres hvorvidt han ikke er både antagonist og protagonist), og for meg er det han som er aller mest minneverdig, ikke noen av Cathrine’ene eller noe som helst. Noen skurker er så bra at jeg får lyst å kaste boka tvers gjennom rommet. Noen er så dårlige at jeg har lyst å gi opp lesinga.

Jeg kunne dratt fram tusenvis av eksempler på både bra og dårlige skurker, men poenget mitt her er at de er virkelig definerende for en god historie. Hva hadde Mio vært uten Kato, Othello uten Iago, Frodo uten Sauron, Luke Skywalker uten Darth Vader? Og dette er bare de lett definerbare, fysiske skurkene. Men bøker om karakterer som kjemper mot en indre demon, eller mot urettferdighet som begrep eller noe helt uidentifiserbart er vel så bra. Om ting går kjempebra får du en kjedelig historie. En eller annen definerte en gang starten på en god historie som “Den dagen som skiller seg ut”. Og i bøker betyr dette gjerne at en skurk har en finger eller ti med i spillet. Heltinna lever lykkelig sammen mannen sin til noen kommer og kidnapper ham. Om ingen kidnapper ham: ingen historie.

Og jeg får ikke til disse forbaskede skurkene. De sitter og ler av meg, langt bak i hodet mitt, peker nese og er teite. Når jeg prøver skrive dem høres de bare ut som sarkastiske, bitre versjoner av meg selv. Jeg har lange samtaler med dem, og forsøker finne utav hvorfor i alle dager de ikke kan bli seg selv i stedet for å være meg, og de bare ler.

Det er nok fordi i dem ligger Historien. Og ingenting er vanskeligere enn det. Så jeg fortsetter å spekulere, og rope til fiksjonelle mennesker om at nå må de skjerpe seg, og om jeg ikke blir tvangsinnlagt på et eller annet tidspunkt, kryper kanskje en av dem fram og får meg til å synge i glede over å finne noen å avsky. Det er rart med det der.

Ziarah skrev en blogg post om døgnrytme og slikt, og det fikk meg til å tenke litt på min egen døgnrytme.

Eller mangel på sådan.

I dag våkna jeg kvart over tre tror jeg. Veldig groggy etter seks timer søvn. Det er ikke så veldig heldig å sove vekk dagen og dagslyset – spesielt ikke for folk som sliter med depresjon. Da jeg ikke sto på medisiner sleit jeg skikkelig i løpet av vinteren. Heldigvis er den sida av det mye bedre nå, men det er likevel slitsomt i forhold til, som ziarah sier, at verden er lagt opp rundt en døgnrytme som tilsier man er våken om dagen og sover om natta.

Nå er det ikke det at søvnløsheta mi tilsier at jeg bare sover om dagen. Det ville ganske enkelt vært forskjøvet døgnrytme. Jeg har hatt det som kan kvalifiseres som fabelaktig døgnrytme, der jeg våkner fem-seks om morgenen. Jeg sover ikke stort mer enn ellers, men det er mer sosialt akseptabelt å stå opp seks om morgenen enn seks om kvelden. De gangene jeg har hatt fast arbeidstid (typ sommerjobb etc) hele uka gjennom kan jeg finne på å få to-tre timer søvn hver natt. Som regel får jeg to-tre timer søvn en natt fordi jeg ikke har sovet noe som helst natta før. Det er den rytmen jeg er inne i nå. Jeg sover en natt fordi jeg ikke sov natta før.

Jeg er altså, som nå burde være tydelig, en hardbarka søvnløs sjel. Mer spesifikt har jeg innsovningsproblemer. Når jeg først sovner kan jeg derimot finne på å sove i tolv timer. Når jeg har tatt opp søvnproblemene mine med leger føyser de det kun vekk med “Du er ungdom/du er student! Sånn er det bare.” Uhm, nei. Sånn er det ikke bare. Jeg var ikke student da jeg var fem og likevel lå til langt på natt og bare stirra i taket. Når jeg påpeker dette får jeg gjerne høre de vanlige tingene søvnløse får høre:

1. Legg deg tidligere
2. Legg deg til fast tidspunkt hver dag
3. Spis sunnere, drikk mer vann
4. Drikk/spis [generisk søvndyssende fôr]
5. Tren mer (evnt tren i det hele tatt i mitt tilfelle da, men jeg gikk på kung fu et halvår uten nevneverdig resultat på sovefronten)
6. Gjør ting som gjør deg trøtt

Og så videre. Det er veldig gode råd, ikke noe å si på det. Alle burde legge seg/stå opp fast, spise sunt, drikke mye vann. De har ikke funka på meg, dessverre, men poenget her er at jeg vil gjerne avlive et par feiloppfatninger mange ser ut til å ha om folk som er søvnløse:

De gjør det med vilje.
Hvorfor i alle dager skulle jeg gå inn for å ikke få sove? Det er et helvete. Det er ikke noe jeg syns er gøy. Det er sant at i ungdomstida har man gjerne verre søvnmønster enn når man blir eldre, men for mennesker med søvnproblemer er det ikke snakk om å ikke ha lyst å legge seg og sove. De får det rett og slett ikke til.

De lever usunt.
Jeg skal innrømme at jeg ikke lever spesielt sunt. Jeg burde mosjonere mer, spise mindre sukker. Men dette gjelder ikke alle søvnløse, og de periodene jeg hardbarka har gått inn for å leve sunt har ikke endra nattesøvnen (men det kan hjelpe for andre, sier ikke noe anna).

Og nå den rareste:

Søvnløse er ikke trøtte.
Dette er det pussigste jeg hører. Typisk samtale:

“Du må slite deg ut så du blir trøtt!”
“Uhm jeg er da trøtt.”
“Hvorfor sover du ikke da?”

Altså: Når man har et søvnproblem har man et problem. Hadde jeg ikke vært trøtt, og kun trengt disse to timene søvn hver natt hadde det ikke vært et problem! Da hadde jeg vært et lykkelig geekdyr som kunne brukt timene i døgnet til produktive ting i stedet for å være trøtt/sove i tolv timer når jeg først sovner.

Nå skal jeg ikke komme her å rope høyt og lenge om at man må la søvnløse være i fred og ikke gi dem råd. For all del, vet du om noe som funker, så fortell meg om det. Jeg har masse gode råd inne, og selv om de ikke har fungert for meg enda, kanskje de vil gjøre det en gang i tida. Eller kanskje de vil hjelpe noen med søvnproblemer som leser bloggen! Ingenting bedre enn det:

• Ikke forbind senga di med annet enn søvn. Det betyr at du ikke skal lese, spise, skrive, se film eller noe som helst anna enn å sove eller ha sex i senga di. Litt av problemet mange søvnløse har er at senga ikke betyr søvn for dem. Dette leder til neste punkt:
• Ikke ligg i senga i timesvis uten å få sove. Ingenting gir deg lakenskrekk som å vite at når du legger deg kommer du til å ligge der frustrert uten å sove, og bare bli mer og mer sliten. Ideelt sett skal du stå opp igjen etter tyve minutter og gjøre noe anna til du føler du kan finne på å sovne igjen. Dette er dessverre vanskelig gjennomførbart når man har skole og arbeid, fordi det gjerne betyr veldig lite søvn den første perioden. Men det kan hjelpe, til slutt.
• Soverommet skal kun være det: et soverom. Du skal ikke ha arbeidspult eller bøker eller noe som helst annet enn senga di, kanskje et nattbord og ei lampe eller to, og kanskje et garderobeskap. Ideelt sett skal det ikke være noen elektroniske duppeditter på rommet, og i alle fall ingen blinkende lys etc.
• Ikke gjør noe oppspillende to timer før du legger deg. Det vil si, ingen tv eller pc etc før leggetid. Ideelt er å lese en bok, visstnok. Ikke et problem for min del – bortsett fra når boka er så spennende at klokka plutselig er fire på natta uten at jeg merka det… ahem.
• Noen promoterer en gåtur før leggetid. Noen sier at dette må for enhver pris unngås. Jeg regner med dette betyr at det er individuelt, og man må finne utav det selv.
• Hold en søvndagbok. Tidspunkt for innsovning og oppvåkning, eventuelle oppvåkninger i løpet av natta, og gjerne hva du gjorde før du la deg. Dette vil kanskje ikke hjelpe deg sovne tidligere eller bedre, men det kan føre til at et mønster viser seg som du kan rette på. Spiser du kraftig de gangene du ikke sover? Slutt å spis rett før du legger deg. Etc.

Dette er bare en brøkdel av alle de tipsene som finnes, og jeg har prøvd alle de jeg har listet opp, pluss noen til. Søvn er spennende. Hadde jeg ikke studert litteratur hadde jeg studert psykologi og blitt søvnforsker i stedet. Det som er spennende med det er at man i grunn ikke vet hvorfor man sover. Hvorfor vi faktisk trenger det. At vi trenger det er opplagt, om vi ikke sover blir vi syke og, går det lang nok tid, gale. Så langt har det heldigvis ikke gått til meg enda (eller har det…? Muahaha), men jeg merker på meg selv at jeg blir veldig redusert av lite søvn. Det er bra jeg ikke kjører bil, for mister du en natts søvn er det likestilt med å ha promille. Personlig blir jeg svimmel, sløv, fryser mye, føler meg konstant sulten (kroppen forsøker kompensere for mangelen på søvn ved å få i seg anna type energi), og har veldig treig reaksjonsevne.

Jeg klarer meg på lite søvn (jeg må typisk ha sovet mindre enn tre-fire timer for å føle meg skikkelig redusert), men det er ikke fordi det faller meg naturlig, det er fordi jeg har banna bein vært nødt å lære meg til det i løpet av årene. Det finnes likevel dem som har et helt naturlig søvnmønster på 4 timer søvn hver natt. Eller mindre. Av kjente personer har man Thatcher, Michelangelo, Florence Nightingale, Nikola Tesla. Leonardo Da Vinci sov 15 minutter hver fjerde time! Dalí duppet veldig mye, men for å sørge for at han ikke sov for lenge holdt han i metallkuler eller lignende over en metallskål, slik at når han dyppet inn i dyp søvn ville han miste kulene, og lyden vekket ham.

Det har blitt gjort eksperimenter på dyr i forhold til deres cirkadianske rytme, der de har vært “free running”, det vil si de har gått uten ytre stimuli som dagslys osv som gjerne bestemmer denne rytmen, for å se hvordan døgnrytmen deres ble. Det strekkes gjerne til 25,5 timer, og blir gjerne litt mer ustabil. Dagslys er som tidligere nevnt viktig.

Et par fine artikler:

Understanding Sleep
Rytmer, depresjon og lys
Insomnia

Jeg lurer på hvordan min indre rytme egentlig er. Kanskje jeg skulle meldt meg opp til søvnforskning…

Jeg vet at denne er veldig gammel (i internett-tid), og at de aller fleste antagelig har sett den flere ganger før, men åh, den er noe av det nydeligste og mest vemodige jeg har sett noen gang. Jeg syns den fortjener så veldig mye oppmerksomhet. Så jeg vil blogge om den, og kanskje er det noen som ikke har sett den før, som oppdager den her. Uansett er den alltid verdt å se om igjen!

Her inne er det lenge siden jeg har vært gitt. Håper alle sammen har hatt en fin jul og et godt nyttår. At jeg tilbringer lite tid med facebook og blogg og slikt er i alle fall for min del et godt tegn på at jeg har hatt en fin og innholdsrik ferie.

Nå skal jeg ikke plapre masse om ferien min da, anna enn om det aspektet ved den jeg plaprer desidert mest om til enhver tid: bøker. Jeg har greid å pløye meg gjennom fem-seks bøker siden ferien starta (altfor lite for geeken, men som sagt: innholdsrik ferie gir ikke tid til stillesitting). Jeg har tatt et lite tygg av ulest-bunken min med andre ord. Og det gikk kjempefint, med den ene bra boka etter den andre, perler på den berømte snora. Kanskje skal jeg snakke om disse bøkene en gang også. Men nå skal jeg snakke om knuten på tråden. Eller – steinen på tråden? Vel, metaforer som spinner ute av kontroll til side: denne boka er ingen perle: Nick Caves And the Ass Saw the Angel.

Jeg er trist for at jeg ikke liker denne boka. For det første var det en gave, og det er seriøst deprimerende for meg å ikke like gaver. For det andre hadde jeg store forhåpninger, og for det tredje liker jeg mye av musikken til Nick Cave (det er vel på grunn av dette tredje punkt at punkt to eksisterer).

Tydeligvis liker jeg ikke skrivinga hans. Jeg er ikke ferdig med boka enda, og jeg har ganske lyst å gi meg, men samtidig hater jeg å ikke avslutte bøker, så jeg vet den vil plage meg mer om jeg ikke avslutter enn om jeg avslutter. Er på side 194 av 308. Jeg teller ned.

Boka kunne seriøst vært 1-200 sider kortere. Den er så ubegripelig langdryg at jeg blir helt tussete. Prosaen var i starten kjempespennende, og jeg medgir at det er noen fabelaktige setninger og avsnitt og hele kapitler strødd gjennom boka. De kan være poetiske som Nick Cave har bevist han kan være, gjennom musikken. Men så er det så utrolig mye overflødig! Jeg har ikke noe i mot bøker med mye beskrivelser og blomstrende prosa som sådan. Lolita er et erkeeksempel på beskrivende prosa, og det er en av mine favorittbøker. Nick Cave får bare ikke til det Nabokov gjør så glitrende. Mens Nabokov balanserer hårfint på ei stram linje, stuper Cave ut i ei myr av ekkel gjørme og blod og gørr og velter seg i det og skriver så opp og ned, side etter side om det.

For det er det som er hovedproblemet mitt med boka. Den er så ubegripelig ekkel. Det er ikke nødvendig-ekkelt eller vakkert-ekkelt eller tankevekkende-ekkelt en gang. Det er bare ekkelt. Jeg får til vanlig vondt i magen av å lese om vold, incest, voldtekt, drap, religiøse fanatiske tullinger og lignende hver for seg: her tar Cave alle disse temaene og hiver dem alle sammen i ei gryte. Tilsetter gørr og blod og rører heftig rundt (hvor kommer alle disse kjipe metaforene fra?). Plottet aner jeg knapt nok hva er en gang. At hovedpersonen er sinnssyk hjelper ikke. Og Cave har valgt å la førstepersonsskildringene foregå på dialekt. Jeg liker ikke amerikansk sørstatsdialekt. Her blir jeg bombardert med Ah og Mah og Paw og Ma og gudene veit hva. Det er slitsomt, rett og slett.

Innimellom blomstrer boka litt. Det var noen kapitler der jeg faktisk trodde jeg kom til å begynne like den. Men så viser blomsten seg å være et kjøttetende, råtnende monster av ei plante.

Boka har fått haugevis med ros. På alle kanter ser jeg lovord om hvor fabelaktig den er, hvor utrolig språket er, hvor levende karakterene er, hvilken strålende fiksjonsdebut dette er. Og ja, det er temmelig episke greier til å være en debut, det medgir jeg. Men jeg må være stokk dum, for jeg ser ikke alle disse glitrende tingene i den.

Det skal være sagt da: Nå får jeg virkelig øvd meg på speed reading.

Har du ikke hørt om Unicefs Den Ene-kampanje sier du? Klikk på linken og les litt, og kom så tilbake hit.

Ferdig med å lese? Flotte greier.

Unicef har da altså startet en kampanje som handler om å se barn. Jeg fikk utfordring av Storesøster om å blogge om dette. Hennes bloggpost er fantastisk, og verdt å lese. Hun undervurderer seg selv kraftig, for jeg tror – nei, jeg vet – hun er Den Ene for mange flere barn enn hun tror. Når man er lærer syns jeg det skal være innlysende å innha denne rolle, å se barna. Bare man er voksen skal det si seg selv at man ser barn og tar vare på dem.

Det er altfor sjelden tilfelle.

Jeg er ikke Den Ene for noen, i alle fall ingen barn. Jeg vet jeg har vært en støtte for noen, og folk har fortalt meg at jeg er flink til å lytte, og å se.  Men jeg har lite med barn å gjøre, dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mer, på en måte, på en annen måte skulle jeg ønske det ikke var behov for det. I en perfekt verden skulle alle barn ha noen som elsket dem, som tok vare på dem og behandlet dem som likeverdige. Jeg har to tantebarn, og jeg håper de synes jeg er en god tante som ser dem og hører på dem. Disse to har også verdens mest fantastiske foreldre – likevel kan man aldri få nok av mennesker som elsker en. Selv om man har mange som elsker en er det fryktelig vondt at en person ikke gjør det. Og omvendt – har man ingen som elsker en betyr Den Ene så mye mer. Jeg blir lei meg, sint og vantro når jeg hører om barn som ikke har noen. Det knuser noe inne i meg.

Jeg tror voksne flest er redd for disse barna. Rett og slett redd. Redd for å se noe i dem de ikke vil se. For det er ingenting som er så ille som et barn som lider. Det er ingen som greier fnyse av det, ingen som ikke får vondt i magen når man hører om barn som bor på gata, blir slått, blir misbrukt, blir mobbet, blir oversett og frosset ut.

Men det er så vanskelig å rekke ut en hånd, for det krever involvering, og man har da ikke tid til slikt, og det er nok noen i omgangkretsen til barnet som kan gjøre det i stedet for, og det er ikke mitt barn, og jeg har ikke noe jeg skulle sagt.

Men man har det. Man har plikt til å si noe. Til å rekke ut den hånda. Kanskje blir foreldrene sinte. Kanskje skremmer man barnet, for barn som ikke er vant med kjærlighet er forskremte små fugleunger som ikke tør stole på noen eller noe. Men kanskje, bare kanskje, når man fram til det ene barnet som blir litt gladere, får det litt lettere, som kjenner en varme der det tidligere bare var kulde.

Det er enkelt å sitte her og skrive. Det er enkelt å si at sånn må det være. Men som sagt; jeg har lite med barn å gjøre. Jeg har ikke barn i min omkrets. Men de som sleit som barn sliter gjerne som voksne, og de føler seg fremdeles som en forskremt fugleunge inni seg. Jeg håper jeg kan nå fram til disse barna, om ingenting anna.

Når jeg sitter og skriver eksamen, både hjemme og annen type (muntlig er verst da, egentlig), pleier jeg tidvis få litt panikk av typen “Dette går så dårlig, jeg kommer til å stryke, bli kasta ut av universitetet, havne på gata og dø.”

Ja, innimellom kan jeg finne på å bli rent fatalistisk. Som regel går det greit uansett. Jeg greier roe meg ned, og jeg bor ikke på gata enda, så noe må jo ha gått rettveien. Men nå, om panikken kommer krypende, er jeg KLAR:

Har jeg nevnt hvor flink bestevenninna mi er på å finne perfekte gaver? Vel, hun er det.

Jeg vet hvor håndkleet mitt er. Gjør du?

Eksamenstiden er over oss. I alle fall dem av oss som har eksamen langt inn i advendtstida…

Jeg har hjemmeeksamen i 1700-tallslitteratur, og har fått den beste oppgaven fra det beste av alle fakultet (seriøst nerdete litteraturspøk der, la oss se hvem som tar den…)! Geeken får lov å skrive om Candide av Voltaire, og som jeg har nevnt før er jeg fryktelig glad i Voltaire. Candide er i tillegg kjempegøy, så dette er bra saker.

Voltaire er sin samtids SuperKritiker. Han er kjempegøy, og samtidig setter han søkelys på masse ting han ikke liker, og som er kjipe. Vi skulle seriøst hatt en Voltaire i dag også, for hadde han sett åssen tilstanden er nå i forhold til de tinga han ikke likte i sin samtid… ai. Uansett.

Han som har skrevet introduksjonen til boka elsker tydeligvis Voltaire like mye som meg, for forordet er skrevet skikkelig kjempegøy – nesten litt Voltairesk! Det er fantastisk. Og en av de tinga jeg lo høyest av? Det skal jeg nå dele med dere!

Forordmannen skriver litt om Optimisme-teorien til filosofen Leibniz, en av de tinga Voltaire kritiserer mest i Candide. Den går ut på at det må være en grunn til at verden er som den er, gud er perfekt, må dermed ha skapt tilnærma perfekt verden og blablabla. Det oppsummeres i (her kommer løsninga på litteraturspøken lenger oppe, for dem som lurte på den) “alt er for det beste i den beste av alle verdener”. Voltaire syns det er no tullball. Men det er ikke det som er gøyest. Herr Forordsmann skriver videre:

Finally, as to the question of man’s soul and the nature of the interaction between matter and spirit, Leibniz (…) posited the existence of what he called monads, spiritual units which were in perfect, divinely “pre-established” harmony with the material universe in the manner of two clocks keeping perfect time with each other.

Voltaire thought this completely daft.

Er det rart jeg elsker Voltaire? Og nå også Herr Forordsmann! At hjemmeeksamen kunne være så gøy skulle en aldri tru…

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.

Jeg elsker å teste slike ting som hurtighet og forståelse. Jeg har testa skrivehastigheten min på tastatur, som lå på 60-70 ord i minuttet, og som antagelig er litt høyere når jeg er kommet godt i gang. Nå fant jeg en lesehastighetstest, og siden jeg skal lese pensum, tar jeg selvsagt tester i stedet. Gøy gøy gøy!

Ta testen her.

Jeg leste første gang 325 ord i minuttet, og 553 ord andre gang (på skjerm altså, det er visst litt raskere på papir). Jeg hadde 100% forståelse utifra testen man kunne ta etterpå der de spør spørsmål om teksten. De var temmelig simple, OG var flervalgsspørsmål, så jeg vet ikke om jeg egentlig syns testen var så god. Det ene spørsmålet skjønte jeg ikke en gang, men greide å logisk tenke meg fram til svaret. Hm.

I tillegg har jeg på følelsen av at jeg leste hakket fortere enn jeg vanligvis ville gjort, for det er vanskelig å ikke gjøre det når du vet du blir tatt tiden på. Vel, jeg syns det er vanskelig. Så man kan sikkert si at ved førstegangs gjennomlesning ligger jeg på 250-300. Gjennomsnittet er 200 ord i minuttet – mens en speed reader har 1000 ord i minuttet… oioioi. Jeg har fryktelig lyst å lære meg speed reading. Holder på å trene på å la være lese ordene høyt inni meg, for det sakker lesehastighet kraftig.

Det var dagens lille fun fact om lesegeeken. Hvor fort leser du?