Nedsatt stemningsleie

Posted on by
29

Dette er en bloggpost som egentlig sitter litt langt inne. Og det på tross av at jeg bestandig har ment at tabuene og nedhysjingen av mentale lidelser er svært negativ. Både for dem som lider, og for samfunnet rundt. Tabuene og stigmaene bygger seg opp, og man begynner å føle at når man er syk i hodet (forøvrig en frase som brukes som skjellsuttrykk, “Du er jo syk i hodet du.”) er det ens egen feil, og man burde skjerpe seg. Eller, man har en mental lidelse av såpass store proporsjoner at man blir en fare for alt og alle, og man løsner helt fra verden, som for eksempel kraftig schizofreni og sykdommer i den familien – da er det ikke lenger ens egen feil, men i stedet er man ikke helt menneske lenger. Friske mennesker unngår mennesker som er såpass syke. Tenk om det er smittsomt…

Det som fikk meg til å tenke at jeg burde skrive denne bloggposten var en bok (uvanlig, ja?). Den heter Darkness Visible. A Memoir of Madness. og er av William Styron. I den beskriver han hvordan han sakte, men sikkert gled ned i depresjonshelvetet og hvordan det var å være der, hvordan hans oppfattelse av selvet og verden rundt endret seg, og hvor vanskelig det var å skulle takle det.

Han tar også for seg hvor vanskelig det er for den syke å beskrive sykdommen sin – for det er det. Det finnes ikke mange nok ord og et dekkende nok språk for psykiske lidelser. Depresjon karakteriseres som en lidelse med “varig nedsatt stemningsleie”. Det dekker ingenting. For en som aldri har vært deprimert vil ikke den beskrivelsen være med på å få vedkommende til å forstå noe som helst. En av de uheldige bivirkningene med det manglende språket til å beskrive denne lidelsen er da også det faktum at det opprettholder feiloppfatninger, mistolkninger, fordommer og stigmaer. Hvis den syke kun har “nedsatt stemningsleie” må da denne kunne skjerpe seg, ta seg sammen, bli munter, gjøre gøye ting, og så blir det bedre?

Men det er så mange ting “nedsatt stemningsleie” ikke greier favne. For eksempel:

Det faktum at verden mister alle farger. Dette er ikke metaforisk ment – når jeg (og flere jeg har snakket med) er deprimert er verden grå. Det både føles som og fysisk ser ut som om noen har sugd alt flott ut av verden, og tilbake ligger kun et tomt, grått, skjørt skall. Det er som å vandre rundt i en tilsmusset kulltegning. Om vinteren er dette ekstra påtrengende, selvfølgelig, for da ER verden fargeløs, men depresjonsfargeløsheten gjør at den glitrende snøen blir grå, og de bare treene blir irrsvarte, så svarte at det skjærer i øynene. Mange av tekstene jeg skriver når jeg er deprimert innehar beskrivelser av mørke bygninger og trær som skjærer opp himmelen og øynene mine. For det er slik det oppleves. Verden er totalt fargeløs. For meg er det enda verre dersom jeg er kraftig deprimert om våren/sommeren, fordi da vet jeg at verden egentlig har masse farger, jeg bare ser dem ikke. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at lyder blir altfor intense og skremmende. Jeg kjenner jeg er på vei inn i en bølgedal nå for tiden, og dette blir tydeliggjort ved at jeg skvetter himmelhøyt og får hjertebank fordi Martin veltet en liten plastdings på kjøkkenbenken. Det føltes som et pistolskudd i hjernen min. Jeg elsker vanligvis fugler og fuglelyder, det er noe av det vakreste jeg vet. Men når jeg er deprimert føles det som om jeg bor i en skrekkfilm, hver gang en fugleflokk letter. Da inneholder også mange av tekstene mine beskrivelser av fugler med døde øyne, skarpe nebb og blodbefengte fjær. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at som regel greier jeg faktisk ikke skrive når jeg er skikkelig langt nede. De tekstene jeg har til nå nevnt er som regel skrevet på vei ned i depresjonen (det samme gjelder denne bloggposten), mens jeg fremdeles er oppegående nok til å ikke føle at det er en sysifosisk kamp å holde fast i en penn, at det ikke skriker og hyler i hodet mitt når jeg prøver tenke på noe kreativt. Når jeg ligger på bunnen i det som egentlig føles som en bunnløs dal nytter det ikke å skrive. Da er det vanskelig å bare stå opp. Det er vanskelig å pusse tenner. Det er vanskelig å ta på seg sko. Og da mener jeg FYSISK vanskelig. Armene sleper etter meg som om de hadde digre lenker festet til seg. Hodet er bøyd fordi det føles som om jeg bærer på en planet. Kroppen er plutselig fylt opp av grus og gjørme i stedet for kjøtt og blod. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at mennesker blir ekle skapninger som jeg helst ikke vil ha noe som helst å gjøre med. Mennesker jeg vanligvis elsker. Mennesker som vanligvis får meg til å le, som jeg finner på morsomme ting med, som er en fryd å være sammen. Plutselig er de for pratsomme, de er for blide, de er for tilstedeværende. Jeg er jo ikke tilstedeværende. Og de drar i meg for at jeg skal komme tilbake til dem, og det føles som om de forsøker slite meg i stykker. Dette er velmenende mennesker som vil meg alt godt her i livet, og jeg vet det. Selv når jeg er deprimert vet jeg, rasjonelt sett, at de er snille, gode, fantastiske mennesker, som er der for meg, støtter meg, og vil hjelpe meg gjennom vanskene mine. Likevel sier hjernen min til meg at de er ekle. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man slutter å tenke. Med dette går også all mulig konsentrasjon fløyten. Det er jo ikke mulig å tenke lenger, fordi hjernen er stappet full av bomull og grus, og samtidig hyler det en storm der inne. William Styron hadde et utrolig godt språklig poeng i boka si syns jeg, der han sier at “brainstorming” slett ikke høres ut som om det er om å ha aktiv, genial tankevirksomhet, men at det heller høres ut som det som foregår i hodet på en deprimert. For det er en storm der inne. Og den gir seg ikke uten kamp. Når det er høst/vinter opplever jeg som regel de verste periodene mine, og det vises gjerne på karakterene mine. Jeg er et sommermenneske. Men skole må man på uansett hva slags vær det er ute. Og så med denne blokaden i hodet, som stenger for alle intelligente tanker, og dermed gjør arbeidet mitt dårligere, kommer skyldfølelsen skyllende over meg. For jeg er ihuga perfeksjonist, og jeg er ekstremt opptatt av å gjøre det godt på skolen, og når sykdommen min da ikke lar meg gjøre det… da blir alt dobbelt så ille. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at søvnen forsvinner. Sakte men sikkert sover jeg dårligere og dårligere (og jeg sover dårlig fra før av!). Jeg går fra å bruke 1-2 timer på å sovne (gjennomsnitt for innsovning hos folk flest er syv minutter), til å ligge og stirre ut i mørket i 3-6 timer, og noen ganger får jeg ikke sove i det hele tatt. Å gå 40-50 timer uten søvn, med den stormen i hodet, og alle lydene rundt deg, og alt som er skremmende, og samtidig være forventet å oppføre deg som et samfunnsnyttig, produktivt menneske? Det er tortur. Jeg tuller ikke. Hele kroppen gjør vondt, fysisk vondt. Alle bevegelser er som pakket inn i nåler. I tillegg kommer svimmelheten, hodepinen, kulden og sulten som følger søvnmangel. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man begynner å hate seg selv. Her hjelper det ikke på at man overalt blir møtt med holdninger som sier at psykisk syke er late, teite, oppmerksomhetssyke, svake, kan for det selv, burde bare skjerpe seg osv osv. Man blir møtt med snerrende overleppe og smale øyne. Eller folk flytter seg vekk fra deg. “Å, du er deprimert du? Ok…” Og så begynner de å behandle deg som om du hvert øyeblikk kan komme til å eksplodere som en bombe, og ta alle rundt med inn i døden. Det gjør ikke selvhatet lettere. Fordi alt føles galt. Man føler seg dum og stygg og teit og slem (særlig akkompagnert med det at man syns snille mennesker er ekle! Da syns man en selv er ekkel også). Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at ingenting er morsomt lenger. Man har ikke lyst å gjøre noe som helst. Jeg vil/greier ikke lese, skrive, se tv, se film, dra ut, spille spill … ingenting gir glede, når det er på det verste. Heldigvis for meg er depresjonsbiten av bioplarlidelsen min det som kalles atypisk depresjon. Det vil si at jeg innimellom alt mørket og smerten faktisk kan finne lyspunkt, jeg kan muntres opp, jeg kan finne glede i ting. Men som regel er det kortvarig. Og det er slitsomt. Det er, igjen, denne kampen, denne fysisk utmattende kampen om å gjøre noe som helst. Det gjør vondt å smile, det gjør vondt å gråte. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til, karakteriserer min form for depresjonsopplevelse. Og for hvert menneske med depresjon finnes det en annen form for opplevelse. Det er det som gjør sykdommen så vanskelig: den har ikke et språk, og den er en skiftende kimera av styggedom som aldri holder seg i ro, aldri gir deg noe konkret å peke på, noe konkret å behandle. De fleste fysiske lidelser som er mulig å behandle fungerer på alle som har den fysiske lidelsen. Diabetikere reagerer (som regel) positivt på medisin og diett. Men psykisk sykdom er ikke slik. For en god del fungerer medisiner – men det er ikke de samme medisinene som fungerer på alle. Noen må gjennom flere testrunder (noe som visstnok er jævlig nok i seg selv) før de finner riktig. For andre hjelper ikke medisiner i det hele tatt, og de må ha kognitiv terapi, eller innleggelse på sykehus. Og for dem som heller ikke det hjelper på? Vel, enten lider de seg gjennom sykdommen – eller så gjør de ikke det, og bestemmer seg i stedet for å sette en stopper for den, og alt annet, permanent. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til. Og det gjelder så mange som 1 av 10 personer. Kvinner er mest utsatt, og da gjerne de i 20-30 årsalderen. Noen har kun én runde depresjon i løpet av livet, men flere får tilbakefall. Noen har en kronisk, livslang lidelse, som feks bipolarlidelsen jeg har (som har et biologisk grunnlag). Og likevel, likevel er det så mange tabuer, så mange feiloppfattelser, så mange stigmaer og fordommer. Man støter på artikler som dette, med tilhørende kommentarfelt som ser ut til å inneholde mennesker fra den mørkeste middelalder og det mest grumsete bunnslammet i samfunnet. Bare det i seg selv er jo nok til å gi nedsatt stemningsleie…

Så igjen, selv de mørkeste lidelser har ofte lysglimt i ny og ne. Mine lysglimt består i det faktum at jeg kjenner lidelsen min, jeg har levd med den lenge. Jeg går på medisiner, og jeg vet nedturene er midlertidige. Jeg har venner og familie rundt meg med både forståelse og erfaring. De vet hva som foregår med meg, de vet at det beste de kan gjøre er å vise meg at de er der, og er like glade i meg om jeg er høyt oppe eller langt nede. Sånne mennesker gjør det lettere, mye mye lettere. Alle burde ha sånne pårørende. Ikke alle har det. La oss rive ned tabuene og fordommene, ja?

Og når noen sier til meg “Du er jo syk i hodet du!”, da svarer jeg “Ja. Men jeg går i det minste på medisiner for det.”

Prosten og hans forunderlige tjener

Posted on by
2

Å få bøker gratis mot å skrive en omtale av dem passer meg egentlig ypperlig. Denne gangen fikk jeg Prosten og hans founderlige tjener av Arto Paasilinna tilsendt av Aschehoug.

Paasilinna er en forfatter jeg lenge har tenkt at jeg skal lese noe av. Det jeg har lest og hørt om ham roser ham opp i skyene som underfundig og morsom.

Og han skuffet ikke. Prosten og hans forunderlige tjener er om en prest som får forært en foreldreløs bjørneunge i gave av menigheten sin. Det er en litt passiv agressiv handling fra menighetens side, men det viser seg at presten raskt knytter sterke bånd til bjørneungen, og har den med seg overalt. Absolutt over alt, selv i kirka. Dette faller ikke prestefrua like godt i smak. Det første hun utbryter når hun ser bjørnen er “Dægern!”. Så blir den hetende det. Senere skifter den navn til Faen. Det er ikke så lett å skulle håndteres bjørner må vite.

Romanen er absurdkomikk til fingerspissene. Fokaliseringen skifter lett mellom både mennesker og dyr – første kapittelet er da fortalt frasynspunktet  binna som er moren til Dægern. Og det er et kapittel som etterlot meg hikstende av latter. Paasilinna er så lett og ledig i tonen, og snakker så naturlig om så umulige ting, at det ikke blir annet enn hysterisk morsomt.

Men det er ikke det eneste surrealistiske med romanen. Ikke bare tar den lett på sånne ting som at en prest kan ha en bjørn boende hos seg, å neida. I tillegg lærer presten denne selsamme bjørnen triks: Den danser, ber, stryker klær, går på toalettet på menneskevis og det som er!

Det er kontrastene som gjør romanen så vidunderlig. En passasje, der det skal bygges et hi til bjørnungen, tar for seg hvordan eksperter kommer fra nær og fjern for å bidra, og det er flere sider med absurdvitenskapelige utgreiinger om hvordan best mulig lage et bjørnehi og gjøre det kompatibelt hvis mennesker også vil tilbringe tid der inne. Der spekuleres det vidt og bredt i om ikke mennesker faktisk burde gå i hi, ja det ville vært både sosialt og økonomisk gunstig på alle plan.

Samtidig er det en kritisk roman. Selv om den er skyr den ikke unna alvorligere temaer. I møtepunktet mellom det dyriske og naturlige representert ved bjørnen og det sosiale og menneskelige representert ved presten, oppstår det konflikter som tidvis synes uløselige. Romanen tar for seg tap og sorg og kjærlighet. Og alt i Paasilinnas tørre, finske svartkomikk. Ingenting er så alvorlig at det ikke også kan spøkes med; ingenting er så komisk at det ikke også kan være alvorlig.

For min del var romanen aller best i starten. Paasilinnas stil var så frisk og ny for meg at jeg satt med kulerunde øyne og leste. Første del og midten er desidert mest minneverdig – å følge Dægerns oppvekst og utdanning, og de mange sprelske ferdene de legger ut på er himla fornøyelig. Men så – rundt det punktet der Dægern skifter navn til Faen – er det plutselig ikke like friskt lenger, det blir nesten litt trått. Slutten blir nesten litt anmasende, for min del, og det ser ut som om Paasilinna har nesten sluppet opp for damp her. Som om han ikke ante hvordan romanen skulle ende, og så i desperasjon måtte komme opp med noe – hva som helst. Kanskje gjorde han det. Det er fremdeles morsomt, og det er fremdeles godt skrevet, og jeg vil påstå at Paasilinna er noe av det beste kontemporære jeg har lest på ganske lenge. Men begynnelsen på romanen er desidert mest minneverdig.

Likevel en roman verdt å lese. Og jeg skal definitivt lese mer Paasilinna, det er sikkert.

Noen setninger

Posted on by
6

Noen setninger ramler inn i hodet mitt, noen ganger, og vil ikke forsvinne. Så sitter de der og gnager, til jeg skriver dem ned, og så sitter de på papiret og klager, til jeg gjør noe mer med dem.

Skriver et dikt. Eller en prosatekst. Eller noe helt annet.

Men noen setninger. Noen setninger lar seg ikke gjøre noe som helst med. De bare sitter der og er seg selv, og nekter å la seg tilnærmes av noen som helst andre setninger.

Februar er en måned med triste øyne, skriver jeg. Og så blir pennen hengende i luften og dirre. Ja, og? Februar, og øyne, og?

Så skriver jeg tre sider om hvordan februar er en måned med triste øyne, og det eneste av de tre sidene som fungerer er den setningen der. Hva skal jeg gjøre med den da? Se på den. Den fungerer ikke som dikt, og i alle fall ikke som haiku. Det er da slettes ikke en prosatekst, det er ikke flash prosa en gang, og det er heller ikke imaginistpoesi.

Noen setninger er bare setninger som ikke kan brukes til noe som helst. Og likevel har jeg så lyst å beholde dem alle sammen. Kanskje de kan puttes sammen, til slutt, disse løsrevne setningene. Og så på dødsleiet mitt kan jeg komponere mitt mest perfekte dikt, av setninger som ikke hørte hjem noe annet sted.

Inntil da får den lov til å være her, tenker jeg. Neste måned skal jeg finne ut hva slags øyne mars har.

BookCrossing

Posted on by
26

Jeg har vært medlem av nettsiden bookcrossing.com ganske lenge. Faktisk noen år, tror jeg. Men jeg er ekstrem sløv på slike ting, jeg melder meg på noe jeg syns høres fantastisk artig ut, og så glemmer jeg det. Tanken bak BookCrossing er helt vidunderlig, men jeg glemte helt av det også, helt til i går.

Jeg satt i kantinen og pratet om litteratur med andre litteraturstudenter som følgelig er like intenst opptatt av bøker og lesing som jeg er. Vi kom over på bøker vi ikke liker, og hvorfor vi ikke liker dem. Jeg nevnte at det stresser meg at jeg har bøker jeg ikke har lyst å lese fordi jeg vet jeg ikke kommer til å like dem. Jeg føler bøker SKAL leses, men har samtidig ikke lyst å bruke tid på noe jeg ikke synes er gøy. En slik bok er De dødes båt av Knut Nærum. Nærum er en artig fyr. Jeg leste den første boken, Døde menn går på ski og ble – vel, skuffet. Han er artig, men tydeligvis ikke i parodisk format, for den boken fungerte ikke for meg. De dødes båt endte jeg opp med fordi mamma skulle egentlig gi den i gave til noen andre, men så fikk hun vite at vedkommende hadde boken allerede. Så hun ga den til meg (jeg leser jo alt!). Dette er mange, mange år siden. Det har gjort meg vondt å se på boken ligge der, ulest, samtidig som jeg vet i mitt stille sinn at jeg aldri kommer til å lese den.

Dette fortalte jeg disse fabelaktige vennene mine i går, hvorpå Engeline sier:

“Men du kan jo bare slippe den fri, gjennom BookCrossing!”

Og i dag gikk jeg til verks. Jeg fant fram den støvete boka, børstet av den. Logget så på nettsiden og printet ut BookCrossing-lapper, og spradet ut døren med boka i veska. For første gang hadde jeg all verdens velvilje til den! Jeg ønsket den alt godt her i verden! Jeg hadde tenkt en god del på hvor jeg skulle slippe den fri, og fant ut at en bussholdeplass ville være tingen. En ikke altfor travel en, men samtidig en der jeg vet folk vil kunne finne boka. Den endte opp på Bugges veg-holdeplassen:

Poenget med BookCrossing er rett og slett å legge fra seg bøker der andre kan finne dem, og ta dem med seg. Det er et fabelaktig alternativ til å la bøker støve ned i en eske, og det fyller litteraturnerden i meg med boblete lykke å tenke på at folk sørger for at andre får lese bøker. Litt av poenget er også at man har et sporingssystem på bøkene. Det består av en lapp med en kode på, som den som finner boka kan taste inn på bookcrossing sine sider, og slik fortelle at de fant boka, at de leste den, og om de eventuelt gir den videre. På den måten kan bøker ende opp omtrent hvor som helst i verden! Og DET er kult det. Slik ser en sånn lapp ut, klistret på innsiden av boka:

[Som Elin så fint påpekte til meg som den ferske BC-eren jeg er: Man skal helst ikke legge ut hele BCID-koden, derfor har jeg sensurert den litt. De første tre tallene skal være private: "The full BCID should NOT be posted anywhere other than inside the book; otherwise, pranksters or even spammers might get hold of it and be able to make false and/or annoying journal entries."]

Jeg måtte jo selvfølgelig dra tilbake til bussholdeplassen senere, for å sjekke om boka hadde blitt plukket opp. Jeg gikk en liten runde på Berg, før jeg overivrig dro tilbake til bussholdeplassen, ca et kvarter-tyve minutter senere. Og boka? Den var borte!

Tom bussholdeplass (komplett med skygge av fotografen og alt). Hih! Jeg håper virkelig den som fant den liker boka, og kanskje logger seg på siden og sier i fra til meg. Og så slipper den fri igjen.

Ord på hud

Posted on by
10

Jeg har i ny og ne spekulert på om jeg kanskje skulle fått meg en tatovering, og hva det skulle vært av i såfall. Jeg har ikke så lyst å gå rundt med et bilde som ikke betyr noe som helst for meg for resten av livet, og vil heller ikke hive meg på en av de mange tatoveringstrendene som fluktuerer inn og ut av samfunnet. Jeg har ofte tenkt at en føniks hadde vært fint, fordi det er favorittmytedyret mitt, og det har sterke, underliggende følelser og meninger for meg, men to ting taler i mot:

1) Om jeg skulle hatt en føniks, ville jeg hatt en i farger. Og slikt koster penger. Jeg er ikke sikker nok på at det er det jeg vil ha, til at jeg vil bruke tusenvis av kroner på det.

2) Det er blitt altfor Harry Potter-assosiert. Ja, jeg er glad i HP, men jeg vil ikke gå rundt med noe på kroppen som tusen andre har (jeg vil være en unik liten blomst!) og som alle vil ha massemasse meninger om. Jeg er sær. Jeg liker å være sær. Jeg vil fortsette å være sær.

Så fant jeg denne nettsia: The Word Made Flesh

Jeg har alltid vært skeptisk til ordtatoveringer (og da mer spesifikt navn). Folk tatoverer så mye rart på seg. Hippe ord, hele tavler med tekst og navn på kjærester de har hatt i ei uke.

Men etter å ha sett så mange vakre, litterære tatoveringer, slo det meg plutselig. Om jeg noen gang skulle tatovert noe som helst på meg selv måtte det vært den vakreste linjen fra et dikt jeg noen gang har lest:

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea

Det er den første linjen fra “The White Birds” av Yeats. Det er få ting her i verden som gjør meg fullt så gråtkvalt og samtidig lykkelig, og som sier så mye, og med så få, vakre ord, som akkurat den linjen. Det er også noe av det eneste jeg noen gang har greid å memorisere (jeg er fryktelig dårlig på å huske ting ordrett), og det skjedde uten at jeg prøvde. Den gravde seg inn i sinnet mitt, og ble der.

Kanskje skal jeg inngravere den i huden min også. Vi får se.

Objektive Niedecker

Posted on by
2

Til å skrive nesten eksklusivt dikt selv, leser jeg skuffende lite av det. Det er vanskelig å finne syns jeg, i motsetning til f.eks. romaner, der jeg snubler over utdrag og anbefalinger og tips i hytt og gevær overalt hvor jeg snur meg. Men dikt og diktsamlinger? Det er litt vanskeligere å få tak i, å få høre om, å snuble over. Noen ganger skjer det, som da jeg gjennom Cappelen Damms adventskalender (et nytt dikt hver dag i desember) snubla over Isola av John Mangler, en diktsamling om fengselsstraff, og da særlig tid tilbrakt på isolat. Jeg fikk den til jul, og leste sporenstreks hele samlinga på juleaften. I tillegg fikk jeg en nydelig diktsamling (som jeg skammelig nok ikke husker hva heter), med mange ulike diktere, både norske og utenlandske, samlet etter tema. Den er vidunderlig. Jeg elsker den.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

“The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.” - Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

–

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?

Manuskript

Posted on by
15

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

–

*Hvem er denne “oss” jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Dette er kun for å si…

Posted on by
4

Nå når det er jul tilbringer jeg mye av tiden hos mine foreldre. Foreldrene mine er glade i mat, og kjøleskapet og fruktfatene og alt er bestandig stappfullt – aller mest i jula.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

–

Plommer skal være kalde.

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Bleak House av Dickens

Posted on by
3

Som mange andre er jeg av typen litteraturnerd som kjøper fler bøker enn jeg greier lese. Dette betyr at mange bøker ligger i flere år før jeg plukker dem opp og setter i gang. Noen ganger glemmer jeg hvorfor jeg kjøpte dem, og så ser jeg dem ligge der og så tenker jeg at ånei, nå har jeg slett ikke lyst å lese den boka! Eller de ser tunge ut, og jeg har ikke tid, eller jeg er inne i en periode hvor jeg kun greier lese en viss type litteratur. Du vet, det er sommer og du greier ikke lese tunge, dystre, skitten-virkelige bøker. Eller plutselig har du fått helt dilla på en viss forfatter, eller en viss sjanger, og alle bøker som ikke er av det slaget virkelig plutselig dritkjipe.

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

  • Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
  • Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
  • Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
  • Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med “O my pet!” (“Å mitt kjæledyr!” klinger ikke like fint).
  • Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
  • Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
  • Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
  • Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
  • Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
  • Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
  • Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
  • Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
  • Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
  • Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
  • Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?