Eek, A Geek!

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Ada liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som Ada. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Ada ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott. Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje Ada skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier Ada er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.

Jeg elsker å teste slike ting som hurtighet og forståelse. Jeg har testa skrivehastigheten min på tastatur, som lå på 60-70 ord i minuttet, og som antagelig er litt høyere når jeg er kommet godt i gang. Nå fant jeg en lesehastighetstest, og siden jeg skal lese pensum, tar jeg selvsagt tester i stedet. Gøy gøy gøy!

Ta testen her.

Jeg leste første gang 325 ord i minuttet, og 553 ord andre gang (på skjerm altså, det er visst litt raskere på papir). Jeg hadde 100% forståelse utifra testen man kunne ta etterpå der de spør spørsmål om teksten. De var temmelig simple, OG var flervalgsspørsmål, så jeg vet ikke om jeg egentlig syns testen var så god. Det ene spørsmålet skjønte jeg ikke en gang, men greide å logisk tenke meg fram til svaret. Hm.

I tillegg har jeg på følelsen av at jeg leste hakket fortere enn jeg vanligvis ville gjort, for det er vanskelig å ikke gjøre det når du vet du blir tatt tiden på. Vel, jeg syns det er vanskelig. Så man kan sikkert si at ved førstegangs gjennomlesning ligger jeg på 250-300. Gjennomsnittet er 200 ord i minuttet – mens en speed reader har 1000 ord i minuttet… oioioi. Jeg har fryktelig lyst å lære meg speed reading. Holder på å trene på å la være lese ordene høyt inni meg, for det sakker lesehastighet kraftig.

Det var dagens lille fun fact om lesegeeken. Hvor fort leser du?

Mamma kommenterte i går, etter at jeg fikk nok en bestilt bok i posten, at det koker i postkassa vår. Stakkars postmannen, tenker de alle sammen, han må jo virkelig begynne å lure. For meg er det jul hver uke, for jeg bestiller så masse bøker at jeg glemmer hva jeg bestiller, så når det kommer en pakke aner jeg ikke hva det er, og blir hysterisk glad når jeg skal åpne den. Denne sinnssvake kjøpeorgien startet med at jeg oppdaga hvor billige bøker er på play.com, og at det ikke er noen leveringskostnader. Niks. Nada. Holder jeg prisen på bøkene under 200,- slipper jeg toll også. Oioioi, tenkte jeg. Ok. Bestille noen bøker du har hatt lyst på lenge, som du ikke finner i Norge. Dette er “noen”, som har blitt bestilt siste, tja, to månedene kanskje? Og de fire pensumbøkene jeg bestilte er ikke tatt med.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…

Dagen holder på å dø ut. Den er grønn nederst i kanten, og mens jeg går sakte over den belyste kirkegården forsøker jeg beskrive denne følelsen, forsøker jeg å mykt forme ordene inne i meg, de som skal gripe fatt i hvordan det er å se himmelen være grønn, for så å gå over i blått, en blå som blir mørkere og mørkere, før det over meg er helt svart. Og det er kun noen få stjerner strødd her og der, og når jeg ser ned igjen ser jeg at de fleste stjernene her hviler på toppen av jernstolper, og de lyser opp veien for meg, kun for at jeg skal se hvor jeg er. De er iskalde; hvitt kjølig lys, og de er kunstige, og likevel stopper jeg, ser på dem spredt mellom trærne, ser dem ta forsiktig på den nyfødte natten – jeg kan nesten høre den sutre som et spedbarn, men den vokser seg sterkere, natten. Det grønnere blir sakte blåere, og mens jeg enda forsøker forgjeves å fange hvordan alt dette er, hvordan det spiller på den spente pianostrengen i brystet mitt, ser jeg skyggen min foran meg, atten meter lang – jeg talte, med lange skritt som et barn – og tenker at jernstolpestjernene mine lyser mer enn både stjernene og månen til sammen, og så, på andre siden av kirkegården, kommer jeg til parkeringsplassen med alle bilene, med de vanlige lyktestolpene, og skyggen min er ikke atten meter lang lenger, den er like lang som meg, og så får jeg lyst til å gråte.

Jeg er superfangirl av William Butler Yeats, en ire som for meg er ca den fineste dikteren som noen gang har eksistert. Et år fikk jeg en av diktsamlingene hans, Romantic Visionary, i julegave av bestevenninna mi. Den er, som man sikkert forstår, bestående hovedsaklig av kjærlighetsdikt, nydelig illustrert og alt.

Yeats forelsket seg intenst i Maud Gonne, men de ble aldri sammen. Hun var irsk aktivist (1880-90-tallet) som ville ha et fritt Irland, mens Yeats var nasjonalist, hvorpå de var for uenige, og kjærligheten hans aldri ble gjengjeldt av henne. Han fridde flere ganger, men hun sa alltid nei, og giftet seg til slutt med en annen. Yeats og Gonne hadde en natt sammen, men det ble aldri mer enn det. Yeats følte også, da han var 51, at han burde gifte seg og få en arving, men han sluttet visstnok aldri å elske Gonne, og han skrev mengder med dikt til og om henne.

Det aller fineste jeg vet av, ikke bare av ham, men av alle dikt, fant jeg i den samlinga jeg fikk: The White Birds. Første linje er noe av det vakreste skrevet, og jeg kan finne på og gå rundt og resitere større deler av diktet for meg selv.

Og siden jeg er sånn litteraturfanatiker som jeg er, og liker at andre får lese fine fine ting, tenkte jeg å dele det! Yay! Without further ado:

The White Birds

I would that we were, my beloved, white birds on the foam of the sea!
We tire of the flame of the meteor, before it can fade and flee;
And the flame of the blue star of twilight, hung low on the rim of the sky,
Has awakened in our hearts, my beloved, a sadness that may not die.

A weariness comes from those dreamers, dew-dabbled, the lily and rose;
Ah, dream not of them, my beloved, the flame of the meteor that goes,
Or the flame of the blue star that lingers hung low in the fall of the dew:
For I would we were changed to white birds on the wandering foam: I and you!

I am haunted by numberless islands, and many a Danaan shore,
Where Time would surely forget us, and Sorrow come near us no more;
Soon far from the rose and the lily, and fret of the flames would we be,
Were we only white birds, my beloved, buoyed out on the foam of the sea!

Og siden jeg er den jeg er, tok jeg den. Og denne gangen var det en gøy utfordring, sånne ting jeg virkelig liker: En diktutfordring! Oh. Jeg og Storesøster satt nemlig i går og diskuterte dette med dikt, og klisjéer, og hva jeg hater i dikt. Spesifikt hater jeg når ting sies veldig rett ut. Så:

Noe av det vanskeligste å skrive er kjærlighets- og angstdikt, fordi det er vanskelige temaer, og dermed lett å falle tilbake på klisjéene. Roser. Varme. “Jeg elsker deg”. Eller mørke. Kulde. “Jeg har angst”. Jeg nekter bruke slike klisjéer.

Og nå fikk jeg utfordring… bruk ordene sjel, angst, mørke og kulde i ett og samme dikt. Jeg kjente faktisk angsten komme krypende.

Nå nettopp fikk jeg nok en utfordring. Legg det ut på bloggen! Siden jeg gjerne ikke gjør sånt. Men hmft. Her er resultatet, uansett. Så får man se hva godtfolket sier:

–

Inngang eller utgang?

Det er lengden som er vanskeligst.
De grønne, kalde irrgangene
gjengir lydene av skoene mine
som smell fra pistolskudd.

Jeg tar dem av.
Nakne føtter som nakne, myke sjeler:
sementgulvet river dem opp.

Øynene mine flenger opp kinnene mine
og under dem strammer kjeven seg,
neseborene dirrer:
lukta av jern i lufta.

Nå
er jeg ved døra. Det står angst
skrevet med små bokstaver på den.

Åpner likevel.
Går gjennom.

For en gangs skyld har jeg stått opp tidlig. La meg tidlig i går, sto opp tidlig i morres. Geeken føler seg flink – ja, dette er hverdagskost for folk flest; for søvnløse nattugler er dette en liten seier.

Og hva er det som møter meg når jeg trekker fra gardina? RIM PÅ PLENA! I starten av oktober hadde vi liten snøstorm her. Da var jeg bitter. Det var kaldt og slaps overalt. Gjørmete. Nå derimot, er det sent i oktober, det er tørt, himmelen er isblå, og det er RIM på plena. Nå begynner jeg glede meg til jul og snø. Snømennesker, lange turer, snøballkrig, masse nydelige bilder, ren og skjær glede. Åh. Det er lenge siden jeg har våkna riktig så glad, for oioioi så vakkert det er ute nå.

Jeg lurer på om det er ei sonette som ligger der ute?

Hva gjør geeken for tida? lurer kanskje noen av dere. Ok, antageligvis ikke så veldig mange, men likevel. Jeg liker å tro at det er noen der ute som tenker, Hmmm! – så til den hmm’eren som kanskje finnes der ute: Denne er dedikert til deg!

Siden jeg i bursdagsgave nylig fikk meg verdens lekreste Nikon D3000 speilreflekskamera har jeg flydd rundt og tatt bilder i hytt og gevær. Lillesøster har villig vekk stilt opp som forsøkskanin. “Hva gjør denne innstillinga her? Lese manualer er for pyser! Lillesøster, stå der!” etc. Det har vært gøy. Så nå blir det bildeblogg igjen, yay!

For geeken leser. Maaasse. Nå er ikke dette uvanlig, men på litteraturmaster er det litt ekstra mye lesing (spesielt når jeg i tillegg til pensum tar meg tid til å ligge til fire om morran og lese ikke-pensum… lalala). Anyway, point in case:

Og hva trår til for å hjelpe geeken komme gjennom all lesinga? Kaffe? Cola? Sjokolade? Ritalin? Neinei. Her i gården går det i TE. Te i bøtter og spann, og verdens søteste kanner og kopper:

Mmm te og litterære kopper og pensumbøker på geledd i bakgrunnen. Motivasjonsfaktorer dette, nå når jeg må lese hundrevis av sider med løsark fordi ikke alle bøkene i det ene faget mitt er tilgjengelig lenger, så vi har måttet bruke masse tid, svette, bannord og penger på å kopiere ørtenførten sider. Vet dere hvor utrolig vanskelige matere på kopimaskiner kan være? Hvor gøy det er å få en bunke helt svarte eller helt hvite ark? Har jeg nevnt at jeg foretrekker bøker? At jeg hater løsark? Arg.

Da kommer teen inn og er min store livredder. Alt ordner seg med te. Og litt pauseblogging selvsagt…

Back to the grindstone! Ka-pish!

På denne kanten går det mest i pensumlesing og stress for tida: geeken er altfor flink til å utsette, og begynner da følgelig å stresse når hun plutselig har tre romaner å lese på en uke. Derfor er det opplagt at man skriver bloggposter!

Et av fagene jeg har dette semesteret er om litteratur og politikk på 1700-tallet. Der har jeg en del romaner. Ca nettopp har jeg slept meg gjennom en av disse ovenfornevnte romanene, Persiske brev av Montesquieu. Boka er skrevet utifra ståstedet til to persere som kommer til Paris, og underliggjør dermed det franske samfunn og dets skikker og samfunnsforhold; og er bitende kritisk. Høres spennende ut ja? Nei. Boka er stort sett dørgende kjedelig – de eneste lyspunktene var fablene i fabelen, og størsteparten av Rica (den ene perseren) sine brev, siden han er skikkelig sleip, og lar kritikken av diverse samfunnsforhold og slikt gli ubemerket inn på deg gjennom anekdoter, helt til den på slutten treffer så det synger. Hurra! Men Usbek, hovedbrevskriveren, er kjip, belærende, hovmodig og sur. Tidvis direkte frekk mot venner som han skriver til, der han får dem til å fremstå som idioter. Ikke like gøy. På slutten, dvs de siste ti-tyve sidene, ble boka skikkelig action, men det var i grunn litt sent for mitt vedkommende, så er fryktlig lunken i forhold til boka.

Så hadde jeg Filosofiske brev av Voltaire (hvorfor så mye breveri? På 1700tallet var romanen enda ikke en skikkelig etablert sjanger – forfatterne prøvde seg frem, og da ble det mest brevromaner). Og denne franskmannen liker vi! – i motsetning til han andre (selv om jeg anerkjenner at Montesquieu så og si var grunnleggeren av moderne samfunnsvitenskap osv. Kjedelig likevel). Voltaire er brilliant. Han er provoserende, sneaky, morsom og utrolig treffende i sine kritikker og tanker. Filosofiske brev er en hyllest av England og deres måte å gjøre ting på, og dermed en indirekte kritikk av Frankrike (dere vet klisjéen om at franskmenn og engelskmenn hater hverandre? Den oppsto ikke uten grunn). Boka fikk lite oppmerksomhet i England, men ble hissig mottatt i Frankrike, med brenning og forbud og gode greier.

Uansett, jeg har forelska meg såpass i Voltaire (jeg har det med å forelske meg i diverse teoretikere og forfattere. Og romanfigurer. Hm.) at jeg tenkte å dele de tinga jeg syns har vært aller mest brilliante av ham i boka med dere. Bær over med en begeistret geek.

Voltaire synser om … det meste mellom himmel og jord:

Først, som den litteraturstudenten jeg er, et sitat om Aristoteles, som umiddlebart provoserte meg, men så fikk meg til å knekke sammen i latter, fordi det er så sant.

Aristoteles, som man har tolket på tusen måter, fordi han er uforståelig, trodde, hvis man bygger på noen av hans disipler, at alle menneskers forstand var én og samme substans.

Tusen forskjellige måter! Ahaha. Voltaire er søtest når han bare hiver inn sånne slengbemerkninger som virkelig treffer hjem (resten av setningen har jeg tatt med bare fordi sitatet ser rart ut om bare det første står).

-*-

Om Newton, og de hobbyer han tydeligvis har hatt:

Newtons oppdagelser, som har gjort ham så berømt overalt, angår oppbygning, lyset, det uendelige i matematikken, og endelig tidsregningen, som han moret seg med for å koble av.

Jeg og morer meg med å dechiffrere tidsregning, helt klart. Sånt er normalt.

-*-

Til slutt, mitt absolutte favorittsitat av kjære Voltaire. Det er fra slutten på første kvekerbrev, og kvekeren det er snakk om forklarer hovedpersonen hvordan deres holdning og reaksjoner til krig/kolonisering er:

Vår Gud, som har befalt oss å elske våre fiender og å lide uten å klage, vil sikkert ikke at at vi skal dra over havet og skjære strupen over på våre brødre, fordi mordere kledd i rødt, og med en lue som er to fot høy, verver borgere ved å slå to trommestikker mot en utspent eselhud; og når hele London, efterat et slag er vunnet, er strålende opplyst og himmelen glitrer av fyrverkeri, når luften gjenlyder av støyen fra takksigelser, klokker, orgler, kanoner, da jamrer vi i stillhet over mordene som er årsak til all denne offentlige lystighet.

Den siste delsetningen der, da jamrer vi i stillhet etc, kommer alltid til å være med meg. Aldri har jeg sett noen oppsummere så godt, så kort, hvor grusomt krig er, og hvor grusomt det er å faktisk glede seg over og å ville drepe.

-*-

Det var dagens lille pensumbloggeri. Siden jeg begynte på bloggposten (begynte før jeg avslutta Filosofiske brev) har jeg også lest Voltaires Zadig, og mannen er dæven meg like artig der også. Yay! Anbefales til alle.

Jeg oppdaget nylig at nå som jeg er oppe i full dose Lamictal (bipolar-medisin), har jeg fått en bivirkning. De vanligste bivirkningene, som gjerne inntreffer hos mer enn 1 av 10 som står på medisinen er:

• hodepine.
• svimmelhet.
  
• søvnighet eller sløvhet.
  
• klossethet eller mangel på koordinasjon (ataksi).
  
• dobbeltsyn eller tåkesyn.
  
• kvalme eller oppkast.
  
• hudutslett.

Greier man gjette seg til hvilken av disse bivirkningene Store Kløne har fått? Oh yes. Klossethet og mangel på koordinasjon. Dermed, i stedet for kun en gang i blant, får jeg nå lov til å miste ting i gulvet, søle mat og drikke, gå inn i dørkarmer og dører, kræsje i ting, snuble på flatmark, og bomme på munnen min når jeg spiser og drikker (ja, seriøst), hver eneste dag. Hurra!

Jeg blir comic relief i hverdagen for de rundt meg om ikke anna.

Er forsåvidt glad jeg ikke har fått en av de andre bivirkningene, det skal være sagt. Jeg har nok hodepine fra før av, er tidenes sløveste menneske, og hater utslett så heftig at det nesten er fobisk. Så, om jeg greier unngå å slå meg forderva er jo klossetheta nesten litt søt.