Om bokmani og lesebrett

Posted on by
12

Bokbloggen til The Guardian er flotte saker. De har alltid spennende innlegg, og ikke rent sjelden snubler jeg over flott ny litteratur i samme slengen. Ofte har de også kvasifilosofiske innlegg rundt dette med litteratur og lesing i tillegg. Nylig ble det lagt ut en slik post.

Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

Mørketid

Posted on by
2

Det er den tiden på året igjen: mørketid. Som også for meg betyr ekstra-søvnløs-tiden, ekstra-søtsug-tiden, ekstra-lite-appetitt-tiden, ekstra-sove-tiden-når-ikke-søvnløs-tiden, ekstra-syte-tiden… – ekstra-alt-tiden, egentlig. Alt som kræsjer mest mulig. Alt blir så mye mer intenst når det blir mørkt, og mørket sitter i, graver seg inn i alt og gjør ting kaldt og hardt og langvarig. Det er så rart.

Da blir mørket på soverommet, som egentlig ikke er så veldig mørkt i det hele tatt, på grunn av utilstrekkelige persienner og merkelige installerte diodelys, ekstra mørkt og trykkende. Det holder øynene mine åpne.

Og så blir alt bakvendt. Sove når jeg ikke burde, være våken når jeg burde sove. Nå har jeg i grunn ikke tid eller mulighet til å være søvnløs (når har man egentlig det?). Dagene skal liksom tilbringes på lesesalen, man skal være våken, opplagt og i stand til å jobbe. Men så vil ikke kroppen og hodet være våken når det er lyst, men bestemmer seg innbitt for å være det når det er mørkt.

Det er rart med det.

Og så når de to endelig går sammen og blir enige om at, ja, nå kan vi flyte inn i drømmeland, da blir de der så lenge som mulig. Sove i 12 timer? Don’t mind if I do! Skru av vekkerklokka i søvne for å få lov til å sove i nevnte 12 timer? Oh yes. Business as usual.

Kanskje burde jeg tilbringe timene fra 20-04 på lesesalen, i stedet for de forsøkte 08-16 (som nesten alltid blir 11-18, uansett). Kanskje skal jeg dra dit allerede nå, klokka 04:46. Universitetet er nok et interessant sted midt på natta…

Jeg tror jeg skal slutte å kalle vinteren mørketid. Jeg tror jeg skal kalle den bakvendttid. Speilvendttid.

Ironitid.

John Kenn

Posted on by
6

Jeg har forelsket meg helt i post-it-kunsten til John Kenn. Den er fantastisk detaljert, oppfinnsom og litt skummel. Og så fiiin. Jeg kan stirre på tegningene hans i evigheter! De er verdt å sjekke ut for alle og enhver:

Han gir meg utrolig lyst til å tegne.

Løp til nettsida hans og nyt! http://johnkenn.blogspot.com/

(Alle bildene (c) John Kenn, selvsagt)

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Posted on by
4

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Publisert?

Posted on by
10

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Flytter

Posted on by
10

…og det er ikke bare-bare.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Magi og bøker

Posted on by
5

Jeg ble tagget til å svare på noen spørsmål om bøker, av ziarah. Jeg har vært litt treig på å svare, men her kjører vi på i alle fall!

Hvilken bok leser du akkurat nå?

The Fourth Bear av Jasper Fforde, den andre boka i Nursery Crimes-serien. En bok der barnerimene/reglene/eventyrene kommer til live i en moderne virkelighet, og når det skjer drap, da må disse undersøkes av The Nursery Crime Division i politiet. Oh yes. Jeg elsker Fforde. Han er en fantastisk forfatter. Liker du metafiksjon og tullerier med bokens virkelighet leser du Jasper Fforde. Liker du morsomme bøker leser du Jasper Fforde. Liker du spennende bøker leser du Jasper Fforde.

Vet du. Bare les Jasper Fforde.

Hvor liker du best å lese?

Hvor? Hvor liker jeg ikke å lese egentlig! Jeg kan seriøst lese overalt, og jeg gjør det gjerne. Hjemme, selvsagt, men både i senga, i sofaen, ved måltidene, ute, inne – på diverse venteværelser, på jobb, på bussen, mens jeg går… Elsker å sitte på en kafé å lese, med en cappuccino lett tilgjengelig. Det er så lett å stenge hverdagen ute da. Men, så lenge jeg faktisk har muligheten til å lese er jeg fornøyd. Jeg får panikk hvis jeg ikke har minst en bok med meg i veska eller sekken.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Akkurat nå, hva som helst av Jasper Fforde (har jeg nevnt at jeg liker Fforde?), siden jeg er helt inne i den verdenen nå. Eller favorittbøkene mine generelt.

Men. Likevel ikke. Fordi jeg er så bokgærning som blir kjempelei meg (og litt hissig) dersom filmen er dårlig (det vil si, ikke sånn som jeg ser for meg den skal være), til venners tennersgnissel. Jeg har gjerne en klar formening om hvordan favorittene mine skal være, og sånn er de selvsagt aldri på film. Bok og film er to ulike media. Det verdsetter jeg. Og tenker på når jeg ser filmer. Men likevel er det vanskelig, noen ganger. Noen ganger mener jeg regissøren tar seg for store friheter. Jeg forstår deler må kuttes ut, men når store, viktige deler av plottet endres, da blir jeg lite blid. Og den karakteren ser da ikke sånn ut! Og sånn var det ikke i boka! Og… vel, dere skjønner. Så ja – alle, men likevel – ingen.

Hva er favorittboken din?

Den uendelige historie av Michael Ende har i alle år rangert høyest. Det er absolutt ikke langt ned til bøkene under den, og noen bøker kommer sågar opp på samme nivå, men det er alltid den jeg kommer tilbake til.

Likevel er det vanskelig å snakke om favorittbøker, syns jeg. Jeg vil heller velge typ, en bok av hver forfatter, en i hver sjanger, en bok fra den siste måneden, osv. Det er så mange. Så altfor, altfor mange. Jeg tenkte jeg skulle gjøre som ziarah og ramse opp favorittforfattere istedet, men så ble lista så insanely lang, og så tenkte jeg hele tida, “Men hun må med! Han må med!”, og ingen gidder lese gjennom de titalls navnene jeg hadde kommet opp med til slutt. Men sjangre da: Fantastisk barnelitteratur og science fiction scorer alltid høyt.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Dette aner jeg faktisk ikke. Jeg er veldig opptatt av fine bøker, og forsidene deres. Hater for eksempel forsider som bruker filmplakaten dersom boken er filmatisert. Jeg forstår at det er et salgstriks, som gjør boken raskere og kanskje lettere tilgjengelig for allmennheten (lett å kaste et blikk på boka og tenke “Oi, er ikke det den filmen!”), men det føles likevel som om boken selv nedvurderes, som om den ikke er bra nok til å stå på egne ben. Det liker jeg ikke. Men så er ikke alle som meg, og leser gjennom alle vaskesedlene på alle bøker hun kommer over…

Nå skulle jeg ikke syte over stygge covere da. Hm. Dessverre har jeg ikke mange av bøkene mine lett tilgjengelig, og jeg vet også at de coverene jeg elsker mest ikke egentlig er på grunn av coveret, men boken inni. Alle mulige former og fasonger, nesten uansett hvordan de ser ut, av Den uendelige historie står meg for eksempel svært nære hjertet. Men, det er noen bøker, som jeg har lest siste året, som jeg har tatt meg selv i å rett og slett stirre på.

Den vakre hardcoverversjonen av Inkheart av Cornelia Funke (Blekkhjerte på norsk). Bokens forside illustrerer boken utrolig godt. Slike covere forelsker jeg meg alltid i. Det er magisk.

Howl’s Moving Castle av Diana Wynne Jones. En fabelaktig bok som alle burde lese (og en like fabelaktig animasjonsfilm fra Studio Ghibli som alle burde se! En ypperlig filmatisering, det skal sies). Her er jeg så forelsket i måten bokstavene utgjør bygninger, og karakterene som snor seg innimellom dem. Det er nydelig. Og så fargene da. Magisk dette også.

The Compete Robot av Asimov (alle burde lese Asimov. Gjør det, gjør det nå!). Jeg liker så godt twisten på den kjente skulpturen. Nok et cover som ypperlig illustrerer historiene i boken.

The Minpins av Roald Dahl. Mens jeg satt og tenkte kom jeg på at dette har vært et av favorittcoverene mine helt siden jeg var bittebitteliten, og leste boka for første gang (den første av, tja, ti-tyve-tredve ganger?). Det samme gjelder versjonen jeg har av Alice in Wonderland, et cover jeg ikke har sett mange steder. Jeg lette dødslenge på google uten å finne det. Men det er grått, og viser Alice som faller. En Alice med brunt hår og grønn kjole – den eneste riktige Alice for meg (jeg liker ikke fremstillingene av henne som blond med blå kjole, det er bare feil).

Jeg liker også, som ziarah, bokcovere som strekker seg over både for- og bakside. Det er fint det! The Minpins er et sånt cover. Åh.

Tydeligvis er jeg glad i magiske covere, ser jeg. Akkurat som jeg er glad i magiske bøker. Hih.

Så ja, det var det for denne gang! Kanskje jeg skulle tagge noen jeg også da:

Elisabeth, Susanne, Hege. Og hvem som helst andre som kunne tenke seg å skrive! Det er så spennende å lese slikt.

Om spiselige blomster og sånn

Posted on by
12

Jeg bor på en haug. Nesten øverst (men bare nesten). Så:

Den haugen er dekt i trær. Så:

Jeg gikk tur i dag, og fant ut at jeg ville forsøke meg ned bratte skrenter, fra nevnte haug, som jeg pleide praktisk talt hoppe ned da jeg var liten. Jeg tenkte: Nå faller jeg. Så falt jeg:

I et bittelite skogholt fant jeg noe jeg elsket da jeg var liten. Spiselige blomster. Jeg tok med noen hjem for å ta bilde av:

På hjemveien møtte jeg på en liten gutt som hoppet og sprang rundt på en eng og pratet med noen jeg ikke kunne se. Han klatret opp på et gjerde og begynte balansere. Og mens jeg sto og balanserte på fortauskanten, og han på gjerdet sitt, så vi på hverandre, i to sekunder. Så hoppet han ned og forsvant.

Jeg gikk forbi en bukett halvvisne blomster, bundet sammen av en annen blomst, som lå på gelenderet til en overgang over en vei. Midt på overgangen fikk jeg lyst å leke Brummpinner.

Det landet et glinsende, mørkegrønn bille på meg.

Jeg så en vott trædd på en strømboks. Det satt en diger edderkopp på votten, og solet seg.

Det landet en bitteliten, oval flue på brilleglasset mitt. Jeg måtte blåse på den for å få den til å fly videre.

Jeg plukket en ny bukett spiselige blomster i skogholtet. Og spiste dem.

Skyene ble plutselig romskip og hvaler.

Neste gang tar jeg kanskje med kamera, og dokumenterer alle stedene jeg fant. Alle tingene jeg så.

Men så igjen, kanskje ikke. Kanskje legger jeg igjen både mobil, nøkler, musikk og penger, og løper ut i solskinnet, med spiselige blomster i tankene og grønske på knærne.

Gru

Posted on by
10

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

  • “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
  • Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
  • Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
  • Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

  • Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
  • Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
  • The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
  • Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
  • Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…