Storebror

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?


Derren Brown

Jeg har i det siste sittet i timesvis på YouTube og sett på videoer. Hvorfor? Fordi jeg gjennom denne bloggposten av AL Kennedy snublet over Derren Brown (forøvrig en flott bloggpost, som anbefales).

Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

Ingen påskeliljer her,

men mange, mange skyer, en fjord, en kveldssommerhimmel og, ja, et hjerte som fylles av det hele.

William Wordsworth: I Wandered Lonely as a Cloud

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
and twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
in such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
what wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

La den rette komme inn

Jeg er veldig dårlig på dette med å få med meg bøker/filmer/serier osv som det er masse blest rundt. Ofte er det et bevisst valg. Jeg vil ikke lese den og den boka fordi jeg tror den er dårlig. Jeg har for eksempel lest to sider i The Da Vinci Code, og la den raskt fra meg fordi jeg så at jeg kom til å få totalt neller av språket, språkloony som jeg er. Jeg har hørt alt om at plot osv er drivende godt, men jeg er en kresen sjel, og styrer unna.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat , men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

Eventyrlig musikk

I morgentidlig reiser jeg til Amsterdam, og har følgelig nok reisefeber til ikke å greie sove, på tross av at jeg må opp fem-halv seks. Derfor sitter jeg og leser, surfer på nett og ser på tv. Jeg ser egentlig aldri på tv, men er glad jeg gjorde det i dag, for på svensk tv gikk det et intervju med Leif Ove Andsnes, som er en av verdens beste pianister, en jeg virkelig har sansen for. Han spiller Beethoven så vakkert at jeg får lyst til å gråte eller le av glede. Noen ganger begge deler.

Intervjuet i seg selv var interessant nok det. Det var om Andsnes selv, livet, musikken og følelsene hans rundt det hele. Det var skuffende lite pianospilling, men på et tidspunkt spilte han tre små musikksnutter, for å illustrere et eller annet poeng om musikk.

Slik snublet jeg over “The Hut on Bird’s Legs (Baba Yaga)” av Mussorgsky, en hittils totalt ukjent komponist for meg. Jeg beit meg merke i det først på grunn av tittelen, fordi jeg elsker eventyr, og Baba Yaga er en heks i russisk folkeeventyr, som har en hytte på kyllingføtter, fantastisk nok.

Men ikke bare tittelen på stykket var fabelaktig. Starten er utrolig. Den er en løpende, skrekkinngytende heksehytte. Hele stykket puster og freser og er en illsint heks og hennes syke hytte. Andsnes spilte bare bittelitt av starten, men det var nok til at jeg straks fant fram YouTube og søkte opp stykket. Dessverre fant jeg det ikke en fin versjon med bare piano, men Ravel har komponert en hel orkesterversjon. Og det var sannelig sterke saker:

Om nihilisme

Jeg tror på kaos. Tomhet. Meningsløshet.

Jeg kom fram til denne bevisstheten gjennom flere eksistensielle kriser, der jeg gradvis begynte å oppfatte at ingenting har noen egentlig mening, og alt vi gjør er nyttesløst. Jeg husker ikke hvordan det begynte, men jeg husker at det var grufullt å erkjenne.

Det er ingenting i verden som har noen iboende verdi, alt vi oppfatter som verdifullt og moralsk er kun våre projeksjoner på verden, fordi vi trenger å ha noe å tro på. Den personlige oppdagelsen av at ingenting har verdi har i essensen gjort meg til en nihilist.

Det var vanskelig. Det er vanskelig. Som mennesker trenger vi troen på, eller overbevisningen om, at alt vi gjør er verdifullt, og vil til slutt føre til noe godt; en bedre verden, eller i det minste et bedre liv for oss selv. Å plutselig føle seg som et løsrevet individ, tilfeldig flytende gjennom totalt kaos, er ingen enkel følelse å takle. Det er veldig lett å skulle bukke under for den følelsen, og bli totalt desillusjonert, og ganske enkelt gi faen i alt og alle. Nihilismen erkjenner at det ikke finnes noen sannheter, ingen verdier, og dette innebærer også en forkastning av alt; mellommenneskelige bånd, moral, samfunnsnormer, estetikk.

Dette med å plutselig oppdage at kunsten egentlig er totalt verdiløs var litt ekstra vanskelig, fordi jeg bestandig har ansett det kunstneriske aspektet ved meg som absolutt viktigst. Ofte, når folk blir bedt om å liste opp de ti av de viktigste aspektene de mener beskriver dem selv som menneske, lister de gjerne opp hva de er i forhold til andre: Mor, datter, søster, student, arbeider. Slikt. Jeg definerer meg utifra de individuelle kvalitetene jeg har. Først kreativ, så lidenskapelig, så ærlig. Og så videre. Familie- eller samfunnsroller kommer langt ned, eller havner ikke på listen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg definerer meg selv i kraft av meg selv og det jeg skaper. Det er ikke dermed sagt at familie og samfunn ikke er viktig for meg: tvert i mot, jeg har svært sterk tilknytning til familien min, og hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk dersom det ble snakk om å ofre meg selv for deres ve og vel. Jeg har også sterk arbeidsmoral, er i overkant empatisk, og føler dermed samfunnsproblemer sterkt på kroppen. Trekk som per def er svært lite nihilistisk.

Men jeg er likevel først og fremst meg og kunsten min. Og da jeg i øyeblikk av intens selvrefleksjon oppdaget at det ikke har noen mening uansett, og at min eksistens er totalt arbitrær og meningsløs – at alt er arbitrært og meningsløst – da var det nok til at jeg i lang tid gikk rundt med en konstant følelse av desperasjon og panikk. En fare med nihilismen er det å falle inn i suicidalitet – eller til og med noe så forferdelig som massemord. Dersom ingenting betyr noe, betyr heller ikke menneskelivet noe. Da kan vi likesågodt dø alle sammen. Da kan vi sprenge jorda i lufta, da kan universet likesågodt implodere, og det vil ikke ha noe å si uansett. Og det vil virkelig ikke ha noe å si, fordi ingenting har verdi i kraft av seg selv.

Heldigvis gikk det aldri så langt med meg. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, suicidal. Død er ikke et alternativ for meg på noe som helst sett og vis. Jeg har kraftig dødsangst, og tror ikke på dødsstraff som en form for rettferdighet, i noe tilfelle.

Jeg tror det reddet meg. I dypet av meg endret noe essensielt seg. Jeg går fremdeles rundt hver eneste dag med denne viten om at ingenting betyr noe, men jeg har blitt sterkere av det, tror jeg. Fordi dersom ingenting betyr noe, da må vi skape den betydningen, den meningen. Da må vi gi alt og alle mening. Og da kan vi gjøre godt – selv om “godt” også er en abstrakt størrelse uten iboende mening! Men vi definerer den. Den vil endre seg. Men vi definerer den likefullt, fordi vi er mennesker, og mening i kombinasjon med verdi er noen av menneskets mest grunnleggende egenskaper og behov.

I et av mine slike eksistensielt problematiske øyeblikk begynte jeg lese om og av Nietzsche, som har skrevet mye rundt problemet med nihilisme. Dette syns jeg summerer opp hva jeg kom ut av krisen min med:

“Nietzsche distinguishes a morality that is strong or healthy, meaning that the person in question is aware that he constructs it himself, from weak morality, where the interpretation is projected on to something external.”

Tar du for god fisk det alle rundt deg definerer som godt og verdifullt er det ikke sagt at du selv egentlig har den overbevisningen, og at den dermed vil holde i kriser, når den virkelig trengs. Det er ikke gjennomtenkt. Det er passivt. Passivitet er farlig.

En sterk moral man skaper selv, i den viten om at ingenting har moral i seg selv derimot, vil klore og bite seg fast, begrave seg i deg, vokse fast i deg, til den blir deg, og da vil du greie opprettholde denne i møte med nesten hva som helst.

Jeg tror på verdiløsheten. I møte med denne har jeg blitt et sterkere menneske.

May the 4th be with you

Fjerde mai er Internasjonal Star Wars dag. Fra Wikipedia, Kunnskapens Kilde:

In 2005 German news TV channel N24 interviewed George Lucas and asked him to say his famous sentence, “May the Force be with you.” The translator simultaneously translated to German: “Am 4. Mai sind wir bei Ihnen”. (We are with you on May 4). This was captured by comedy show TV Total and aired on May 18, 2005.

Åh, herlig. Uansett. Det er trist at slike ting ikke er så populært i lille Trondheim, for jeg hadde dødd av lykke om det hadde løpt jedier, sither og generelt folk med lightsabers rundt omkring i byen. Men feire det litt må man! Jeg har hverken kostymer eller langt nok hår eller bikinier til å leke Princess Leia (bikini i snøstorm ftw?), men selvsagt er det en Star Wars t-skjorte i den voksende kule-geek-skjorter samlinga mi. Kjør Star Wars-dag!

Fortrollede skoger

Fra essayet On Three Ways of Writing for Children av C. S. Lewis:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Pur lykke

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…