Eek, A Geek!

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem “mark”, og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! - noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og som gjerne sier fra: “Det er bare en kvist!” før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere, men fobier er ikke lett uansett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt. Og det er innbitt grusomt. Så til alle som har ledd, fnyst av eller kjeftet på en fobiker: Tenk litt etter neste gang. Det er veldig fornedrende å bli latterliggjort for noe du ikke har kontroll over.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel “Dra på kafé” (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; “Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…”

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av “confessional poetry” – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.

Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.

Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, “Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.” (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).

Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:

-

Verkebyll

Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.

Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:

Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om

Det er mars, og under en grå, regngravid himmel summer bilene sint forbi.

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.