Tag Archives: angst

Nedsatt stemningsleie

Posted on by
29

Dette er en bloggpost som egentlig sitter litt langt inne. Og det på tross av at jeg bestandig har ment at tabuene og nedhysjingen av mentale lidelser er svært negativ. Både for dem som lider, og for samfunnet rundt. Tabuene og stigmaene bygger seg opp, og man begynner å føle at når man er syk i hodet (forøvrig en frase som brukes som skjellsuttrykk, “Du er jo syk i hodet du.”) er det ens egen feil, og man burde skjerpe seg. Eller, man har en mental lidelse av såpass store proporsjoner at man blir en fare for alt og alle, og man løsner helt fra verden, som for eksempel kraftig schizofreni og sykdommer i den familien – da er det ikke lenger ens egen feil, men i stedet er man ikke helt menneske lenger. Friske mennesker unngår mennesker som er såpass syke. Tenk om det er smittsomt…

Det som fikk meg til å tenke at jeg burde skrive denne bloggposten var en bok (uvanlig, ja?). Den heter Darkness Visible. A Memoir of Madness. og er av William Styron. I den beskriver han hvordan han sakte, men sikkert gled ned i depresjonshelvetet og hvordan det var å være der, hvordan hans oppfattelse av selvet og verden rundt endret seg, og hvor vanskelig det var å skulle takle det.

Han tar også for seg hvor vanskelig det er for den syke å beskrive sykdommen sin – for det er det. Det finnes ikke mange nok ord og et dekkende nok språk for psykiske lidelser. Depresjon karakteriseres som en lidelse med “varig nedsatt stemningsleie”. Det dekker ingenting. For en som aldri har vært deprimert vil ikke den beskrivelsen være med på å få vedkommende til å forstå noe som helst. En av de uheldige bivirkningene med det manglende språket til å beskrive denne lidelsen er da også det faktum at det opprettholder feiloppfatninger, mistolkninger, fordommer og stigmaer. Hvis den syke kun har “nedsatt stemningsleie” må da denne kunne skjerpe seg, ta seg sammen, bli munter, gjøre gøye ting, og så blir det bedre?

Men det er så mange ting “nedsatt stemningsleie” ikke greier favne. For eksempel:

Det faktum at verden mister alle farger. Dette er ikke metaforisk ment – når jeg (og flere jeg har snakket med) er deprimert er verden grå. Det både føles som og fysisk ser ut som om noen har sugd alt flott ut av verden, og tilbake ligger kun et tomt, grått, skjørt skall. Det er som å vandre rundt i en tilsmusset kulltegning. Om vinteren er dette ekstra påtrengende, selvfølgelig, for da ER verden fargeløs, men depresjonsfargeløsheten gjør at den glitrende snøen blir grå, og de bare treene blir irrsvarte, så svarte at det skjærer i øynene. Mange av tekstene jeg skriver når jeg er deprimert innehar beskrivelser av mørke bygninger og trær som skjærer opp himmelen og øynene mine. For det er slik det oppleves. Verden er totalt fargeløs. For meg er det enda verre dersom jeg er kraftig deprimert om våren/sommeren, fordi da vet jeg at verden egentlig har masse farger, jeg bare ser dem ikke. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at lyder blir altfor intense og skremmende. Jeg kjenner jeg er på vei inn i en bølgedal nå for tiden, og dette blir tydeliggjort ved at jeg skvetter himmelhøyt og får hjertebank fordi Martin veltet en liten plastdings på kjøkkenbenken. Det føltes som et pistolskudd i hjernen min. Jeg elsker vanligvis fugler og fuglelyder, det er noe av det vakreste jeg vet. Men når jeg er deprimert føles det som om jeg bor i en skrekkfilm, hver gang en fugleflokk letter. Da inneholder også mange av tekstene mine beskrivelser av fugler med døde øyne, skarpe nebb og blodbefengte fjær. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at som regel greier jeg faktisk ikke skrive når jeg er skikkelig langt nede. De tekstene jeg har til nå nevnt er som regel skrevet på vei ned i depresjonen (det samme gjelder denne bloggposten), mens jeg fremdeles er oppegående nok til å ikke føle at det er en sysifosisk kamp å holde fast i en penn, at det ikke skriker og hyler i hodet mitt når jeg prøver tenke på noe kreativt. Når jeg ligger på bunnen i det som egentlig føles som en bunnløs dal nytter det ikke å skrive. Da er det vanskelig å bare stå opp. Det er vanskelig å pusse tenner. Det er vanskelig å ta på seg sko. Og da mener jeg FYSISK vanskelig. Armene sleper etter meg som om de hadde digre lenker festet til seg. Hodet er bøyd fordi det føles som om jeg bærer på en planet. Kroppen er plutselig fylt opp av grus og gjørme i stedet for kjøtt og blod. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at mennesker blir ekle skapninger som jeg helst ikke vil ha noe som helst å gjøre med. Mennesker jeg vanligvis elsker. Mennesker som vanligvis får meg til å le, som jeg finner på morsomme ting med, som er en fryd å være sammen. Plutselig er de for pratsomme, de er for blide, de er for tilstedeværende. Jeg er jo ikke tilstedeværende. Og de drar i meg for at jeg skal komme tilbake til dem, og det føles som om de forsøker slite meg i stykker. Dette er velmenende mennesker som vil meg alt godt her i livet, og jeg vet det. Selv når jeg er deprimert vet jeg, rasjonelt sett, at de er snille, gode, fantastiske mennesker, som er der for meg, støtter meg, og vil hjelpe meg gjennom vanskene mine. Likevel sier hjernen min til meg at de er ekle. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man slutter å tenke. Med dette går også all mulig konsentrasjon fløyten. Det er jo ikke mulig å tenke lenger, fordi hjernen er stappet full av bomull og grus, og samtidig hyler det en storm der inne. William Styron hadde et utrolig godt språklig poeng i boka si syns jeg, der han sier at “brainstorming” slett ikke høres ut som om det er om å ha aktiv, genial tankevirksomhet, men at det heller høres ut som det som foregår i hodet på en deprimert. For det er en storm der inne. Og den gir seg ikke uten kamp. Når det er høst/vinter opplever jeg som regel de verste periodene mine, og det vises gjerne på karakterene mine. Jeg er et sommermenneske. Men skole må man på uansett hva slags vær det er ute. Og så med denne blokaden i hodet, som stenger for alle intelligente tanker, og dermed gjør arbeidet mitt dårligere, kommer skyldfølelsen skyllende over meg. For jeg er ihuga perfeksjonist, og jeg er ekstremt opptatt av å gjøre det godt på skolen, og når sykdommen min da ikke lar meg gjøre det… da blir alt dobbelt så ille. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at søvnen forsvinner. Sakte men sikkert sover jeg dårligere og dårligere (og jeg sover dårlig fra før av!). Jeg går fra å bruke 1-2 timer på å sovne (gjennomsnitt for innsovning hos folk flest er syv minutter), til å ligge og stirre ut i mørket i 3-6 timer, og noen ganger får jeg ikke sove i det hele tatt. Å gå 40-50 timer uten søvn, med den stormen i hodet, og alle lydene rundt deg, og alt som er skremmende, og samtidig være forventet å oppføre deg som et samfunnsnyttig, produktivt menneske? Det er tortur. Jeg tuller ikke. Hele kroppen gjør vondt, fysisk vondt. Alle bevegelser er som pakket inn i nåler. I tillegg kommer svimmelheten, hodepinen, kulden og sulten som følger søvnmangel. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man begynner å hate seg selv. Her hjelper det ikke på at man overalt blir møtt med holdninger som sier at psykisk syke er late, teite, oppmerksomhetssyke, svake, kan for det selv, burde bare skjerpe seg osv osv. Man blir møtt med snerrende overleppe og smale øyne. Eller folk flytter seg vekk fra deg. “Å, du er deprimert du? Ok…” Og så begynner de å behandle deg som om du hvert øyeblikk kan komme til å eksplodere som en bombe, og ta alle rundt med inn i døden. Det gjør ikke selvhatet lettere. Fordi alt føles galt. Man føler seg dum og stygg og teit og slem (særlig akkompagnert med det at man syns snille mennesker er ekle! Da syns man en selv er ekkel også). Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at ingenting er morsomt lenger. Man har ikke lyst å gjøre noe som helst. Jeg vil/greier ikke lese, skrive, se tv, se film, dra ut, spille spill … ingenting gir glede, når det er på det verste. Heldigvis for meg er depresjonsbiten av bioplarlidelsen min det som kalles atypisk depresjon. Det vil si at jeg innimellom alt mørket og smerten faktisk kan finne lyspunkt, jeg kan muntres opp, jeg kan finne glede i ting. Men som regel er det kortvarig. Og det er slitsomt. Det er, igjen, denne kampen, denne fysisk utmattende kampen om å gjøre noe som helst. Det gjør vondt å smile, det gjør vondt å gråte. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til, karakteriserer min form for depresjonsopplevelse. Og for hvert menneske med depresjon finnes det en annen form for opplevelse. Det er det som gjør sykdommen så vanskelig: den har ikke et språk, og den er en skiftende kimera av styggedom som aldri holder seg i ro, aldri gir deg noe konkret å peke på, noe konkret å behandle. De fleste fysiske lidelser som er mulig å behandle fungerer på alle som har den fysiske lidelsen. Diabetikere reagerer (som regel) positivt på medisin og diett. Men psykisk sykdom er ikke slik. For en god del fungerer medisiner – men det er ikke de samme medisinene som fungerer på alle. Noen må gjennom flere testrunder (noe som visstnok er jævlig nok i seg selv) før de finner riktig. For andre hjelper ikke medisiner i det hele tatt, og de må ha kognitiv terapi, eller innleggelse på sykehus. Og for dem som heller ikke det hjelper på? Vel, enten lider de seg gjennom sykdommen – eller så gjør de ikke det, og bestemmer seg i stedet for å sette en stopper for den, og alt annet, permanent. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til. Og det gjelder så mange som 1 av 10 personer. Kvinner er mest utsatt, og da gjerne de i 20-30 årsalderen. Noen har kun én runde depresjon i løpet av livet, men flere får tilbakefall. Noen har en kronisk, livslang lidelse, som feks bipolarlidelsen jeg har (som har et biologisk grunnlag). Og likevel, likevel er det så mange tabuer, så mange feiloppfattelser, så mange stigmaer og fordommer. Man støter på artikler som dette, med tilhørende kommentarfelt som ser ut til å inneholde mennesker fra den mørkeste middelalder og det mest grumsete bunnslammet i samfunnet. Bare det i seg selv er jo nok til å gi nedsatt stemningsleie…

Så igjen, selv de mørkeste lidelser har ofte lysglimt i ny og ne. Mine lysglimt består i det faktum at jeg kjenner lidelsen min, jeg har levd med den lenge. Jeg går på medisiner, og jeg vet nedturene er midlertidige. Jeg har venner og familie rundt meg med både forståelse og erfaring. De vet hva som foregår med meg, de vet at det beste de kan gjøre er å vise meg at de er der, og er like glade i meg om jeg er høyt oppe eller langt nede. Sånne mennesker gjør det lettere, mye mye lettere. Alle burde ha sånne pårørende. Ikke alle har det. La oss rive ned tabuene og fordommene, ja?

Og når noen sier til meg “Du er jo syk i hodet du!”, da svarer jeg “Ja. Men jeg går i det minste på medisiner for det.”

Manuskript

Posted on by
15

Til jul ønsket jeg meg en laserskriver, av en enkel grunn:

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

–

*Hvem er denne “oss” jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Mørketid

Posted on by
2

Det er den tiden på året igjen: mørketid. Som også for meg betyr ekstra-søvnløs-tiden, ekstra-søtsug-tiden, ekstra-lite-appetitt-tiden, ekstra-sove-tiden-når-ikke-søvnløs-tiden, ekstra-syte-tiden… – ekstra-alt-tiden, egentlig. Alt som kræsjer mest mulig. Alt blir så mye mer intenst når det blir mørkt, og mørket sitter i, graver seg inn i alt og gjør ting kaldt og hardt og langvarig. Det er så rart.

Da blir mørket på soverommet, som egentlig ikke er så veldig mørkt i det hele tatt, på grunn av utilstrekkelige persienner og merkelige installerte diodelys, ekstra mørkt og trykkende. Det holder øynene mine åpne.

Og så blir alt bakvendt. Sove når jeg ikke burde, være våken når jeg burde sove. Nå har jeg i grunn ikke tid eller mulighet til å være søvnløs (når har man egentlig det?). Dagene skal liksom tilbringes på lesesalen, man skal være våken, opplagt og i stand til å jobbe. Men så vil ikke kroppen og hodet være våken når det er lyst, men bestemmer seg innbitt for å være det når det er mørkt.

Det er rart med det.

Og så når de to endelig går sammen og blir enige om at, ja, nå kan vi flyte inn i drømmeland, da blir de der så lenge som mulig. Sove i 12 timer? Don’t mind if I do! Skru av vekkerklokka i søvne for å få lov til å sove i nevnte 12 timer? Oh yes. Business as usual.

Kanskje burde jeg tilbringe timene fra 20-04 på lesesalen, i stedet for de forsøkte 08-16 (som nesten alltid blir 11-18, uansett). Kanskje skal jeg dra dit allerede nå, klokka 04:46. Universitetet er nok et interessant sted midt på natta…

Jeg tror jeg skal slutte å kalle vinteren mørketid. Jeg tror jeg skal kalle den bakvendttid. Speilvendttid.

Ironitid.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Gru

Posted on by
10

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

  • “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
  • Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
  • Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
  • Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

  • Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
  • Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
  • The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
  • Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
  • Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…

Om nihilisme

Posted on by
9

Jeg tror på kaos. Tomhet. Meningsløshet.

Jeg kom fram til denne bevisstheten gjennom flere eksistensielle kriser, der jeg gradvis begynte å oppfatte at ingenting har noen egentlig mening, og alt vi gjør er nyttesløst. Jeg husker ikke hvordan det begynte, men jeg husker at det var grufullt å erkjenne.

Det er ingenting i verden som har noen iboende verdi, alt vi oppfatter som verdifullt og moralsk er kun våre projeksjoner på verden, fordi vi trenger å ha noe å tro på. Den personlige oppdagelsen av at ingenting har verdi har i essensen gjort meg til en nihilist.

Det var vanskelig. Det er vanskelig. Som mennesker trenger vi troen på, eller overbevisningen om, at alt vi gjør er verdifullt, og vil til slutt føre til noe godt; en bedre verden, eller i det minste et bedre liv for oss selv. Å plutselig føle seg som et løsrevet individ, tilfeldig flytende gjennom totalt kaos, er ingen enkel følelse å takle. Det er veldig lett å skulle bukke under for den følelsen, og bli totalt desillusjonert, og ganske enkelt gi faen i alt og alle. Nihilismen erkjenner at det ikke finnes noen sannheter, ingen verdier, og dette innebærer også en forkastning av alt; mellommenneskelige bånd, moral, samfunnsnormer, estetikk.

Dette med å plutselig oppdage at kunsten egentlig er totalt verdiløs var litt ekstra vanskelig, fordi jeg bestandig har ansett det kunstneriske aspektet ved meg som absolutt viktigst. Ofte, når folk blir bedt om å liste opp de ti av de viktigste aspektene de mener beskriver dem selv som menneske, lister de gjerne opp hva de er i forhold til andre: Mor, datter, søster, student, arbeider. Slikt. Jeg definerer meg utifra de individuelle kvalitetene jeg har. Først kreativ, så lidenskapelig, så ærlig. Og så videre. Familie- eller samfunnsroller kommer langt ned, eller havner ikke på listen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg definerer meg selv i kraft av meg selv og det jeg skaper. Det er ikke dermed sagt at familie og samfunn ikke er viktig for meg: tvert i mot, jeg har svært sterk tilknytning til familien min, og hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk dersom det ble snakk om å ofre meg selv for deres ve og vel. Jeg har også sterk arbeidsmoral, er i overkant empatisk, og føler dermed samfunnsproblemer sterkt på kroppen. Trekk som per def er svært lite nihilistisk.

Men jeg er likevel først og fremst meg og kunsten min. Og da jeg i øyeblikk av intens selvrefleksjon oppdaget at det ikke har noen mening uansett, og at min eksistens er totalt arbitrær og meningsløs – at alt er arbitrært og meningsløst – da var det nok til at jeg i lang tid gikk rundt med en konstant følelse av desperasjon og panikk. En fare med nihilismen er det å falle inn i suicidalitet – eller til og med noe så forferdelig som massemord. Dersom ingenting betyr noe, betyr heller ikke menneskelivet noe. Da kan vi likesågodt dø alle sammen. Da kan vi sprenge jorda i lufta, da kan universet likesågodt implodere, og det vil ikke ha noe å si uansett. Og det vil virkelig ikke ha noe å si, fordi ingenting har verdi i kraft av seg selv.

Heldigvis gikk det aldri så langt med meg. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, suicidal. Død er ikke et alternativ for meg på noe som helst sett og vis. Jeg har kraftig dødsangst, og tror ikke på dødsstraff som en form for rettferdighet, i noe tilfelle.

Jeg tror det reddet meg. I dypet av meg endret noe essensielt seg. Jeg går fremdeles rundt hver eneste dag med denne viten om at ingenting betyr noe, men jeg har blitt sterkere av det, tror jeg. Fordi dersom ingenting betyr noe, da må vi skape den betydningen, den meningen. Da må vi gi alt og alle mening. Og da kan vi gjøre godt – selv om “godt” også er en abstrakt størrelse uten iboende mening! Men vi definerer den. Den vil endre seg. Men vi definerer den likefullt, fordi vi er mennesker, og mening i kombinasjon med verdi er noen av menneskets mest grunnleggende egenskaper og behov.

I et av mine slike eksistensielt problematiske øyeblikk begynte jeg lese om og av Nietzsche, som har skrevet mye rundt problemet med nihilisme. Dette syns jeg summerer opp hva jeg kom ut av krisen min med:

“Nietzsche distinguishes a morality that is strong or healthy, meaning that the person in question is aware that he constructs it himself, from weak morality, where the interpretation is projected on to something external.”

Tar du for god fisk det alle rundt deg definerer som godt og verdifullt er det ikke sagt at du selv egentlig har den overbevisningen, og at den dermed vil holde i kriser, når den virkelig trengs. Det er ikke gjennomtenkt. Det er passivt. Passivitet er farlig.

En sterk moral man skaper selv, i den viten om at ingenting har moral i seg selv derimot, vil klore og bite seg fast, begrave seg i deg, vokse fast i deg, til den blir deg, og da vil du greie opprettholde denne i møte med nesten hva som helst.

Jeg tror på verdiløsheten. I møte med denne har jeg blitt et sterkere menneske.

Om å ha fobi

Posted on by
11

Nå som det nærmer seg vår og varmegrader går jeg inn i en slags lykkerus. Jeg elsker vår og sommer, og har et innbitt kranglete forhold til vinteren. Men det er en ting jeg elsker med vinteren, for jeg har en fobi som gjør seg gjeldende i de snøfrie månedene, som gjør seg pinefullt gjeldende sammen snøsmelting og nakne veier:

Jeg er livredd for meitemarker.

Bare å skrive ordet gjør at jeg kaldsvetter, og ryggraden min knyter seg i protest. Jeg blir kvalm og generelt fysisk uvel.

Nå høres jo dette veldig sært ut. Åssen kan noen være redd små, uskyldige marker som beveger seg saktere enn snegler og egentlig bare er nyttedyr i forhold til alt planteliv? Som regel får jeg høre nettopp det: De er jo ikke farlige! Eller: De kan jo ikke akkurat ta deg igjen, de ligger jo bare der! Den særeste var dog: Vet du at marker ikke kan rygge? noe som faktisk fikk meg til å le høyt, midt i angsten, som jo forsåvidt var fint.

Men i alle fall, det er greia med fobier: De er irrasjonelle. Folk flest trekker på smilebåndet/ser forundret på meg/ler høyt når jeg forteller om fobien min. Om man er redd edderkopper eller høyder er man ofte litt mer akseptert, fordi det er blant de vanligste fobiene. Min er temmelig sjelden – i alle fall har jeg aldri møtt noen andre som er så redd disse fæle, rosa sakene. I høyden syns folk flest de er ekle, men ikke skumle. Så det er gjerne lite sympati å hente.

Helt til de opplever meg i møte med marker.

Jeg får fullstendig anfall. Fobien min er unaturlig sterk. Som sagt; bare ordet får meg til å svette; jeg får angst av å se at det begynner regne, siden de da kommer fram; mentale visualiseringer etterlater meg helt skjelven (denne bloggposten går i rykk og napp på grunn av dette) og bilder gjør meg gråtkvalt og panisk. Det var en reklame på National Geographic Channel eller noe sånt som etterlot meg i krampegråt, fordi det var et markelignende vesen i den. Så når jeg støter på dem i faktisk tilstand faller jeg totalt fra hverandre i irrasjonell, vill frykt.

En enkelt mark går som regel bra. Ja, jeg gråter og skjelver og blir hysterisk, og er helt utrøstelig i 15-30 minutter, men jeg kan i alle fall løpe vekk fra den. Ja, jeg LØPER. Jo større og feitere den er, jo fortere løper jeg. Jeg blir verdens beste sprinter når jeg støter på en spesielt stor mark (jeg begynner bli gråtkvalt her av tanken på store marker). Da jeg enda gikk på krykker noterte to venner sjokkert hvor raskt jeg plutselig var ti-tyve meter foran dem, selv på krykker, kun fordi jeg hadde sett en mark. Kompisen min bar meg på ryggen resten av veien hjem, så jeg kunne lukke øya og slippe være redd for å tråkke på dem, siden det er det aller aller verste jeg kan tenke meg; være i fysisk kontakt med en mark.

En gang jeg var på besøk hos ei venninne hadde det, uten at jeg la merke til det, begynt å striregne. I timesvis. Og når jeg da skulle hjem på kvelden var det marker overalt. Over. Alt. Og jeg måtte sykle hjem på asfalt (jeg vet ikke hvorfor, men de trekker til asfalt, så jeg holder meg til grusveier om jeg kan når det regner). Og det var strødd tett i tett med digre marker alle veier. Jeg har aldri sykla så fort, og da jeg kom hjem var jeg livredd, sønderknust, kritthvit i ansiktet, jeg strigråt og greide ikke si et ord. Storesøster og storebror var hjemme, og de var overbevist om at jeg hadde blitt overfalt eller noe annet like fryktelig, og ikke før etter flere minutter greide jeg såvidt stamme frem “mark”, og søstra mi som vet om fobien min greide roe meg ned. Storebror var beyond sjokkert. Men alle jeg kjenner godt er blitt veldig forståelsesfulle, siden de vet hvor livredd jeg faktisk blir.

Men det som gjør det å være fobisk verst av alt er latterliggjøring fra folk som ikke skjønner. De har gjerne gode løsninger. Bare tråkk på dem! - noe som gjerne resulterer i at jeg hyler. Bare overse dem! Jeg kan ikke: jeg må vite hvor de er, for å unngå tråkke på dem. Og så er det generell latter og terging. Jeg har vært borti folk som har beskrevet utførlig visuelt om marker, bare for å le av at jeg blir redd. De slutter som regel når jeg begynner gråte og slå på dem for å få dem til å slutte. Jeg har hørt lignende historier fra venner som har edderkoppskrekk – Det er jo bare å slå dem i hjel. Jahaja. Du vil jo absolutt være nære det som skremmer likskiten av deg.

Jeg blir frustrert av slikt. Jeg skulle virkelig ønske jeg faktisk kunne overse dem, tråkke på dem, le av dem, synes de er søte. Whatever. Jeg prøver trene vekk fobien min gjennom gradvis tilvenning. Jeg får litt skjelven av å se på diverse ost fra tube som ligger utover brødskiva mi som en mark før jeg har smurt den utover (ja seriøst), men jeg prøver alltid se litt ekstra lenge på, for å bli flinkere. Knøttsmå marker prøver jeg alltid stoppe opp i nærheten av og titte forsiktig på. En gang jeg gjorde det løfta den på overkroppen og så på meg. Jeg løp.

Jeg har veldig gode venner som gjerne holder meg i hånda og geleider meg forbi marker mens jeg kikker alle andre steder enn på veien. Da slipper jeg hverken se eller tråkke på dem. Eller de fører oppmerksomheta mi vekk dersom de ser en mark jeg ikke har sett enda. Dersom jeg skal på besøk til noen finnes det dem som fjerner marker i nærheten, mens de går meg i møte for eksempel. Jeg har venner som vet at når det har regnet skvetter jeg enormt bare jeg ser noe som ligner på en mark og de sier gjerne fra: “Det er bare en kvist!” før jeg rekker bli redd.

Slike gode mennesker gjør det så mye bedre og tryggere å være fobiker. Fobier er aldri lett, og det blir ikke bedre av folk som ikke vil skjønne, som syns det er artig. Det er jo vitterlig komisk, jeg skjønner det. Det er skikkelig absurd. Jeg kan fortelle historier om mine irrasjonelle møter med marker og virkelig heve latternivået hos folk, og jeg kan le av meg selv, for det er jo så utrolig dumt. Men det er også veldig reelt, og det er innbitt grusomt. Da er det godt å ha folk som, selv om de ikke direkte forstår, så i alle fall aksepterer og forsøker hjelpe. Ingenting bedre enn det.

Nå må jeg sette meg ned og tenke på noe annet, for det er like før jeg begynner gråte.

Lister

Posted on by
10

Nå er det så mye jeg skulle gjort. Hodet mitt og planleggeren og mobilen og post it-lapper er stappfulle av ting jeg må gjøre, skal gjøre, trenger gjøre, nå nå nå. Når det blir så mye å gjøre, når hodet mitt er tynget ned av burde-byrder, greier jeg ikke gjøre noe som helst (i stedet for denne bloggposten skulle jeg jo skrevet en ny om virkemidler for eksempel). Da setter apatien inn.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel “Dra på kafé” (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; “Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…”

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Sylvia Plath

Posted on by
11

Diskuterte dikt med storesøster, etter hun skrev Flyktende tanker, og begynte tenke på Sylvia Plath. Sylvia Plath er en amerikansk poet, som regnes som en av grunnleggerne av “confessional poetry” – bekjennelsespoesi. Poesien hennes går altså ut på hennes eget liv, hennes tanker og følelser, fremstilt intimt, til tider direkte nakent og uflatterende. Det ble svært populært, og er fremdeles populært, spesielt blant angstfylte tenåringer som vil skrive dikt om denne angsten sin. Plath har dermed i nyere tid fått et litt dårlig rykte på seg, da den nye tiden gjerne krever følelsesløs distansering, objektivitet og at man skal si noe allmennt i stedet for det absolutt nære, personlige og kanskje for mange utilgjengelige.

Men Plath har bestandig hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Mye av det hun skriver om kan jeg ikke direkte relatere meg til (i Daddy skriver hun om sitt vanskelige forhold til sin tyske far, i Lady Lazarus skriver hun om selvmordsforsøk), men likevel greier hun gi innblikk i dette på en måte som treffer i alle fall meg.

Et av de vakreste diktene av henne syns jeg er Tulips. Det handler om å ligge på sykehuset (antagelig etter et av selvmordsforsøkene hennes), og hun skriver så intenst om det, så vakkert, at jeg tar meg selv i å hele tiden tenke, “Sånn er det, sånn skulle jeg ønske jeg hadde kunnet formulere det.” (dog jeg aldri har forsøkt ta livet av meg da).

Dermed, da jeg selv lå isolert og sengebunden etter jeg brakk beinet, og i det som tidvis virka som uoverkommelige smerter, begynte jeg tenke på Plath, og hennes bekjennende, treffende poesi. Det er ikke for alle, dette med å skrive som en form for terapi, og selv om jeg gjorde det mye før, har jeg i de siste årene så og si gått helt bort fra det. Men så skjer slike ekstreme ting, og det kommer tilbake. Og i blant er det fint. Det hjelper å stå slik utenfor seg selv, og skulle prøve å skrive om noe som bare er vondt på en vakker måte. Å prøve gjøre som et av idolene sine. Så dette er en slags hyllest til en litt misforstått, men dyktig poet, som jeg antagelig aldri kommer til å nå opp mot:

-

Verkebyll

Smaken av ulevd liv
er paracet på tunga
og halsen er en ørken
for slike små, døde biller;
de vil ikke krype ned.

Det levde livet står som et vinglass
fylt til randen med kaldt vann
på toppen av en hylle du ser
men ikke når:

Radbrukken på bunnen
med bitter paracet mellom jekslene

En dag for nye ting

Posted on by
10

Hadde min første masterforelesning i litteratur i dag. Vel, forelesning er kanskje å ta i – det var introduksjon, og vi var tre studenter pluss foreleser. Så ganske… intimt. Teknisk sett skal vi være seks-syv stykker, tror jeg. Tiden vil vise. I tillegg har jeg begynt på mitt første masterpensum, noe som var heavy shit. Adorno vil bli min død, det er jeg viss på. Men Montesquieu ser tålelig interessant ut.

Nå har jeg også gått opp til 100 mg Lamictal. To uker til, så skal jeg trappe opp til det som antagelig blir full dose, 200 mg. Kjenner ingen forskjell foreløpig, men begynner nå å bli nervøs-spent for om det blir noen (store) endringer etter full dose. Hii.

Jeg kom meg på en stappfull buss uten å få panikkangst i morges, tross i at den sosiale angsten min har blomstra som ugress etter fire måneder temmelig isolert. En liten seier der, selv om jeg kjente det ble vel mye i den ti meter lange køa på stappfull, kvelende varm bokhandel etter forelesning.

Og så jukser me littegranne og føyer på det nye fra i går; første kveld på jobb etter de ovenfornevnte fire måneder, og ingen brukne bein. Sliten og vondt etter fire timer, men likevel gikk det overraskende bra. Hurra!

Nå får vi se om jeg også kommer meg i seng til ca tolv, og kanskje får sove. Men det er vel litt mye å be om :D