Det er mars, og under en grå, regngravid himmel summer bilene sint forbi.

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.