Eek, A Geek!

Jeg er veldig dårlig på dette med å få med meg bøker/filmer/serier osv som det er masse blest rundt. Ofte er det et bevisst valg. Jeg vil ikke lese den og den boka fordi jeg tror den er dårlig. Jeg har for eksempel lest to sider i The Da Vinci Code, og la den raskt fra meg fordi jeg så at jeg kom til å få totalt neller av språket, språkloony som jeg er. Jeg har hørt alt om at plot osv er drivende godt, men jeg er en kresen sjel, og styrer unna.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat nå, men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

Gjennom twitter fikk jeg forespørsel fra Aschehoug om å anmelde en bok. Vi fikk velge en av tre romaner som vi kunne få tilsendt gratis mot at vi blogget om den. Av de tre syntes jeg Jorden nynner sin hemmelige sang av Mari Strachan hørtes mest spennende ut:

“Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, glad i bøker og full av energi, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Så den dagen naboen forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning.

Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Forstår hun rekkevidden av hendelsene hun er vitne til? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Jorden nynner sin hemmelige sang handler også om en ung jentes vei mot voksenlivet. Romanen er fylt med herlige skikkelser og skrevet med innsikt og varme.”

Jeg var solgt et den andre setninga av beskrivelsen, og ba om å få den tilsendt. En liten uke senere var den i postkassa mi.

Jeg skulle svært gjerne likt å lest romanen på orginalspråket, for det første som slo meg mens jeg leste var hvor vakkert språket var i oversettelsen, og jeg er temmelig sikker på at det nok er minst like vakkert på engelsk. Bare tittelen er nydelig: The Earth Hums in B Flat.

Det er en roman som har det meste – den er trist, fin, morsom og forunderlig. Det var masse lesedriv i den, og Strachan har greid å skrive en roman som ikke ligner alt annet som finnes på markedet. Den er annerledes. Og det er godt å lese.

Gwenni er en tolv år gammel jente, og jeg ble straks litt kritisk da jeg leste det, fordi det mellomstadiet som er mellom barn og ungdom er vanskelig å skrive troverdig. Men Strachan får det til. Gwenni er akkurat passe smart, men samtidig såpass naiv som tolvåringer gjerne er. Forfatteren har hverken forsøkt å skrive Gwenni som et slags barnegeni, eller undervurdert hvor oppegående en tolvåring faktisk er – Gwenni er tolv år på alle mulige måter:

Hun sliter når bestevenninnen plutselig begynner interessere seg for gutter; de var da skjønt enige om at gutter var ekle, var de ikke? Hun liker absolutt ikke gutter – den rare følelsen i magen hun får når nabogutten plutselig smiler og prater til henne må være det hun kaller “familiemagen”, den hun har arvet av faren, den som kommer når noe ubehagelig skjer.

Når hun drar på besøk til nabokona for å være barnevakt for døtrene hennes, ser Gwenni at hun blør fra munnen og regner hun med at fru Evans har vært hos tannlegen og trukket ei tann. For hun skulle jo det den morgenen. Men det var da en veldig tidlig time hun hadde fått, nå var det jo ingen vits å sitte barnevakt? Og hvor er herr Evans? Men det var jo fryktelig kaotisk på kjøkkenet, med mat på gulvet og knuste kopper og fat – så hun kunne jo hjelpe til med å rydde, siden hun likevel var der.

Hun elsker familien sin over alt i verden, selv om moren oppfører seg direkte slemt mot henne. Hun forstår ikke helt hvor alle de stygge kommentarene kommer fra, samtidig som man får inntrykk av at hun heller ikke synes de er så unaturlige. I den alderen tror man gjerne at ens egen familiesituasjon gjelder alle andre familier, så det var realistisk av Strachan å formidle Gwennis reaksjoner som hun har gjort.

Det hele er skrevet så subtilt at jeg blir varm inne i meg. Gwenni forstår mye, men ikke alt, og hun skal ikke kunne forstå alt. Strachan har skrevet det på en måte som gjør at den voksne leseren ser de tingene en tolvåring naturlig overser, eller ikke forstår. Eller ikke vil forstå. I så måte skjønner man gjerne hva som har skjedd ganske tidlig, og Gwennis detektivarbeid har som sådan ingen spenning for oss – det som er spennende å følge med på er hvordan hun sakte men sikkert begynner å forstå.

Innimellom alle disse svært realistiske skildringene av en tolvårings opplevelser av at hennes verden og dens fasade sakte slår sprekker, kommer alle de magiske elementene. Gwenni flyr. Det lever ansikter i veggene. Jorden nynner. Disse elementene har to lesermåter: Enten kan man tro på at Gwenni virkelig flyr når hun sover, eller man kan tro at hun bare drømmer. Enten kan man tro at de malte figurene på koppene som står på hylla virkelig følger familien interessert, eller man kan tro Gwenni bare har overaktiv fantasi. For meg er begge lesemåtene like fine. Det er ting som tipper i favør for det magiske; en natt Gwenni er ute og flyr ser hun en mann som ligger og flyter i innsjøen ved landsbyen. Senere får vi vite at en av innbyggerne har druknet. Hadde Gwenni virkelig sett ham, eller var det en tilfeldig drøm? Andre ganger tipper det i favør av en realistisk lesning; figurene i koppene på hylla er aktive og levende – så lenge det bare er Gwenni som ser på dem. Når moren ser dit slutter de å røre på seg.

Alle karakterene i boken er godt skildret. Selv om Gwennis personlighetstrekk – smart, nysgjerrig, outsider, kreativ osv – er blitt en liten klisjé i samtidslitteraturen, er hun en fryd å lese. Gwenni har det man ville kalt tvangstanker, selv om hverken hun eller noen rundt henne kaller det akkurat det – de kaller henne rar. Og disse farger alt hun gjør, hvordan hun tenker og opplever verden. Det gjør henne til en veldig allsidig karakter.

Moren er full av angst og sinne, og hun får mer og mer nervesammenbrudd, noe som er beskrevet svært troverdig, og i god takt med alle hemmelighetene som utfoldes og avsløres.

Gwennis søster er på sin side slik tenåringsstoresøstre gjerne er mot småsøsknene sine; brå og sint i all sin usikkerhet, men samtidig trykker hun Gwenni til seg når det stormer som verst rundt dem.

Faren har kjærlighet nok for alle i familien som ellers er så preget av splid og konflikter, samtidig som han tidvis tviholder på en roserød versjon av tilværelsen. Han trår til, men man får også følelsen av at han har mest lyst å dytte fingrene i ørene og knipe igjen øynene.

Slutten på romanen er et lite hopp fram i tid, og er like realistisk som resten av historien. Den fanger karakterene og deres ulike reaksjoner på den turbulente tiden som har vært på en god måte. Dog, om det er noe jeg skulle satt fingeren på så er det at den kanskje er litt brå, og at det er noen tråder jeg skulle ønske ble samlet opp bedre. Men så igjen; tråder blir ikke alltid samlet opp i det virkelige liv heller.

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Mamma kommenterte i går, etter at jeg fikk nok en bestilt bok i posten, at det koker i postkassa vår. Stakkars postmannen, tenker de alle sammen, han må jo virkelig begynne å lure. For meg er det jul hver uke, for jeg bestiller så masse bøker at jeg glemmer hva jeg bestiller, så når det kommer en pakke aner jeg ikke hva det er, og blir hysterisk glad når jeg skal åpne den. Denne sinnssvake kjøpeorgien startet med at jeg oppdaga hvor billige bøker er på play.com, og at det ikke er noen leveringskostnader. Niks. Nada. Holder jeg prisen på bøkene under 200,- slipper jeg toll også. Oioioi, tenkte jeg. Ok. Bestille noen bøker du har hatt lyst på lenge, som du ikke finner i Norge. Dette er “noen”, som har blitt bestilt siste, tja, to månedene kanskje? Og de fire pensumbøkene jeg bestilte er ikke tatt med.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Neverwhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…