Jeg satt i kantinen og pratet om litteratur med andre litteraturstudenter som følgelig er like intenst opptatt av bøker og lesing som jeg er. Vi kom over på bøker vi ikke liker, og hvorfor vi ikke liker dem. Jeg nevnte at det stresser meg at jeg har bøker jeg ikke har lyst å lese fordi jeg vet jeg ikke kommer til å like dem. Jeg føler bøker SKAL leses, men har samtidig ikke lyst å bruke tid på noe jeg ikke synes er gøy. En slik bok er De dødes båt av Knut Nærum. Nærum er en artig fyr. Jeg leste den første boken, Døde menn går på ski og ble – vel, skuffet. Han er artig, men tydeligvis ikke i parodisk format, for den boken fungerte ikke for meg. De dødes båt endte jeg opp med fordi mamma skulle egentlig gi den i gave til noen andre, men så fikk hun vite at vedkommende hadde boken allerede. Så hun ga den til meg (jeg leser jo alt!). Dette er mange, mange år siden. Det har gjort meg vondt å se på boken ligge der, ulest, samtidig som jeg vet i mitt stille sinn at jeg aldri kommer til å lese den.

Dette fortalte jeg disse fabelaktige vennene mine i går, hvorpå Engeline sier:

“Men du kan jo bare slippe den fri, gjennom BookCrossing!”

Og i dag gikk jeg til verks. Jeg fant fram den støvete boka, børstet av den. Logget så på nettsiden og printet ut BookCrossing-lapper, og spradet ut døren med boka i veska. For første gang hadde jeg all verdens velvilje til den! Jeg ønsket den alt godt her i verden! Jeg hadde tenkt en god del på hvor jeg skulle slippe den fri, og fant ut at en bussholdeplass ville være tingen. En ikke altfor travel en, men samtidig en der jeg vet folk vil kunne finne boka. Den endte opp på Bugges veg-holdeplassen:

Poenget med BookCrossing er rett og slett å legge fra seg bøker der andre kan finne dem, og ta dem med seg. Det er et fabelaktig alternativ til å la bøker støve ned i en eske, og det fyller litteraturnerden i meg med boblete lykke å tenke på at folk sørger for at andre får lese bøker. Litt av poenget er også at man har et sporingssystem på bøkene. Det består av en lapp med en kode på, som den som finner boka kan taste inn på bookcrossing sine sider, og slik fortelle at de fant boka, at de leste den, og om de eventuelt gir den videre. På den måten kan bøker ende opp omtrent hvor som helst i verden! Og DET er kult det. Slik ser en sånn lapp ut, klistret på innsiden av boka:

[Som Elin så fint påpekte til meg som den ferske BC-eren jeg er: Man skal helst ikke legge ut hele BCID-koden, derfor har jeg sensurert den litt. De første tre tallene skal være private: "The full BCID should NOT be posted anywhere other than inside the book; otherwise, pranksters or even spammers might get hold of it and be able to make false and/or annoying journal entries."]

Jeg måtte jo selvfølgelig dra tilbake til bussholdeplassen senere, for å sjekke om boka hadde blitt plukket opp. Jeg gikk en liten runde på Berg, før jeg overivrig dro tilbake til bussholdeplassen, ca et kvarter-tyve minutter senere. Og boka? Den var borte!

Tom bussholdeplass (komplett med skygge av fotografen og alt). Hih! Jeg håper virkelig den som fant den liker boka, og kanskje logger seg på siden og sier i fra til meg. Og så slipper den fri igjen.

Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

The Fourth Bear av Jasper Fforde, den andre boka i Nursery Crimes-serien. En bok der barnerimene/reglene/eventyrene kommer til live i en moderne virkelighet, og når det skjer drap, da må disse undersøkes av The Nursery Crime Division i politiet. Oh yes. Jeg elsker Fforde. Han er en fantastisk forfatter. Liker du metafiksjon og tullerier med bokens virkelighet leser du Jasper Fforde. Liker du morsomme bøker leser du Jasper Fforde. Liker du spennende bøker leser du Jasper Fforde.

Vet du. Bare les Jasper Fforde.

Hvor liker du best å lese?

Hvor? Hvor liker jeg ikke å lese egentlig! Jeg kan seriøst lese overalt, og jeg gjør det gjerne. Hjemme, selvsagt, men både i senga, i sofaen, ved måltidene, ute, inne – på diverse venteværelser, på jobb, på bussen, mens jeg går… Elsker å sitte på en kafé å lese, med en cappuccino lett tilgjengelig. Det er så lett å stenge hverdagen ute da. Men, så lenge jeg faktisk har muligheten til å lese er jeg fornøyd. Jeg får panikk hvis jeg ikke har minst en bok med meg i veska eller sekken.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Akkurat nå, hva som helst av Jasper Fforde (har jeg nevnt at jeg liker Fforde?), siden jeg er helt inne i den verdenen nå. Eller favorittbøkene mine generelt.

Men. Likevel ikke. Fordi jeg er så bokgærning som blir kjempelei meg (og litt hissig) dersom filmen er dårlig (det vil si, ikke sånn som jeg ser for meg den skal være), til venners tennersgnissel. Jeg har gjerne en klar formening om hvordan favorittene mine skal være, og sånn er de selvsagt aldri på film. Bok og film er to ulike media. Det verdsetter jeg. Og tenker på når jeg ser filmer. Men likevel er det vanskelig, noen ganger. Noen ganger mener jeg regissøren tar seg for store friheter. Jeg forstår deler må kuttes ut, men når store, viktige deler av plottet endres, da blir jeg lite blid. Og den karakteren ser da ikke sånn ut! Og sånn var det ikke i boka! Og… vel, dere skjønner. Så ja – alle, men likevel – ingen.

Hva er favorittboken din?

Den uendelige historie av Michael Ende har i alle år rangert høyest. Det er absolutt ikke langt ned til bøkene under den, og noen bøker kommer sågar opp på samme nivå, men det er alltid den jeg kommer tilbake til.

Likevel er det vanskelig å snakke om favorittbøker, syns jeg. Jeg vil heller velge typ, en bok av hver forfatter, en i hver sjanger, en bok fra den siste måneden, osv. Det er så mange. Så altfor, altfor mange. Jeg tenkte jeg skulle gjøre som ziarah og ramse opp favorittforfattere istedet, men så ble lista så insanely lang, og så tenkte jeg hele tida, “Men hun må med! Han må med!”, og ingen gidder lese gjennom de titalls navnene jeg hadde kommet opp med til slutt. Men sjangre da: Fantastisk barnelitteratur og science fiction scorer alltid høyt.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Dette aner jeg faktisk ikke. Jeg er veldig opptatt av fine bøker, og forsidene deres. Hater for eksempel forsider som bruker filmplakaten dersom boken er filmatisert. Jeg forstår at det er et salgstriks, som gjør boken raskere og kanskje lettere tilgjengelig for allmennheten (lett å kaste et blikk på boka og tenke “Oi, er ikke det den filmen!”), men det føles likevel som om boken selv nedvurderes, som om den ikke er bra nok til å stå på egne ben. Det liker jeg ikke. Men så er ikke alle som meg, og leser gjennom alle vaskesedlene på alle bøker hun kommer over…

Nå skulle jeg ikke syte over stygge covere da. Hm. Dessverre har jeg ikke mange av bøkene mine lett tilgjengelig, og jeg vet også at de coverene jeg elsker mest ikke egentlig er på grunn av coveret, men boken inni. Alle mulige former og fasonger, nesten uansett hvordan de ser ut, av Den uendelige historie står meg for eksempel svært nære hjertet. Men, det er noen bøker, som jeg har lest siste året, som jeg har tatt meg selv i å rett og slett stirre på.

Den vakre hardcoverversjonen av Inkheart av Cornelia Funke (Blekkhjerte på norsk). Bokens forside illustrerer boken utrolig godt. Slike covere forelsker jeg meg alltid i. Det er magisk.

Howl’s Moving Castle av Diana Wynne Jones. En fabelaktig bok som alle burde lese (og en like fabelaktig animasjonsfilm fra Studio Ghibli som alle burde se! En ypperlig filmatisering, det skal sies). Her er jeg så forelsket i måten bokstavene utgjør bygninger, og karakterene som snor seg innimellom dem. Det er nydelig. Og så fargene da. Magisk dette også.

The Compete Robot av Asimov (alle burde lese Asimov. Gjør det, gjør det nå!). Jeg liker så godt twisten på den kjente skulpturen. Nok et cover som ypperlig illustrerer historiene i boken.

The Minpins av Roald Dahl. Mens jeg satt og tenkte kom jeg på at dette har vært et av favorittcoverene mine helt siden jeg var bittebitteliten, og leste boka for første gang (den første av, tja, ti-tyve-tredve ganger?). Det samme gjelder versjonen jeg har av Alice in Wonderland, et cover jeg ikke har sett mange steder. Jeg lette dødslenge på google uten å finne det. Men det er grått, og viser Alice som faller. En Alice med brunt hår og grønn kjole – den eneste riktige Alice for meg (jeg liker ikke fremstillingene av henne som blond med blå kjole, det er bare feil).

Jeg liker også, som ziarah, bokcovere som strekker seg over både for- og bakside. Det er fint det! The Minpins er et sånt cover. Åh.

Tydeligvis er jeg glad i magiske covere, ser jeg. Akkurat som jeg er glad i magiske bøker. Hih.

Så ja, det var det for denne gang! Kanskje jeg skulle tagge noen jeg også da:

Elisabeth, Susanne, Hege. Og hvem som helst andre som kunne tenke seg å skrive! Det er så spennende å lese slikt.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat nå, men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

“Gwenni er ikke som andre jenter i den lille walisiske byen. Hun er nysgjerrig, glad i bøker og full av energi, hun kan fly i søvne, og hun elsker å leke detektiv. Så den dagen naboen forsvinner på mystisk vis, og ingen ser ut til å stille de riktige spørsmålene, bestemmer Gwenni seg for å starte sin egen etterforskning.

Hun samler opplysninger og lytter til det som blir sagt. Men trekker hun de riktige slutningene? Forstår hun rekkevidden av hendelsene hun er vitne til? Hva er egentlig sannheten? Og hva vil skje med henne, med familien hennes og de andre rundt henne, hvis hun finner ut hva som faktisk har skjedd?

Jorden nynner sin hemmelige sang handler også om en ung jentes vei mot voksenlivet. Romanen er fylt med herlige skikkelser og skrevet med innsikt og varme.”

Jeg var solgt et den andre setninga av beskrivelsen, og ba om å få den tilsendt. En liten uke senere var den i postkassa mi.

Jeg skulle svært gjerne likt å lest romanen på orginalspråket, for det første som slo meg mens jeg leste var hvor vakkert språket var i oversettelsen, og jeg er temmelig sikker på at det nok er minst like vakkert på engelsk. Bare tittelen er nydelig: The Earth Hums in B Flat.

Det er en roman som har det meste – den er trist, fin, morsom og forunderlig. Det var masse lesedriv i den, og Strachan har greid å skrive en roman som ikke ligner alt annet som finnes på markedet. Den er annerledes. Og det er godt å lese.

Gwenni er en tolv år gammel jente, og jeg ble straks litt kritisk da jeg leste det, fordi det mellomstadiet som er mellom barn og ungdom er vanskelig å skrive troverdig. Men Strachan får det til. Gwenni er akkurat passe smart, men samtidig såpass naiv som tolvåringer gjerne er. Forfatteren har hverken forsøkt å skrive Gwenni som et slags barnegeni, eller undervurdert hvor oppegående en tolvåring faktisk er – Gwenni er tolv år på alle mulige måter:

Hun sliter når bestevenninnen plutselig begynner interessere seg for gutter; de var da skjønt enige om at gutter var ekle, var de ikke? Hun liker absolutt ikke gutter – den rare følelsen i magen hun får når nabogutten plutselig smiler og prater til henne må være det hun kaller “familiemagen”, den hun har arvet av faren, den som kommer når noe ubehagelig skjer.

Når hun drar på besøk til nabokona for å være barnevakt for døtrene hennes, ser Gwenni at hun blør fra munnen og regner hun med at fru Evans har vært hos tannlegen og trukket ei tann. For hun skulle jo det den morgenen. Men det var da en veldig tidlig time hun hadde fått, nå var det jo ingen vits å sitte barnevakt? Og hvor er herr Evans? Men det var jo fryktelig kaotisk på kjøkkenet, med mat på gulvet og knuste kopper og fat – så hun kunne jo hjelpe til med å rydde, siden hun likevel var der.

Hun elsker familien sin over alt i verden, selv om moren oppfører seg direkte slemt mot henne. Hun forstår ikke helt hvor alle de stygge kommentarene kommer fra, samtidig som man får inntrykk av at hun heller ikke synes de er så unaturlige. I den alderen tror man gjerne at ens egen familiesituasjon gjelder alle andre familier, så det var realistisk av Strachan å formidle Gwennis reaksjoner som hun har gjort.

Det hele er skrevet så subtilt at jeg blir varm inne i meg. Gwenni forstår mye, men ikke alt, og hun skal ikke kunne forstå alt. Strachan har skrevet det på en måte som gjør at den voksne leseren ser de tingene en tolvåring naturlig overser, eller ikke forstår. Eller ikke vil forstå. I så måte skjønner man gjerne hva som har skjedd ganske tidlig, og Gwennis detektivarbeid har som sådan ingen spenning for oss – det som er spennende å følge med på er hvordan hun sakte men sikkert begynner å forstå.

Innimellom alle disse svært realistiske skildringene av en tolvårings opplevelser av at hennes verden og dens fasade sakte slår sprekker, kommer alle de magiske elementene. Gwenni flyr. Det lever ansikter i veggene. Jorden nynner. Disse elementene har to lesermåter: Enten kan man tro på at Gwenni virkelig flyr når hun sover, eller man kan tro at hun bare drømmer. Enten kan man tro at de malte figurene på koppene som står på hylla virkelig følger familien interessert, eller man kan tro Gwenni bare har overaktiv fantasi. For meg er begge lesemåtene like fine. Det er ting som tipper i favør for det magiske; en natt Gwenni er ute og flyr ser hun en mann som ligger og flyter i innsjøen ved landsbyen. Senere får vi vite at en av innbyggerne har druknet. Hadde Gwenni virkelig sett ham, eller var det en tilfeldig drøm? Andre ganger tipper det i favør av en realistisk lesning; figurene i koppene på hylla er aktive og levende – så lenge det bare er Gwenni som ser på dem. Når moren ser dit slutter de å røre på seg.

Alle karakterene i boken er godt skildret. Selv om Gwennis personlighetstrekk – smart, nysgjerrig, outsider, kreativ osv – er blitt en liten klisjé i samtidslitteraturen, er hun en fryd å lese. Gwenni har det man ville kalt tvangstanker, selv om hverken hun eller noen rundt henne kaller det akkurat det – de kaller henne rar. Og disse farger alt hun gjør, hvordan hun tenker og opplever verden. Det gjør henne til en veldig allsidig karakter.

Moren er full av angst og sinne, og hun får mer og mer nervesammenbrudd, noe som er beskrevet svært troverdig, og i god takt med alle hemmelighetene som utfoldes og avsløres.

Gwennis søster er på sin side slik tenåringsstoresøstre gjerne er mot småsøsknene sine; brå og sint i all sin usikkerhet, men samtidig trykker hun Gwenni til seg når det stormer som verst rundt dem.

Faren har kjærlighet nok for alle i familien som ellers er så preget av splid og konflikter, samtidig som han tidvis tviholder på en roserød versjon av tilværelsen. Han trår til, men man får også følelsen av at han har mest lyst å dytte fingrene i ørene og knipe igjen øynene.

Slutten på romanen er et lite hopp fram i tid, og er like realistisk som resten av historien. Den fanger karakterene og deres ulike reaksjoner på den turbulente tiden som har vært på en god måte. Dog, om det er noe jeg skulle satt fingeren på så er det at den kanskje er litt brå, og at det er noen tråder jeg skulle ønske ble samlet opp bedre. Men så igjen; tråder blir ikke alltid samlet opp i det virkelige liv heller.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

De øverste fire har jeg lest allerede. De var knall alle som en. I am Legend leste jeg i går, hiih. Anbefales til science fiction-elskere. Elsewhere anbefales til alle, nydelige boka. I tillegg til den bunken der har jeg kjøpt disse to, som ikke lar seg… øh, bunkifisere:

Er totalt avhengig av barnebøker, mmmm. Begge to er topp.

Men geeker kjøper jo ikke bare bøker over nett, hallo. Noe av det koseligste som finnes er jo å gå i en bokhandel i timesvis, og bare kikke på bøker, ta på dem, bla litt i dem. En gang, da jeg begynte å oppdage hvor mye jeg elsker science fiction, satt jeg ved engelskseksjonen på ARK på Torget (som fremdeles er fantastisk, jeg kjøper nesten alle bøkene mine der) i en halvtime. Det var bare meg i butikken. Butikkmannen kikka lattermild på meg, der jeg satt på knær og leste vaskeseddel på vaskeseddel. Jeg hadde armene fulle av bøker når jeg endelig kom til disken, og han spurte leende om jeg hadde funnet noe jeg likte. Vi endte opp med å prate bøker og sf i et kvarter. Herlig. Så virkelige butikker er deilige saker det også (dette er tålelig lite til meg å være på noen måneder, og pensumbøker er igjen ikke tatt med):

Leste nylig The Old Man and The Sea, og jeg hadde lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest den tidligere, for boka var noe av det beste jeg har lest. Så det blir mer Hemingway på meg med tiden. This Book Does Not Exist måtte jeg selvsagt ha. Alle bokelskere burde skjønne det. Det er en bok om filosofiske paradokser og eksperimenter.

Jeg tror jeg har noen fler liggende rundt omkring, blant annet Pride and Prejudice and Zombies, men kommer ikke på hvor de er i farta. Dette var de som lå mest lett tilgjengelig i nattbordsskuffene mine. Og jeg har selvsagt et par til på vei i posten…