Tag Archives: barn

Publisert?

Posted on by
10

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Om spiselige blomster og sånn

Posted on by
12

Jeg bor på en haug. Nesten øverst (men bare nesten). Så:

Den haugen er dekt i trær. Så:

Jeg gikk tur i dag, og fant ut at jeg ville forsøke meg ned bratte skrenter, fra nevnte haug, som jeg pleide praktisk talt hoppe ned da jeg var liten. Jeg tenkte: Nå faller jeg. Så falt jeg:

I et bittelite skogholt fant jeg noe jeg elsket da jeg var liten. Spiselige blomster. Jeg tok med noen hjem for å ta bilde av:

På hjemveien møtte jeg på en liten gutt som hoppet og sprang rundt på en eng og pratet med noen jeg ikke kunne se. Han klatret opp på et gjerde og begynte balansere. Og mens jeg sto og balanserte på fortauskanten, og han på gjerdet sitt, så vi på hverandre, i to sekunder. Så hoppet han ned og forsvant.

Jeg gikk forbi en bukett halvvisne blomster, bundet sammen av en annen blomst, som lå på gelenderet til en overgang over en vei. Midt på overgangen fikk jeg lyst å leke Brummpinner.

Det landet et glinsende, mørkegrønn bille på meg.

Jeg så en vott trædd på en strømboks. Det satt en diger edderkopp på votten, og solet seg.

Det landet en bitteliten, oval flue på brilleglasset mitt. Jeg måtte blåse på den for å få den til å fly videre.

Jeg plukket en ny bukett spiselige blomster i skogholtet. Og spiste dem.

Skyene ble plutselig romskip og hvaler.

Neste gang tar jeg kanskje med kamera, og dokumenterer alle stedene jeg fant. Alle tingene jeg så.

Men så igjen, kanskje ikke. Kanskje legger jeg igjen både mobil, nøkler, musikk og penger, og løper ut i solskinnet, med spiselige blomster i tankene og grønske på knærne.

Gru

Posted on by
10

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

  • “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
  • Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
  • Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
  • Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

  • Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
  • Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
  • The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
  • Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
  • Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…

Tove Jansson

Posted on by
14

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Den Ene

Posted on by
3

Har du ikke hørt om Unicefs Den Ene-kampanje sier du? Klikk på linken og les litt, og kom så tilbake hit.

Ferdig med å lese? Flotte greier.

Unicef har da altså startet en kampanje som handler om å se barn. Jeg fikk utfordring av Storesøster om å blogge om dette. Hennes bloggpost er fantastisk, og verdt å lese. Hun undervurderer seg selv kraftig, for jeg tror – nei, jeg vet – hun er Den Ene for mange flere barn enn hun tror. Når man er lærer syns jeg det skal være innlysende å innha denne rolle, å se barna. Bare man er voksen skal det si seg selv at man ser barn og tar vare på dem.

Det er altfor sjelden tilfelle.

Jeg er ikke Den Ene for noen, i alle fall ingen barn. Jeg vet jeg har vært en støtte for noen, og folk har fortalt meg at jeg er flink til å lytte, og å se.  Men jeg har lite med barn å gjøre, dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe mer, på en måte, på en annen måte skulle jeg ønske det ikke var behov for det. I en perfekt verden skulle alle barn ha noen som elsket dem, som tok vare på dem og behandlet dem som likeverdige. Jeg har to tantebarn, og jeg håper de synes jeg er en god tante som ser dem og hører på dem. Disse to har også verdens mest fantastiske foreldre – likevel kan man aldri få nok av mennesker som elsker en. Selv om man har mange som elsker en er det fryktelig vondt at en person ikke gjør det. Og omvendt – har man ingen som elsker en betyr Den Ene så mye mer. Jeg blir lei meg, sint og vantro når jeg hører om barn som ikke har noen. Det knuser noe inne i meg.

Jeg tror voksne flest er redd for disse barna. Rett og slett redd. Redd for å se noe i dem de ikke vil se. For det er ingenting som er så ille som et barn som lider. Det er ingen som greier fnyse av det, ingen som ikke får vondt i magen når man hører om barn som bor på gata, blir slått, blir misbrukt, blir mobbet, blir oversett og frosset ut.

Men det er så vanskelig å rekke ut en hånd, for det krever involvering, og man har da ikke tid til slikt, og det er nok noen i omgangkretsen til barnet som kan gjøre det i stedet for, og det er ikke mitt barn, og jeg har ikke noe jeg skulle sagt.

Men man har det. Man har plikt til å si noe. Til å rekke ut den hånda. Kanskje blir foreldrene sinte. Kanskje skremmer man barnet, for barn som ikke er vant med kjærlighet er forskremte små fugleunger som ikke tør stole på noen eller noe. Men kanskje, bare kanskje, når man fram til det ene barnet som blir litt gladere, får det litt lettere, som kjenner en varme der det tidligere bare var kulde.

Det er enkelt å sitte her og skrive. Det er enkelt å si at sånn må det være. Men som sagt; jeg har lite med barn å gjøre. Jeg har ikke barn i min omkrets. Men de som sleit som barn sliter gjerne som voksne, og de føler seg fremdeles som en forskremt fugleunge inni seg. Jeg håper jeg kan nå fram til disse barna, om ingenting anna.

Stille vann

Posted on by
29

Det er noe med søvnløse netter og skriving. Trangen kommer alltid krypende da. Denne er skrevet for lenge siden, men nylig redigert. Kanskje ble den bedre. Kanskje ikke. Her er den likevel.

—

Stille vann

Ada sover alltid med klærne sine på. Alt føles tryggere med klær på. Hun skjønner ikke hvorfor hun skal bytte fra det ene antrekket til det andre bare fordi hun skal sove. Klærne blir rynkete av at Ada sover i dem, og mamma blir rynkete i fjeset. Men Ada skal jo skifte neste morgen uansett, så hva gjør vel det? Mamma rynker likevel.

Med klær på kan ikke monstrene plage Ada. Monstrene er dumme. De skjønner ikke at det er natt hvis Ada har genser og bukse på. De tror det er dag, og at Ada bare ligger lenge i sengen. Da går monstrene tilbake til skapet, og venter på natten, venter på pysjamas-Ada. Ada kniser stille for seg selv da, for pysjamas-Ada kommer jo ikke.

Om dagen leker Ada med vinden. Ada og mamma bor på et høyt fjell og det er alltid masse vind der. Hun liker vinden. Den er heftig og flyktig og ler og brøler, akkurat som henne. Mamma syns Ada ligner for mye på vinden. Hun glemmer melken på benken, og kaster sokkene under vasken som om hun var en tornado. Da blir mamma rynkete igjen. Men alt kommer jo på plass igjen til slutt, så Ada forstår ikke hvorfor mamma rynker sånn.

Huset der Ada og mamma bor har mange krinker og kroker. Ada leker gjemsel med katten i krinkene, i krokene. Men katten er slettes ikke flink til å gjemme seg, og slettes ikke flink til å lete. Ada vinner hver eneste gang. Da er det ikke gøy lenger.

Ada ligger utstrakt på gulvet og ser opp på mamma. Mamma er et fjell, og Ada er et teppe. Fjellet vandrer rundt teppet, og prikker det litt i siden nå og da. Teppet vrir på seg og prøver la være le. Da humrer fjellet, buldrer som myk torden, og teppet må gi opp å være teppe og bli Ada igjen. Ada er ofte teppe.

Ada liker bokstaver. Hun ser ofte på at mamma skriver, strekker snirklete bokstaver bortover arket. Når mamma er ferdig tar Ada en fargestift og skriver oppå. Det blir ikke like snirklete og rett, men fargerikt og flott! Da rynker ikke mamma. Mamma samler Ada opp i armene sine, klemmer henne hardt og ler.

I skogen bortenfor fjellet der Ada og mamma bor er det et vann. Det er dypt og blått og veldig stille. Ada er redd for vannet, hun syns det ligger på lur i skogen sånn som monstrene i skapet hennes. Hun syns stille badekarvann er som vannet i skogen, og plasker og bråker og hyler for at vannet ikke skal ligge stille. Men mamma er tålmodig, for mamma er også redd for ting. Mamma er redd for at Ada skal bli redd. Så mamma tar Ada med til havet, og viser Ada at ikke alt vann er stille og ligger på lur. Ada ser på havet, og smiler av de viltre bølgene. Kanskje hun skal bli som havet også.

Ada går alltid barbent. Hun tusler rundt på katteføtter og er inntrenger på kattens territorier. Katten blir snurt da, og snur rumpa til Ada. Ada ler, og sniker seg videre. Mamma sier hun er som støvet da, hun dukker opp når mamma minst venter det. Særlig rett etter storvask, og spesielt hvis Ada har lekt i sølepytter hele dagen. Ada ser mamma sukker tungt da, og så hjelper hun mamma vaske på nytt. Ada lager oversvømmelse og får ikke med seg all gjørmen, men mamma bare ler. Mamma løfter Ada høyt opp i luften og snurrer rundt.

Det står et bilde på mammas kommode. Det har stått der så lenge Ada kan huske. Ada liker å se på bildet. Mannen på bildet smiler så lurt, og det er et fly bak ham. Ada liker fly. Hun må stå på en krakk for å se på bildet, men noen ganger vil mamma også se på bildet. Da tar mamma bildet med seg til sofaen. Hun løfter Ada opp på fanget og de ser på bildet sammen. Mannen har Adas grønne øyenfarge.

Om kvelden synger mamma for Ada. I kveld har mamma sunget to sanger, og til og med lest et eventyr. Det var et flott eventyr, med prinser og prinsesser og drager. Mamma kaller Ada sin lille prinsesse, og da sier Ada at mamma må være dronning. Ja, mamma er dronning, svarer hun da. Ada lurer på om mannen på bildet kanskje vil være prins. Mannen på bildet var konge han, sier mamma. Men nå er han langt borte og kjemper mot drager og monstre. Ada sier hun vil at mannen skal komme og slåss mot monstrene i skapet hennes. Da skal hun sove i pysjamas igjen. Ja, sier mamma, da må han komme og kjempe mot dem. Så kysser hun Ada på pannen, og så er det god natt. Innimellom hører mamma at Ada kniser inne på rommet sitt. Mamma skulle ønske kongen også var der for å høre den vesle prinsessa ligge å knise av dumme monstre.