Eek, A Geek!

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Jeg har lenge planlagt å skrive om det brukne beinet mitt, siden jeg har nevnt det i flere bloggposter. Hvordan jeg greide å brekke det gjennom å være Verdens Største Kløne, og alt mulig rart som skjedde rundt det. Men så er jeg fryktelig treig med sånt; det har vært mye annet som har foregått, og jeg ville ha med bilder jeg ikke hadde. Men endelig har jeg fått hevet meg rundt, så nå blir det dritlang bildebloggbonanza! Håper dere gidder henge med. Og jeg velger være fornøyd med at ja, det er fremdeles litt vanskelig å gå ned trapper, men gosjameg så glad jeg er for at jeg faktisk får til å gå i trapper!

Åssen jeg brakk beinet. Heh, vel. Det var 6. april og jeg var trøtt på jobb (lagerjobb) kokka seks om morran. Det første jeg greier gjøre er å rygge en lavtløftende plukktruck – en snile – inn i meg selv, som smalt meg inn i veggen. Jaaada. Herlige greier. Greide brekke begge beina i venstreleggen. Det vil si at når jeg hinka fram fra bakom snila tenkte jeg “Au, au, au, herre så vondt dette er, jeg må sette meg ned et sted.” …og så kikka jeg ned. Beinet mitt slepte etter meg i en 45 graders vinkel, knekt midt på leggen. Her hyla jeg og ramla sammen – i stabilt sideleie intet mindre! Kroppen er litt kul når den gjør sånt på egenhånd gitt. Så fikk jeg masse hjelp fra gode kolleger og bror som tok veldig godt vare på meg, ambulansepersonell med morfin, vakumgips og tur i ambulanse til sykehuset. De seks timene på sykehuset ble tilbragt i morfinrus, masse vondt, masse venting, og en supertålmodig bror som var med hele veien. Dette er fra en av de første dagene (kanskje den aller første?), endelig hjemme fra sykehuset:

Jeg fikk herlige mengder blomster, godteri (påskeegget i bakgrunnen er diiigert og stappfullt) og god bedring-ønsker fra snille venner, familie og kolleger. Det er ikke så ille å brekke bein når man har så fantastiske mennesker rundt seg. Ble også oppvarta som ei dronning av mamma og pappa, siden jeg hadde fått strengt forbud av legen fra å være oppreist anna enn for å gå på do (som forøvrig var et helvete, gipsa helt opp til midten av låret).

Det neste bildet er fra dagen jeg ble omgipsa fra den digre, hvite, gammeldagse støttegipsen (som jeg ikke har noen særlig gode bilder av), til moderne glassfibergips. Jeg måtte ha den andre i ca to uker først fordi jeg hadde ingen intern støtte i beinet: Det var sånn pussig halvgips, for at beinet skulle få både støtte og unngå opphovning og krøll med blodtilførsel. Men med glassfibergips hadde jeg lov til å røre litt på meg. Dette var første gangen jeg var ute siden ulykka (kløninga). Det er 16. april, og jeg har vært sengebunden i 10 dager:

Det er iskald aprilvind, beinet gjør vondt som et helvete, plaststolene er harde og vonde å sitte i, jeg er dødssliten etter turen opp trappa – og aldri har en vårdag vært så nydelig.

Dessverre greide legene å brekke opp beinet mitt da jeg skulle gipses om. Jeg hadde hyla en god del mens de holdt på, og legen mumla no om at det skulle da ikke gjøre vondt å gipses. Så jeg spøka om at jeg var pingle (noe jeg ikke er, har temmelig høy smerteterskel), hvilket det virka som om han faktisk mente. Da han fikk tilbake bildene fra røngten og så at beina lå skjevt i motsetning til å være fint lined up som de var i den gamle gipsen, rygga han sjokkert tilbake på stolen sin.

“Stusser du nå på at jeg hyla?”
“Øh, nei…” Rød som en peon.

Siden beina ble liggende skjevt, måtte jeg få operasjon (dog det var ikke noe de var sikre på med en gang, det måtte diskuteres på et styremøte. Jeez). Så jeg fikk operasjon satt til 22. april.

Den dagen jeg skulle opereres måtte jeg faste fra midnatt. De fleste som kjenner meg vet at dette er mitt personlige helvete, matglad som jeg er – spiser ca hver tredje time. Jeg hadde time på sykehuset halv åtte om morran. Men tro ikke at det var en fastsatt time, håh nei. Her begynte ventinga. Og timene gikk. Rundt ti-elleve kom jeg inn på et rom der jeg fikk ligge i ei seng i stedet for å sitte i harde venteromsstoler. Og timene de fortsatte å gå, uten en dritt å gjøre. Jeg fikk litt isvann, men ikke mat. Ca hver time kom det noen og sa at nå var det snart min tur. Nå var det snart min tur. Nå blir det snart. Bare vent litt til du. Klokka ble fem-seks-syv. Nei, nå er det for seint for operasjon fikk jeg beskjed om i nitida. Kirurgen har gått hjem for dagen. Nå får du noen brødskiver, og så må du begynne faste igjen ved midnatt. Tro meg, jeg hadde lyst å gråte.

Neste dag, samme ulla – men da fikk jeg faktisk operasjon, klokka ett. Jeg var lykkelig, og babla som en fjott med operasjonsassistentene om fargen på gipsen min, margnagla som skulle opereres inn, narkosen, og gud veit hva. Så fikk jeg en maske over munnen, beskjed om at jeg skulle puste inn og kom til å få løksmak i munnen. “Hva, hvorfor—” rakk jeg spørre, og så husker jeg ingenting mer før jeg kasta opp på overvåkninga, ca et døgn senere. Da jeg ble trilla ut derifra og tilbake på rommet fikk jeg besøk av mamma og pappa, og de tok dette sjarmerende bildet:

Ledninger nok til en cyborg: en veneflon i hver hånd, den sjarmerende saken i nesa, og kateter. Det var fryktelig pussig å måtte på do, og så ikke måtte på do lenger. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som foregikk. Det er vanlig etter sånne operasjoner som min å bli sendt hjem ca samme dag, men siden jeg ble så dårlig lå jeg nesten et døgn totalt bevisstløs på overvåkinga, og to dager til på vanlig rom. Veldig bevisst. Hurra søvnløse netter og sykehuslukter.

Det gøyeste de to dagene var da de skulle skifte bandasjene på beinet mitt, og vaske vekk blod og sånn. Nysgjerrig som jeg er satte jeg meg opp og kikka på mens de gjorde det, og et stykk nervøs sykesøster var litt i tvil om dette kom til å gå bra, men de lot meg kikke. Jeg hadde tøffe edderkoppaktige sting, og jeg fikk studere sårene så mye jeg ville. I tillegg forklarte de hvordan de skifta bandasjer så jeg kunne gjøre det selv senere. Men på tross av at jeg er glad i nye erfaringer som sykehus og operasjoner var jeg drittlei på slutten. Det var utrolig deilig å få komme hjem igjen:

Opphovna bein, vondt overalt og masse blodutredelser. Det ankeraktige såret er der snila traff leggen. Likevel; en overlykkelig geek, svært fornøyd med å være ferdig med gips, sykehus og immobilitet. Som tydelig ble mange etterlengta timer tilbragt ute på verandaen, da jeg hadde savna sol og frisk luft sårt. Satt ute i timesvis og pløyde gjennom bøker til jeg holdt på å svime av fra vondt, men det var verdt det.

Dette er margnagla i beinet mitt. Kirurgen forklarte hvordan han snittet opp beinet mitt over kneet (noe som er ganske opplagt, med tanke på det svære arret), dro kneleddet til side (fremdeles litt fuzzy på hvordan dette faktisk har foregått), drillet hull i toppen av det store leggbeinet og banket inn margnagla. Så stoppet han litt bekymret opp og så nervøst på meg. Da jeg glisende utbrøt “…TØFT.”, lo han lettet, nikket energisk, og fortsatte med å forklare at han måtte drille hull i beinet oppe og nede og sette inn fire skruer, for: “Både leggbeinet og margnagla er hule, og nagla kan jo ikke spinne vilt rundt inne i beinet ditt!”, hvilket produserte mer lykkelig geeklatter, og en riktig fornøyd kirurg.

Og jeg syns jeg har de kuleste arra noensinne:

Herlige Frankensteinmonster-arr! Nå er arret på kneet blitt mye tykkere, siden jeg begynte løpe rundt på krykker straks jeg hadde sjansen til det, og det strakk ut arret litt. Men tøft likevel. Og så er det to sånne småarr til, nede ved ankelen. Den nagla skal ikke spinne noen steds altså.