Dette er en bloggpost som egentlig sitter litt langt inne. Og det på tross av at jeg bestandig har ment at tabuene og nedhysjingen av mentale lidelser er svært negativ. Både for dem som lider, og for samfunnet rundt. Tabuene og stigmaene bygger seg opp, og man begynner å føle at når man er syk i hodet (forøvrig en frase som brukes som skjellsuttrykk, “Du er jo syk i hodet du.”) er det ens egen feil, og man burde skjerpe seg. Eller, man har en mental lidelse av såpass store proporsjoner at man blir en fare for alt og alle, og man løsner helt fra verden, som for eksempel kraftig schizofreni og sykdommer i den familien – da er det ikke lenger ens egen feil, men i stedet er man ikke helt menneske lenger. Friske mennesker unngår mennesker som er såpass syke. Tenk om det er smittsomt…

Det som fikk meg til å tenke at jeg burde skrive denne bloggposten var en bok (uvanlig, ja?). Den heter Darkness Visible. A Memoir of Madness. og er av William Styron. I den beskriver han hvordan han sakte, men sikkert gled ned i depresjonshelvetet og hvordan det var å være der, hvordan hans oppfattelse av selvet og verden rundt endret seg, og hvor vanskelig det var å skulle takle det.

Han tar også for seg hvor vanskelig det er for den syke å beskrive sykdommen sin – for det er det. Det finnes ikke mange nok ord og et dekkende nok språk for psykiske lidelser. Depresjon karakteriseres som en lidelse med “varig nedsatt stemningsleie”. Det dekker ingenting. For en som aldri har vært deprimert vil ikke den beskrivelsen være med på å få vedkommende til å forstå noe som helst. En av de uheldige bivirkningene med det manglende språket til å beskrive denne lidelsen er da også det faktum at det opprettholder feiloppfatninger, mistolkninger, fordommer og stigmaer. Hvis den syke kun har “nedsatt stemningsleie” må da denne kunne skjerpe seg, ta seg sammen, bli munter, gjøre gøye ting, og så blir det bedre?

Men det er så mange ting “nedsatt stemningsleie” ikke greier favne. For eksempel:

Det faktum at verden mister alle farger. Dette er ikke metaforisk ment – når jeg (og flere jeg har snakket med) er deprimert er verden grå. Det både føles som og fysisk ser ut som om noen har sugd alt flott ut av verden, og tilbake ligger kun et tomt, grått, skjørt skall. Det er som å vandre rundt i en tilsmusset kulltegning. Om vinteren er dette ekstra påtrengende, selvfølgelig, for da ER verden fargeløs, men depresjonsfargeløsheten gjør at den glitrende snøen blir grå, og de bare treene blir irrsvarte, så svarte at det skjærer i øynene. Mange av tekstene jeg skriver når jeg er deprimert innehar beskrivelser av mørke bygninger og trær som skjærer opp himmelen og øynene mine. For det er slik det oppleves. Verden er totalt fargeløs. For meg er det enda verre dersom jeg er kraftig deprimert om våren/sommeren, fordi da vet jeg at verden egentlig har masse farger, jeg bare ser dem ikke. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at lyder blir altfor intense og skremmende. Jeg kjenner jeg er på vei inn i en bølgedal nå for tiden, og dette blir tydeliggjort ved at jeg skvetter himmelhøyt og får hjertebank fordi Martin veltet en liten plastdings på kjøkkenbenken. Det føltes som et pistolskudd i hjernen min. Jeg elsker vanligvis fugler og fuglelyder, det er noe av det vakreste jeg vet. Men når jeg er deprimert føles det som om jeg bor i en skrekkfilm, hver gang en fugleflokk letter. Da inneholder også mange av tekstene mine beskrivelser av fugler med døde øyne, skarpe nebb og blodbefengte fjær. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at som regel greier jeg faktisk ikke skrive når jeg er skikkelig langt nede. De tekstene jeg har til nå nevnt er som regel skrevet på vei ned i depresjonen (det samme gjelder denne bloggposten), mens jeg fremdeles er oppegående nok til å ikke føle at det er en sysifosisk kamp å holde fast i en penn, at det ikke skriker og hyler i hodet mitt når jeg prøver tenke på noe kreativt. Når jeg ligger på bunnen i det som egentlig føles som en bunnløs dal nytter det ikke å skrive. Da er det vanskelig å bare stå opp. Det er vanskelig å pusse tenner. Det er vanskelig å ta på seg sko. Og da mener jeg FYSISK vanskelig. Armene sleper etter meg som om de hadde digre lenker festet til seg. Hodet er bøyd fordi det føles som om jeg bærer på en planet. Kroppen er plutselig fylt opp av grus og gjørme i stedet for kjøtt og blod. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at mennesker blir ekle skapninger som jeg helst ikke vil ha noe som helst å gjøre med. Mennesker jeg vanligvis elsker. Mennesker som vanligvis får meg til å le, som jeg finner på morsomme ting med, som er en fryd å være sammen. Plutselig er de for pratsomme, de er for blide, de er for tilstedeværende. Jeg er jo ikke tilstedeværende. Og de drar i meg for at jeg skal komme tilbake til dem, og det føles som om de forsøker slite meg i stykker. Dette er velmenende mennesker som vil meg alt godt her i livet, og jeg vet det. Selv når jeg er deprimert vet jeg, rasjonelt sett, at de er snille, gode, fantastiske mennesker, som er der for meg, støtter meg, og vil hjelpe meg gjennom vanskene mine. Likevel sier hjernen min til meg at de er ekle. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man slutter å tenke. Med dette går også all mulig konsentrasjon fløyten. Det er jo ikke mulig å tenke lenger, fordi hjernen er stappet full av bomull og grus, og samtidig hyler det en storm der inne. William Styron hadde et utrolig godt språklig poeng i boka si syns jeg, der han sier at “brainstorming” slett ikke høres ut som om det er om å ha aktiv, genial tankevirksomhet, men at det heller høres ut som det som foregår i hodet på en deprimert. For det er en storm der inne. Og den gir seg ikke uten kamp. Når det er høst/vinter opplever jeg som regel de verste periodene mine, og det vises gjerne på karakterene mine. Jeg er et sommermenneske. Men skole må man på uansett hva slags vær det er ute. Og så med denne blokaden i hodet, som stenger for alle intelligente tanker, og dermed gjør arbeidet mitt dårligere, kommer skyldfølelsen skyllende over meg. For jeg er ihuga perfeksjonist, og jeg er ekstremt opptatt av å gjøre det godt på skolen, og når sykdommen min da ikke lar meg gjøre det… da blir alt dobbelt så ille. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at søvnen forsvinner. Sakte men sikkert sover jeg dårligere og dårligere (og jeg sover dårlig fra før av!). Jeg går fra å bruke 1-2 timer på å sovne (gjennomsnitt for innsovning hos folk flest er syv minutter), til å ligge og stirre ut i mørket i 3-6 timer, og noen ganger får jeg ikke sove i det hele tatt. Å gå 40-50 timer uten søvn, med den stormen i hodet, og alle lydene rundt deg, og alt som er skremmende, og samtidig være forventet å oppføre deg som et samfunnsnyttig, produktivt menneske? Det er tortur. Jeg tuller ikke. Hele kroppen gjør vondt, fysisk vondt. Alle bevegelser er som pakket inn i nåler. I tillegg kommer svimmelheten, hodepinen, kulden og sulten som følger søvnmangel. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man begynner å hate seg selv. Her hjelper det ikke på at man overalt blir møtt med holdninger som sier at psykisk syke er late, teite, oppmerksomhetssyke, svake, kan for det selv, burde bare skjerpe seg osv osv. Man blir møtt med snerrende overleppe og smale øyne. Eller folk flytter seg vekk fra deg. “Å, du er deprimert du? Ok…” Og så begynner de å behandle deg som om du hvert øyeblikk kan komme til å eksplodere som en bombe, og ta alle rundt med inn i døden. Det gjør ikke selvhatet lettere. Fordi alt føles galt. Man føler seg dum og stygg og teit og slem (særlig akkompagnert med det at man syns snille mennesker er ekle! Da syns man en selv er ekkel også). Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at ingenting er morsomt lenger. Man har ikke lyst å gjøre noe som helst. Jeg vil/greier ikke lese, skrive, se tv, se film, dra ut, spille spill … ingenting gir glede, når det er på det verste. Heldigvis for meg er depresjonsbiten av bioplarlidelsen min det som kalles atypisk depresjon. Det vil si at jeg innimellom alt mørket og smerten faktisk kan finne lyspunkt, jeg kan muntres opp, jeg kan finne glede i ting. Men som regel er det kortvarig. Og det er slitsomt. Det er, igjen, denne kampen, denne fysisk utmattende kampen om å gjøre noe som helst. Det gjør vondt å smile, det gjør vondt å gråte. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til, karakteriserer min form for depresjonsopplevelse. Og for hvert menneske med depresjon finnes det en annen form for opplevelse. Det er det som gjør sykdommen så vanskelig: den har ikke et språk, og den er en skiftende kimera av styggedom som aldri holder seg i ro, aldri gir deg noe konkret å peke på, noe konkret å behandle. De fleste fysiske lidelser som er mulig å behandle fungerer på alle som har den fysiske lidelsen. Diabetikere reagerer (som regel) positivt på medisin og diett. Men psykisk sykdom er ikke slik. For en god del fungerer medisiner – men det er ikke de samme medisinene som fungerer på alle. Noen må gjennom flere testrunder (noe som visstnok er jævlig nok i seg selv) før de finner riktig. For andre hjelper ikke medisiner i det hele tatt, og de må ha kognitiv terapi, eller innleggelse på sykehus. Og for dem som heller ikke det hjelper på? Vel, enten lider de seg gjennom sykdommen – eller så gjør de ikke det, og bestemmer seg i stedet for å sette en stopper for den, og alt annet, permanent. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til. Og det gjelder så mange som 1 av 10 personer. Kvinner er mest utsatt, og da gjerne de i 20-30 årsalderen. Noen har kun én runde depresjon i løpet av livet, men flere får tilbakefall. Noen har en kronisk, livslang lidelse, som feks bipolarlidelsen jeg har (som har et biologisk grunnlag). Og likevel, likevel er det så mange tabuer, så mange feiloppfattelser, så mange stigmaer og fordommer. Man støter på artikler som dette, med tilhørende kommentarfelt som ser ut til å inneholde mennesker fra den mørkeste middelalder og det mest grumsete bunnslammet i samfunnet. Bare det i seg selv er jo nok til å gi nedsatt stemningsleie…

Så igjen, selv de mørkeste lidelser har ofte lysglimt i ny og ne. Mine lysglimt består i det faktum at jeg kjenner lidelsen min, jeg har levd med den lenge. Jeg går på medisiner, og jeg vet nedturene er midlertidige. Jeg har venner og familie rundt meg med både forståelse og erfaring. De vet hva som foregår med meg, de vet at det beste de kan gjøre er å vise meg at de er der, og er like glade i meg om jeg er høyt oppe eller langt nede. Sånne mennesker gjør det lettere, mye mye lettere. Alle burde ha sånne pårørende. Ikke alle har det. La oss rive ned tabuene og fordommene, ja?

Og når noen sier til meg “Du er jo syk i hodet du!”, da svarer jeg “Ja. Men jeg går i det minste på medisiner for det.”