Det som fikk meg til å tenke at jeg burde skrive denne bloggposten var en bok (uvanlig, ja?). Den heter Darkness Visible. A Memoir of Madness. og er av William Styron. I den beskriver han hvordan han sakte, men sikkert gled ned i depresjonshelvetet og hvordan det var å være der, hvordan hans oppfattelse av selvet og verden rundt endret seg, og hvor vanskelig det var å skulle takle det.

Han tar også for seg hvor vanskelig det er for den syke å beskrive sykdommen sin – for det er det. Det finnes ikke mange nok ord og et dekkende nok språk for psykiske lidelser. Depresjon karakteriseres som en lidelse med “varig nedsatt stemningsleie”. Det dekker ingenting. For en som aldri har vært deprimert vil ikke den beskrivelsen være med på å få vedkommende til å forstå noe som helst. En av de uheldige bivirkningene med det manglende språket til å beskrive denne lidelsen er da også det faktum at det opprettholder feiloppfatninger, mistolkninger, fordommer og stigmaer. Hvis den syke kun har “nedsatt stemningsleie” må da denne kunne skjerpe seg, ta seg sammen, bli munter, gjøre gøye ting, og så blir det bedre?

Men det er så mange ting “nedsatt stemningsleie” ikke greier favne. For eksempel:

Det faktum at verden mister alle farger. Dette er ikke metaforisk ment – når jeg (og flere jeg har snakket med) er deprimert er verden grå. Det både føles som og fysisk ser ut som om noen har sugd alt flott ut av verden, og tilbake ligger kun et tomt, grått, skjørt skall. Det er som å vandre rundt i en tilsmusset kulltegning. Om vinteren er dette ekstra påtrengende, selvfølgelig, for da ER verden fargeløs, men depresjonsfargeløsheten gjør at den glitrende snøen blir grå, og de bare treene blir irrsvarte, så svarte at det skjærer i øynene. Mange av tekstene jeg skriver når jeg er deprimert innehar beskrivelser av mørke bygninger og trær som skjærer opp himmelen og øynene mine. For det er slik det oppleves. Verden er totalt fargeløs. For meg er det enda verre dersom jeg er kraftig deprimert om våren/sommeren, fordi da vet jeg at verden egentlig har masse farger, jeg bare ser dem ikke. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at lyder blir altfor intense og skremmende. Jeg kjenner jeg er på vei inn i en bølgedal nå for tiden, og dette blir tydeliggjort ved at jeg skvetter himmelhøyt og får hjertebank fordi Martin veltet en liten plastdings på kjøkkenbenken. Det føltes som et pistolskudd i hjernen min. Jeg elsker vanligvis fugler og fuglelyder, det er noe av det vakreste jeg vet. Men når jeg er deprimert føles det som om jeg bor i en skrekkfilm, hver gang en fugleflokk letter. Da inneholder også mange av tekstene mine beskrivelser av fugler med døde øyne, skarpe nebb og blodbefengte fjær. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at som regel greier jeg faktisk ikke skrive når jeg er skikkelig langt nede. De tekstene jeg har til nå nevnt er som regel skrevet på vei ned i depresjonen (det samme gjelder denne bloggposten), mens jeg fremdeles er oppegående nok til å ikke føle at det er en sysifosisk kamp å holde fast i en penn, at det ikke skriker og hyler i hodet mitt når jeg prøver tenke på noe kreativt. Når jeg ligger på bunnen i det som egentlig føles som en bunnløs dal nytter det ikke å skrive. Da er det vanskelig å bare stå opp. Det er vanskelig å pusse tenner. Det er vanskelig å ta på seg sko. Og da mener jeg FYSISK vanskelig. Armene sleper etter meg som om de hadde digre lenker festet til seg. Hodet er bøyd fordi det føles som om jeg bærer på en planet. Kroppen er plutselig fylt opp av grus og gjørme i stedet for kjøtt og blod. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at mennesker blir ekle skapninger som jeg helst ikke vil ha noe som helst å gjøre med. Mennesker jeg vanligvis elsker. Mennesker som vanligvis får meg til å le, som jeg finner på morsomme ting med, som er en fryd å være sammen. Plutselig er de for pratsomme, de er for blide, de er for tilstedeværende. Jeg er jo ikke tilstedeværende. Og de drar i meg for at jeg skal komme tilbake til dem, og det føles som om de forsøker slite meg i stykker. Dette er velmenende mennesker som vil meg alt godt her i livet, og jeg vet det. Selv når jeg er deprimert vet jeg, rasjonelt sett, at de er snille, gode, fantastiske mennesker, som er der for meg, støtter meg, og vil hjelpe meg gjennom vanskene mine. Likevel sier hjernen min til meg at de er ekle. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man slutter å tenke. Med dette går også all mulig konsentrasjon fløyten. Det er jo ikke mulig å tenke lenger, fordi hjernen er stappet full av bomull og grus, og samtidig hyler det en storm der inne. William Styron hadde et utrolig godt språklig poeng i boka si syns jeg, der han sier at “brainstorming” slett ikke høres ut som om det er om å ha aktiv, genial tankevirksomhet, men at det heller høres ut som det som foregår i hodet på en deprimert. For det er en storm der inne. Og den gir seg ikke uten kamp. Når det er høst/vinter opplever jeg som regel de verste periodene mine, og det vises gjerne på karakterene mine. Jeg er et sommermenneske. Men skole må man på uansett hva slags vær det er ute. Og så med denne blokaden i hodet, som stenger for alle intelligente tanker, og dermed gjør arbeidet mitt dårligere, kommer skyldfølelsen skyllende over meg. For jeg er ihuga perfeksjonist, og jeg er ekstremt opptatt av å gjøre det godt på skolen, og når sykdommen min da ikke lar meg gjøre det… da blir alt dobbelt så ille. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at søvnen forsvinner. Sakte men sikkert sover jeg dårligere og dårligere (og jeg sover dårlig fra før av!). Jeg går fra å bruke 1-2 timer på å sovne (gjennomsnitt for innsovning hos folk flest er syv minutter), til å ligge og stirre ut i mørket i 3-6 timer, og noen ganger får jeg ikke sove i det hele tatt. Å gå 40-50 timer uten søvn, med den stormen i hodet, og alle lydene rundt deg, og alt som er skremmende, og samtidig være forventet å oppføre deg som et samfunnsnyttig, produktivt menneske? Det er tortur. Jeg tuller ikke. Hele kroppen gjør vondt, fysisk vondt. Alle bevegelser er som pakket inn i nåler. I tillegg kommer svimmelheten, hodepinen, kulden og sulten som følger søvnmangel. Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at man begynner å hate seg selv. Her hjelper det ikke på at man overalt blir møtt med holdninger som sier at psykisk syke er late, teite, oppmerksomhetssyke, svake, kan for det selv, burde bare skjerpe seg osv osv. Man blir møtt med snerrende overleppe og smale øyne. Eller folk flytter seg vekk fra deg. “Å, du er deprimert du? Ok…” Og så begynner de å behandle deg som om du hvert øyeblikk kan komme til å eksplodere som en bombe, og ta alle rundt med inn i døden. Det gjør ikke selvhatet lettere. Fordi alt føles galt. Man føler seg dum og stygg og teit og slem (særlig akkompagnert med det at man syns snille mennesker er ekle! Da syns man en selv er ekkel også). Nedsatt stemningsleie.

Det faktum at ingenting er morsomt lenger. Man har ikke lyst å gjøre noe som helst. Jeg vil/greier ikke lese, skrive, se tv, se film, dra ut, spille spill … ingenting gir glede, når det er på det verste. Heldigvis for meg er depresjonsbiten av bioplarlidelsen min det som kalles atypisk depresjon. Det vil si at jeg innimellom alt mørket og smerten faktisk kan finne lyspunkt, jeg kan muntres opp, jeg kan finne glede i ting. Men som regel er det kortvarig. Og det er slitsomt. Det er, igjen, denne kampen, denne fysisk utmattende kampen om å gjøre noe som helst. Det gjør vondt å smile, det gjør vondt å gråte. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til, karakteriserer min form for depresjonsopplevelse. Og for hvert menneske med depresjon finnes det en annen form for opplevelse. Det er det som gjør sykdommen så vanskelig: den har ikke et språk, og den er en skiftende kimera av styggedom som aldri holder seg i ro, aldri gir deg noe konkret å peke på, noe konkret å behandle. De fleste fysiske lidelser som er mulig å behandle fungerer på alle som har den fysiske lidelsen. Diabetikere reagerer (som regel) positivt på medisin og diett. Men psykisk sykdom er ikke slik. For en god del fungerer medisiner – men det er ikke de samme medisinene som fungerer på alle. Noen må gjennom flere testrunder (noe som visstnok er jævlig nok i seg selv) før de finner riktig. For andre hjelper ikke medisiner i det hele tatt, og de må ha kognitiv terapi, eller innleggelse på sykehus. Og for dem som heller ikke det hjelper på? Vel, enten lider de seg gjennom sykdommen – eller så gjør de ikke det, og bestemmer seg i stedet for å sette en stopper for den, og alt annet, permanent. Nedsatt stemningsleie.

Alt dette, og mer til. Og det gjelder så mange som 1 av 10 personer. Kvinner er mest utsatt, og da gjerne de i 20-30 årsalderen. Noen har kun én runde depresjon i løpet av livet, men flere får tilbakefall. Noen har en kronisk, livslang lidelse, som feks bipolarlidelsen jeg har (som har et biologisk grunnlag). Og likevel, likevel er det så mange tabuer, så mange feiloppfattelser, så mange stigmaer og fordommer. Man støter på artikler som dette, med tilhørende kommentarfelt som ser ut til å inneholde mennesker fra den mørkeste middelalder og det mest grumsete bunnslammet i samfunnet. Bare det i seg selv er jo nok til å gi nedsatt stemningsleie…

Så igjen, selv de mørkeste lidelser har ofte lysglimt i ny og ne. Mine lysglimt består i det faktum at jeg kjenner lidelsen min, jeg har levd med den lenge. Jeg går på medisiner, og jeg vet nedturene er midlertidige. Jeg har venner og familie rundt meg med både forståelse og erfaring. De vet hva som foregår med meg, de vet at det beste de kan gjøre er å vise meg at de er der, og er like glade i meg om jeg er høyt oppe eller langt nede. Sånne mennesker gjør det lettere, mye mye lettere. Alle burde ha sånne pårørende. Ikke alle har det. La oss rive ned tabuene og fordommene, ja?

Og når noen sier til meg “Du er jo syk i hodet du!”, da svarer jeg “Ja. Men jeg går i det minste på medisiner for det.”

Da blir mørket på soverommet, som egentlig ikke er så veldig mørkt i det hele tatt, på grunn av utilstrekkelige persienner og merkelige installerte diodelys, ekstra mørkt og trykkende. Det holder øynene mine åpne.

Og så blir alt bakvendt. Sove når jeg ikke burde, være våken når jeg burde sove. Nå har jeg i grunn ikke tid eller mulighet til å være søvnløs (når har man egentlig det?). Dagene skal liksom tilbringes på lesesalen, man skal være våken, opplagt og i stand til å jobbe. Men så vil ikke kroppen og hodet være våken når det er lyst, men bestemmer seg innbitt for å være det når det er mørkt.

Det er rart med det.

Og så når de to endelig går sammen og blir enige om at, ja, nå kan vi flyte inn i drømmeland, da blir de der så lenge som mulig. Sove i 12 timer? Don’t mind if I do! Skru av vekkerklokka i søvne for å få lov til å sove i nevnte 12 timer? Oh yes. Business as usual.

Kanskje burde jeg tilbringe timene fra 20-04 på lesesalen, i stedet for de forsøkte 08-16 (som nesten alltid blir 11-18, uansett). Kanskje skal jeg dra dit allerede nå, klokka 04:46. Universitetet er nok et interessant sted midt på natta…

Jeg tror jeg skal slutte å kalle vinteren mørketid. Jeg tror jeg skal kalle den bakvendttid. Speilvendttid.

Ironitid.

Jeg vet jeg burde ta en ting av gangen. Til i morgen skal jeg ha lest Persuasion av Austen. En gøy oppgave. Jeg liker Austen. Men så ligger de tusen andre tingene der som kampesteiner oppå boka. For jeg greier ikke ta en ting av gangen.

Jeg lager lister. I hodet mitt. Lange, ubegripelig detaljerte lister, både over gøye gjøremål og nødvendige gjøremål. Og de kverner om og om igjen. Når jeg har gått gjennom dem alle begynner jeg på nytt. Og det er ikke så enkelt som for eksempel “Dra på kafé” (som jeg skulle gjort i dag, som jeg hadde lyst til). Jeg går gjennom; “Få unna teoripensum først (som er en helt egen liste), finne ut av buss, ta på meg klær, gå ut i kulda (her følger en visualisering av veien til bussen), gå på bussen, prøv å ikke tenk på burde-byrdene på bussen, gå av bussen, finn kaféen (nok en visualisering), gå inn, finn kjentfolk…”

You get the idea. Jeg er litt klinka i huet. Listene er eviglange, de fleste har mange titalls punkter – og nå er de i tillegg mange. Gjennom årevis med disse listene har jeg jo blitt vant med dem. Jeg har lært meg til å forsøke ikke ha mye å gjøre på en gang (noe som har resultert i at jeg fremstår som utrolig lat, og kanskje er jeg det i tillegg, noe som jo ikke hjelper), men nå er det plent umulig å ikke ha mye å gjøre. Og så hoper de seg opp, og så blir hodet så tungt at bare å begrave det i ei pute og aldri komme ut igjen ser ut som eneste utvei.

Men i puta ligger det enda flere lister, og bebreidelser i tillegg. Jeg kommer på alt det dumme jeg har gjort, det dumme jeg er i ferd med å gjøre, alle gangene jeg har tatt feil, alle gangene jeg kommer til å ta feil. Så det blir lister og konstant repeterende mentale filmer utav dette, i tillegg til gjøremålslistene. Det er plent umulig å gjøre noe som helst da.

Egentlig burde jeg jo bare skjerpe meg, rulle opp ermene, og sette i gang, sant? Hakke i hjel kampesteinene, og dra fram boka. Men noen har stukket av med hakka mi, og å finne den måtte jo blitt nok en liste.

Noen som har en hakke å låne bort?

Jeg sitter på en kafé kledd i grått, brunt, grønt. Noen har hatt den lysende idéen å friske opp dette med sjokkrosa gardiner. Den er travel. Moderne. Doble cappuccioner, Cæsarsalater, sjokoladekaker med jordbær. Lystige stemmer.

Ingenting stemmer her. Hodet mitt lever i det sporadiske regnet. Bråket fra kaféen jeg gjemmer meg på drukner hylingen på innsiden. Svart og tung i hodet vurderer jeg å droppe alle avtaler jeg i ivrige, overmodige øyeblikk har inngått. Ja, selvsagt kan jeg jobbe meg ihjel de neste månedene. Selvsagt skal jeg hjelpe deg med pensum. Selvsagt skal jeg gjøre det bra på eksamen. Selvsagt kommer jeg dit, selvsagt blir jeg lenge her.

Summende motorlyder reflekterer den sinte stemmen i hodet mitt. Hvorfor kan du ikke dele deg i tre og gjøre alt?

Joda, sier jeg. Griper etter kniven. Joda, jeg kan vel det, sier jeg, og gror fast i den dype kafésofaen.

Dette vil si at jeg i perioder er deprimert, og i perioder er det som kalles hypoman; jeg blir overvettes glad og pratsom og energisk. Bruker penger og har tusen idéer, tanker og prosjekter. Blir litt stormannsgal (stordamgal?). Sitrer formerlig av energi.

Diagnosen min er mild. I følge psykologmannen oppfyller jeg kun minimumskravene for hypoman-delen av lidelsen, men jeg oppfyller nesten alle depressiv-kravene. Han sa det er mulighet for at jeg kun er atypisk deprimert, siden jeg har så milde hypomane episoder. Likevel vil han sette meg på Lamictal, men jeg får velge selv hvorvidt jeg begynner på det eller ei. Det er stemningsstabiliserende medisin (egentlig et antiepileptika), den trekker opp depresjonene og dytter ned hypomanien, men siden jeg er mer deprimert enn hypoman trekker den mer opp enn ned. Det er fint. Likevel har jeg har litt kvaler med å begynne på dette.

Geeken er redd hun skal slutte være sitt lidenskapelige selv om hun blir stabilisert. Å se den bipolare lillesøstra mi på medisin tilsier jo at dette ikke kommer til å skje. Lillesøster er fremdeles Lillesøster, på godt og vondt. Men hun er sterkt bipolar, jeg er mild. Hun er et fyrverkeri, en komet, en supernova når hun er hypoman, og totalt bunnløst vekke på havdypet sammen dyptvannsfisker med rare antenner når hun er deprimert. Jeg sitter bare på en søt cumulussky og ler og prater når jeg er hypoman, ligger i en iskald brønn sammen grunnvannet når jeg er deprimert. At hun stabiliseres mer er fint, men neimen om jeg veit om jeg vil stabiliseres. Slutte være meg. Slutte være så kreativ når jeg har en opptur.

Det er det skumleste med hele greia. Enn om jeg ikke lenger greier skrive eller tegne. Enn om jeg slutter se verden i all dens fargesprakende skjønnhet, eller dens kvelende styggedom? Jeg liker intensiteten. Jeg liker at jeg kan stoppe opp og se på en gatetegner i to timer, bare fordi jeg er så jævla fascinert. Jeg vil ikke være så stabilisert at det ikke gir meg tårer i øynene, og at jeg bare haster videre.

Men kanskje skjer ikke det. Kanskje får jeg det bare såpass fint og godt at jeg greier besøke vennene mine i de mørkere månedene av året, at jeg orker komme meg opp av senga, at jeg slutter sove 12-14-16 timer i strekk, eller ingenting i det hele tatt. Kanskje greier jeg tøyle den sitrende energien og endelig avslutte en av de mange novellene og bokprosjektene som ligger å venter på meg på harddisken og skuler til meg når jeg åpner mappene for så bare å lukke dem igjen.

Kanskje blir det veldig fælt. Kanskje blir det superfint. Jeg er både spent og nervøs.

Og så må jeg le av meg selv, for til og med i mine logiske resonnement med meg selv oppfører jeg meg bipolart, og svinger kraftig mellom polariserte argumenter.