Jeg liker å se den samme prosessen hos meg selv. Alle førsteutkastene til diktene mine skrives i en skrivebok som jeg alltid har med meg. Dersom jeg syns et førsteutkast har potensiale, skriver jeg kommentarer til meg selv med blyant. Stryker ut linjer. Skriver ned nye. Om det fremdeles har potensiale skrives det inn i et diktdokument på dataen, hvor det jobbes og flikkes med helt til jeg er fornøyd. Prosessen er noen ganger tydeligere enn andre. Noen ganger bruker jeg kun et par linjer fra et førsteutkast, og stryker resten. Noen ganger bruker jeg en idé, men skriver helt om. Noen ganger blir bare et par ord byttet ut.

Det siste diktet jeg jobbet med nå var et av disse som kun hadde noen få brukbare linjer og idéer. Det var et dikt som ikke ville noen steder. Helt til det plutselig ville et sted. Og det var så merkverdig kraftig forandring at jeg fikk lyst å blogge om det.

Dette er med andre ord for de som er som meg, og ikke bare liker diktene i seg selv, men også skriveprosessen bak, som ofte virker så magisk og utilnærmelig, når en kun leser ferdig tekst.

I skriveboka mi, 18.10 begynte jeg med en linje, tatt fra sangen “Get What’s Coming” av Rival Sons. Sånn begynner mange av diktene mine; jeg aner ikke hva jeg selv har lyst å skrive, så jeg begynner bare et sted, med det mest tilgjengelige. Denne gangen var utgangspunktet linjen “You could’ve been a doctor, but at least you’re not a preacher.”, som hos meg ble:

Er i alle fall ikke en prest,
og heller ikke en lege,

men det er jo ikke linjer jeg kan bruke. Det smaker for mye av plagiat for min del. Jeg begynte å spekulere på hva andre ting jeget ikke var, noe som ledet til:

minst av alt et dyr,
men skulle gjerne

hatt vinger, eller gjeller:
Vannets vinger.

Her likte jeg tanken. Idéen om at en vil ha vinger er klisjé; å ha gjeller er mindre brukt (såvidt jeg vet). Plutselig ble det et “vått” dikt i hodet mitt. Noe som ledet til:

Suger i meg skyene
og tåken, den som legger seg over myra.
En dyne
eller en felle:

Plutselig forsvinner

støvelen.

Det jeg aller mest forbinder med myrer er barndomsminnet mitt om å være på skogtur med klassen min på barneskolen, og at myra sugde til seg støvelen min. Jeg tråkket langt ned i et myrhull og ble gjennomvåt. Dermed ble neste strofe:

og du har myrvann opp til låret.
Ullsokkene suger seg fast i deg,
drar deg videre ned
som om du hadde murstein og kjetting
rundt føttene.

Murstein og kjetting rundt føttene – her har jeg kommet inn i fullt førsteutkastmodus, og bare lar diktet og tankestrømmen dra dit det vil. Bildene slutter å henge sammen. Dermed blir neste strofe dette usammenhengende pjattet:

Myra er en mafiamann,
med hatt på hodet og glis rundt kjeften.
Han har en skinnende colt
i ene hånda og kjettingen bundet fast i livet
ditt i andre.

Dette er bare tull. Jeg visste det bare var tull idet jeg skreiv det. Bildene er dårlige, linjebrytene er helt tilfeldige. Det er klisjé, og har ingenting med gjeller og myrvann og støvler å gjøre i det hele tatt. Jeg forsøkte desperat å hale inn diktet i de to siste linjene:

Og i myrvann hjelper ikke
gjeller.

Det er en interessant tanke. Men i blyant, under diktet, har jeg skrevet til meg selv: “(Hva faen er dette for en tekst egentlig?)” Det er ingen god tekst. Det er en dårlig, dårlig tekst. Men jeg likte veldig godt bildet av myra, og dette ønsket om å ha gjeller. Så, i dag (21.10), satte jeg i gang med å jobbe.

Begge de to første linjene, de tatt fra sangen, ble strøket. Og så ble første strofe endret til dette:

Er minst av alt et dyr,
men skulle gjerne
hatt vinger, eller gjeller:

Vannets vinger.

Jeg likte det. Men første linje er veldig preget av at den ble revet vekk fra de to opprinnelige linjene. Dermed ble det:

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Som fungerer mye bedre, ja? Repetisjonen (i dikt kalt en anafor, det vil si gjentagelsen av ord eller fraser, for å oppnå en viss effekt) sementerer hvor viktig dette med å få være dyrisk er for diktets jeg. Jeg strøk “Vannets vinger”, selv om jeg likte frasen veldig godt. Den ble for pompøs. Kill your darlings.

Jeg likte også det opprinnelig “våte” i første utkastet, og bestemte meg for å holde fast i dette. Motivet med en kvelende dyne passet ikke lenger inn, og ble forkastet. Igjen sto dette:

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

“Boltre” knytter bildet av å være som en fisk sammen med myren, selv om myrer er sted som ikke har fisker. Det er klart her at jeget ikke er en fisk, uansett hvor mye hun har lyst å boltre seg som en. Dermed, i stedet for å hoppe direkte til dette med støvelen, puttet jeg inn en overgang, som gjør bevegelsen fra boltrende fisk til forsvinnende støvel litt mykere:

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

Jeget er en kvinne, og fokuset på at denne har gummistøvler og klær på forsterker avstanden til dyrene, fuglene, fiskene. Men, i motsetning til jeget i det opprinnelige diktet som ble tvunget ned i myra av en “mafiamann”, ville jeg her at jeget skulle ønske hun var natur. Hun vil veldig gjerne gå i ett med denne:

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

Men naturen er lunefull. Jeg ønsket å beholde bevegelsen fra å være en fisk til å drukne, som var med i det opprinnelige utkastet. Dermed, i kontrast til de hardføre, skarpe barnålene, er jeget nakent og åpent for skade:

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Jeg ville altså ha med dette med jeget som slukes av myra hun så gjerne skulle ønske hun kunne svømme i. Men i stedet for å skjene ut i en pussig metafor om mafiamenn med kjettinger, konsentrerte jeg bildet rundt hva en myr er:

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Sugende, vått, fullt av slimete, ekle planter. Jeg bruker “blaut” i stedet for “våt” fordi blaut er mye mer onomatopoetisk i hodet mitt. Det høres ut som det som skjer når en støvel forsvinner i myra.

Jeget vil leve i myra. Hun forsøker å gjøre seg selv til myr. Opprinnelig var dermed slutten slik:

Kjenner magen fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

jeg blir ikke mett, likevel.

Men følte at dette ikke var godt nok knyttet opp mot resten av diktet. For det første kommer dette med magen og mettheten helt løsrevet fra resten, som handler om gjeller, som har med pusting å gjøre. Jeg endret det dermed til dette:

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

Jeg liker lydene skapt av “hjelper” og “gjeller”. “Lungene” passer bedre inn i det unaturlige med at jeget skulle ønske hun var noe hun ikke kan være. Lunger skal ikke fylles av myrvann. Dette setter en full stopp. Og diktet er på en måte tilbake der det startet. Helhetlig. Jeg liker den bevegelsen. Det komplette diktet er dermed slik:

Myrvann

Skulle gjerne vært et dyr,
skulle gjerne hatt vinger,
eller gjeller.

Skulle suget i meg de våte skyene,
svømme i tåken som legger seg

over skogen og myren,
boltre meg i brunt myrvann.

Men jeg er kvinne,
med tykke gummistøvler på beina,
strømpebukse og knelangt ullskjørt,

mørkegrønn genser som går i ett
med granskogen, med skarpe barnåler,

naken hvit hals:
Jeg har ikke gjeller.

Så når støvlene forsvinner
med en sugende, blaut lyd
i myra, da blir jeg med.

Kjenner lungene fylles av slimete planter,
gjørme og regnvann,

og i myrvann
hjelper ikke gjeller, uansett.

Det er mye tristhet i verden. Men så er det så mye vakkert også. Og det frusterer meg at jeg ikke greier uttrykke skjønnheten like godt som tristheten. Igjen: det er en form for merkelig skrivesperre. Det er lettere å skrive tristhet enn å skrive lykke – lykken er for flytende, for svevende, for vanskelig å sette fast. Det er lett å skrive smerte; det er vanskelig å skrive… det motsatte av smerte. Ordene stopper opp.

Å skrive i bunden form har den siste uken blitt som en herlig lek for meg. Og dette vil være den bundne forms største utfordring: Vil den greie å endre tematikk-ensformigheten min?

Sonetten er den formen jeg mest assosierer med lykkelig kjærlighetslyrikk. Og shakespeare-sonettens vekslende rimmønster er nesten som dansing, nesten som ballett.

Og jeg – jeg,

Svever

Svever over bakken som en danser
i Kirovs ballett. Er mest som en fjær,
fylles av musikk, i hud, i blod, i alle sanser.
Alt synger, alt vibrerer, er endelig hel, her,

i armene dine, det eneste stedet som finnes.
Gulvet forsvinner idet du løfter meg opp,
lar meg kysse himmelen. Vil alltid minnes,
aldri glemme; gi meg mer, aldri stopp—

Vil kun kjenne den varme huden din under
fingrene mine, de lengter etter mer,
vis vei for leppene mine, du, vidunder!
Du er det eneste øynene mine ser.

Tidlig morgen, mørk natt: Fylles av dans,
iskald vinter, myk vår: Aldri, aldri stans.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

“The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.” - Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

–

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?

Men, sånn for klarhets skyld: Jeg er ikke flink til å lære bort, jeg er ingen god pedagog, og alt jeg vet om skriving er selvlært, så jeg er neimen ingen autoritet på dette. I tillegg kommer alt sammen til å være helt randomly satt sammen. Jeg mener ikke at alt som står i Basics 1 skal brukes og trenes på før Basics 2, neinei. Jeg hadde ingen idé om hvor jeg skulle begynne når jeg starta med skriving, derfor har jeg heller ingen idé om hvilken ende jeg skal starte i med å forklare dette. Ta det hele med en klype salt.

Jeg vil også påpeke at om det virker som om jeg mener at alt jeg har ramset opp er enkle saker å lære seg så er det feil. Det er (eller kan være) kjempevanskelig. Jeg er ikke en spesielt flink skribent: Jeg kan reglene til en viss grad, men det betyr ikke at jeg tar gull i den mektige maratonen som er skriving. Hadde det enda vært så lett som bare å vite, ikke å måtte bruke… men, det er derfor man øver. Det krever, som jeg sa i forrige bloggpost, trening trening trening. Så skriv masse!

Litterære virkemidler, noen kjappe basics innen billedbruk:

Jeg starter med billedbruk fordi jeg liker det, og har en viss kontroll på det. Billedbruk er rett og slett de frasene du bruker som sanseliggjør teksten din (jeg kommer mest til å snakke om dikt, fordi det er der disse virkemidlene brukes mest kompakt). Billedbruk er et litt misledende navn, syns jeg, fordi bilder i dikt handler ikke bare om å se. Det handler også om å føle, høre, smake, lukte. Alt du kan tenke deg av sanselighet.

I (den ene) boka jeg har om lyrikk står det at poetiske bilder “Forskyver, utvider og skaper ny mening. Fortetter betydning og holder betydning tilbake.”, noe som er en temmelig grei oppsummering, syns jeg. Spesielt dette med fortetting, noe jeg, minimalistisk som jeg er, er svært glad i. Dikt skal gjerne si mye på kort tid, og derfor bruker man slike virkemidler innen billedbruken. On with the show:

Metaforer: Jeg begynner i den enden jeg trives best, med metaforer. Har du lest noen av tekstene mine er det en viss sjans for at du har oppdaga at metafor er mitt favorittvirkemiddel, og den regnes også som et av poesiens aller viktigste virkemidler. En metafor er når du sier at noe er noe annet. Eksempel: Hun er en løve. Her er det ikke snakk om en faktisk løvinne, men en kvinne som har egenskapene til en løve; sterk, rask, fryktinngytende, eller andre lignende trekk. Metaforer skaper assosiasjoner, og dermed slipper dikteren å utbrodere alle disse trekkene ved kvinnen, men kan oppsummere dem raskt i å si at hun er en løve. Dette skaper også et spenningsforhold, siden det ikke er en enkel sammenligning, fordi det skaper nye forbindelser som man kanskje ikke hadde tenkt på før. Det er dette som gjør metaforer så utrolig effektivt.

Det finnes mange typer metaforer, og ubegrenset mange måter å bruke dem på. Man kan bruke dem enkelt som i mitt eksempel ovenfor eller svært komplisert og innfløkt som i Vesaas’ Huset i mørket, som er en allegori (en utvidet metafor) over Norge under okkupasjonen. I bibelen brukes en form for metaforer kalt parabler, som er anekdoter som illustrerer et poeng eller en lærdom. Ofte er det mer effektivt å bruke bilder og slike historier, fordi de er lettere å huske, og kanskje lettere å forstå en rent abstrakte begrep. Metaforer er gøy, og så ubegripelig massive, at jeg rett og slett ikke greier ta tak i alt. Jeg anbefaler alle som har lyst å forsøke seg på dette vidstrakte fenomen å google det litt. Metaforer blandes ofte sammen med:

Similer: Similer kan enkelt og greit kalles sammenligninger. En simile er å si at noe er som noe anna. Om man da skulle brukt en simile i stedet for en metafor i det forrige eksempelet ville man sagt: Hun er som en løve. Litt samme effekt som metafor der altså, men mindre fortettet.

Similer er vanligere i dagligtale enn metaforer er, men de er også svært vanlige og effektive i litteratur i tillegg. Jeg for min del liker metaforer mye bedre, fordi jeg syns de har mer slagkraft. Men, et av mine favorittdikt starter med en simile. Den første linja er “I wander’d lonely as a cloud”, og det er fra Wordsworths “Daffodils“. Nydelig. Vel verdt å lese!

Et annet trekk ved similer er at de har det med å bli såpass vanlige at man ikke tenker over dem lenger, og de blir klisjéer. En av mine favoritter på norsk, fordi den forundrer meg sånn, er trøtt som en strømpe. Jeg har aldri helt catcha hvorfor strømper er så mye trøttere enn andre klesplagg… men det er dette som er så gøy med å lære seg disse virkemidlene – du ser plutselig språket fra en helt ny side!

Personifikasjon: Dette er en undertype av metafor. I forrige punkt påpekte jeg at jeg syns metaforer er slagkraftige. Dette er personifikasjon: jeg ga et abstrakt begrep (metafor) en menneskelig egenskap (slagkraftighet). Jeg er kjempeglad i dette også, nettopp fordi det minner om metaforer. Jeg vil tydeligvis ikke la ting være det de er…

Det som er så fint med personifikasjon er nettopp det at de gjør abstrakte begreper litt mer tilnærmerlige. Jeg liker ikke abstraksjon i dikt, fordi begreper som kjærlighet, død, sorg, tid osv er så store, og så vanskelig å forestille seg (de er jo abstrakte!), og jeg syns dikt skal være konkrete og billedlige. Derfor liker jeg at disse begrepene blir mer menneskelige og håndfaste. Noen av de vanligere personifikasjonene er døden som en kappekledd skikkelse med ljå, eller tiden som Far Tid med et timeglass. Den toeggede tvillingen til personifikasjon er:

Besjeling: Nok en metafortype. Å besjele noe er å gi konkrete ting for menneskelige egenskaper. Besjeling og personifikasjon er litt vanskelig å holde styr på siden de ligner sånn (jeg måtte slå det opp for å være sikker på at jeg huska riktig), men poenget er i alle fall at i motsetning til personifikasjon (der du gjør noe håndfast) så tar du i besjeling fatt i noe som allerede er håndfast, og levendegjør det. Eksempel: Trærne synger i kveld. Trær synger vanligvis ikke. Akkurat nå, utenfor vinduet mitt, gjør de det.

Symbol: På dette punktet er jeg svært usikker på hva jeg skal si, egentlig. De aller fleste vet, eller i det minste har et begrep om hva symboler er – når noe betyr/står for noe mer eller noe annet enn bare seg selv. Mange symboler tenker man ikke lenger over som symboler, som for eksempel hjertet som et symbol på kjærligheten (forøvrig en klisjé, men det kan jeg kanskje ta i en annen bloggpost, om det er interessant?). Nettopp det at symboler er så veldig innarbeidet, gjør at jeg har litt vanskelig for å snakke om dem. I tillegg er det ikke et virkemiddel jeg bruker mye (tror jeg!?), men det er garantert mange der ute som har mye å si om dette, og mye bedre enn jeg får til!

Synekdoke: En synekdoke er når en del av noe står for helheten, helhet for en del, eller når noe abstrakt står for noe konkret. Det høres kanskje litt innfløkt ut, men synekdoker bruker man hele tiden. For eksempel, når man sier man teller hoder, bruker man en synekdoke, fordi hodene står jo for en hel person, ikke bare hodet. Man teller personer. Flere kan være å bruke seil for båter eller tangenter for et helt piano. Jeg kommer neimen meg ikke på eksempler for den andre veien, men kanskje en av dere gjør?

~*~

Såh, en basic bloggpost om litterær billedbruk. Som sagt, dette var kjapt og rotete, og jeg kunne tatt med så utrolig mye mer, men dette var de jeg kom på sånn med en gang, og tenkte det var greit å begynne med dem da. Det er vanligst å bruke disse i poesi, men de brukes i hopetall i vanlig prosa også selvfølgelig. Men i poesien hopper de virkelig ut av siden og overfaller deg (sniker inn flere eksempler – dette var personifikasjon!).

Det aller viktigste man kan gjøre for å få grep på disse dog er å lese. Om man vil skrive dikt, les dikt. Noveller, les noveller. Prøv å identifisere hva forfatteren gjør. En grei måte å gjøre på dette er å spørre seg selv spørsmål: Hvorfor likte jeg den linja så godt? Hva tenkte jeg når hun sidestilte de to begrepene? Hva er det med bildene som vekker de spesifikke følelsene? osv. Les mer om skriving og teknikker, ikke bare denne lille bloggposten. Den er ikke på langt nær utfyllende nok. Men den var gøy å skrive.

Jeg skal i en neste post forsøke å ta for meg mer tekniske virkemidler, som rim og rytme – men dette er ting jeg er såpass dårlig på, at dere ikke egentlig kan forvente en veldig utfyllende, god post. Men jeg skal prøve. Om ikke annet kan jeg ta for meg noe jeg elsker – alliterasjon. Det blir kos!

Haikus are easy
but sometimes they don’t make sense
Refrigerator.

Det som er morsomt med den er selvsagt at den er skrevet i det som anses som haiku-format, og at den er sin egen vits; den gir ikke mening. Det som gjør den dobbelt morsom for meg dog, er at den er helt latterlig ute å kjøre. Som litteraturnerd og lyrikkfanatiker har jeg lest og studert dette med haiku opp og ned og i mente. Og litt sidelengs.

Skrifta på tskjorta mi er ikke et haiku i det hele tatt.

Første gangen jeg så den holdt jeg på å le meg skakk, og fremdeles gliser jeg bredt hver gang jeg ser den. Og noe av det beste med den er at de aller fleste andre ikke skjønner den i det hele tatt.

Og så får jeg lov til å snakke om haiku.

Haiku må være en av de mer misforståtte diktformene noensinne. Og ingenting er mer frustrerende enn folk som faktisk tror at “Haikus are easy”, og at de kan bare lire av seg tre linjer i 5-7-5 format, og vips har de besjelt store japanske diktere, og skrevet dype, fantastiske ting. Nånei. Så enkelt er det ikke.

En reise i japansk diktkunst:

1. Ja, altså, haiku skal være 17 “stavelser”, i 5-7-5 format. På japansk. Denne regelen gjelder det som kalles japanske mora som vagt kan oversettes til stavelser. VAGT. Det er ikke det samme. Med mindre du kan skrive haiku på japansk så driter du i denne regelen. Den er ikke alfa og omega. Jevnt over er det normalt for vestlige haikudiktere å skrive 17 stavelser eller mindre, og over tre linjer. På japansk skrives haiku over EN linje, der 5-7-5 regelen gjeldes metrisk sammenhørende fraser, ikke linjer. Men den strenge formen er ikke viktig om du vil være vestlig haikudikter, den er mest begrensende, egentlig. Likevel er dette den ene regelen alle tror de kan. Og følger. Sukk.
2. Haiku kan ikke være om hva som helst. Haiku kan ikke være metadiktning (sånn som på tskjorta mi; et dikt om diktning), det skal ikke være en historie, skal ikke omhandle mennesker, helst ikke ha personlige pronomen (dog det forekommer) etc etc. Det er fryktelig strenge regler innen hva haiku kan være om og hva som skal være med. En av disse tingene som skal være med er:
3. Årstidbenevning. Men ikke nødvendigvis noe så enkelt som å faktisk nevne årstiden. Håh nei. Du skal helst bruke ord som får leseren til å forstå hvilken årstid det er. Japanske haikudiktere har lange lister med slike godkjente kigo; ord som gjelder for de ulike årstidene. Under dette med årstidsbenevning må nok også føyes på at haiku helst skal handle om naturen. I moderne tid tror jeg ikke dette er like strengt, men er usikker.
4. Haiku er alltid i nåtid. Den tradisjonelle måten å skrive haiku på var gjerne munker som satte seg ute i naturen og observerte omgivelsene sine, og så skrev ned det de så. Dette anbefales desidert, jeg har selv prøvd det, og det er nydelig, fordi alle reglene (når du virkelig kan dem og slipper tenke på hvorvidt du gjør noe feil) gjør at du observerer på en helt annen måte enn til vanlig. Man ser naturen ikke naturen som om den er for mennesket. Det er fryktelig fint.
5. Det er vanlig med en form for bevegelse eller kontrast i haiku. Det er vanlig at linje en og to (nå har ikke japanske haiku disse linjene, men altså de tre metrisk sammenhørende frasene) presenterer noe, et bilde, og i linje tre får man kontrasten til dette. Dette er noe av det vanskeligste med å skrive haiku. Det er ikke meningen at det skal være noen moral eller slikt tull i linje tre, om man får noe dypt og episk og moralsk utav haiku er det leseren selv som leser det inn. Dikteren skal ikke med vilje legge mer i haikuet sitt enn det han observerer rundt seg (jfr punkt 4).
6. Flertallsformen av haiku er… oi, HAIKU. Ikke haikuer eller haikus. Bare haiku. Hmft.

Så ja. Ganske tydelig at diktet på tskjorta mi ikke er et haiku. Dog det er supermorsomt i sin ikkehaikuhet (selv om det faktisk har kontrasten, haha). Epic fail kaller man slikt. Og epic win, på samme tid! Rene kinderegget, tskjorta mi.

Helt til slutt, en bonus, for om du har gidda lese alt dette så har du kanskje begynt å like haiku litt (eller bare er supertålmodig med gærne geeks), og derfor har jeg tenkt å hive på det som kanskje er verdens mest kjente haiku, av Bashō:

古池や蛙飛込む水の音

Furu ike ya kawazu tobikomu mizu no oto

Gammal dam

Ein frosk hoppar

Lyden av vatnet

(Curtesy of Wikipedia, selvsagt. Og så på nydelig nynorsk da! Gøy!)

Gjerne kom med egenskrevne haiku, det er alltid supergøy! Geeken skal sannelig prøve seg fram litt selv. Hih.

-

Storm

Det rager mørk og våt storm
i natten utenfor vinduene mine.

Trærne bøyer hodene for vinden,
han som pisker dem
med glede, pisker fordi pisken
finnes.

Trærne, saktmodige og gamle
har stivnet, de vet de brekker
om bare vinden tar i,
tar i litt for mye, ørlite for mye
i gledesrusen sin.

Men det våte gresset legger seg ikke
overgivende på rygg og venter—

gresset,
lekne, myke ungfole

spretter opp igjen
tåler alt
drikker og drikker og drikker
og overhører trærnes oppgitte rasling,

strekker og tøyer seg
slår ut med albuene
nyter å vite at dette er hennes orgie:
nå skal hun vokse.

Slik siver livets vemodige
nydelige melodi
inn gjennom mitt åpne vindu:

høststorm i juli.

-

Jeg dikter om været. Jeez. Betyr det at jeg har gått tom for andre ting å dikte om…?