Jeg liker eventyr. Jeg liker omskrivinger av eventyr. Og jeg liker i alle fall å skrive om eventyr selv – da kan jeg gjøre dem om til de blir slik jeg skulle ønske de var.
–
Alle versjonene du kjenner til av fortellingen min? Jeg skal fortelle deg noe om dem. De er baklengs. Det startet med at en idiot bestemte seg for at han ikke likte måten det orginalt skjedde på, og snudde dermed opp ned på det hele når han skrev det ned. Så delte han historien med verden. Nå er det ingen som hverken husker eller vil tro på sannheten. Det koker ned til dette med pennen og sverdet, vet du. Men jeg har penn og papir, jeg også.
Han har gjengitt noen aspekter riktig, det skal jeg medgi. Det er ikke jeg som endrer og stryker og lyver, det skal være sagt! Skogen for eksempel, var faktisk en skog. Og skogen var farlig, slik skoger gjerne er. Men det er ikke hovedpoenget, egentlig. Han måtte ha med skogen, fordi det er der ulver bor. Hadde han kunnet snudd opp ned på skogen også, og gjort den til en sjø, et fjell, en by – da hadde han gjort det. Men ulver bor i skoger.
Ja, så skal det sies at det var også ei jente. Det vil si, det var meg. Men han hadde jo selvsagt behov for å endre litt på meg også. Hos ham ble jeg ei jente på ni-ti år. Ung og dum. Egentlig var jeg treogtyve. En kvinne, med andre ord. Men det syntes han ikke var noe kult, det var ikke dramatisk nok. Så jeg ble et hjelpesløst barn i stedet. Men jeg hadde ingen kappe. Og om jeg hadde hatt, ville den ikke vært en så upraktisk farge som rød. Løpe rundt som et signallys i en farlig skog? Det får da vel være måte på.
Og så er det dette med mor, da. Det er kanskje det som gjør meg sintest, egentlig. Hos ham er dette mammaen min: «Her barn, ta disse kakene, og stikk ut i skogen hvor det bor glupske ulver. Besøk bestemor, som er syk og svak og gammel, og som vi derfor har pakket vekk midt i skogen. Så! Avgårde!». Jeg kunne kjølhalt ham.
Uansett bodde jeg ikke hos min mor når jeg var treogtyve. Og bestemor bodde aldeles ikke i skogen. Hvilken gammel dame med vettet i behold bestemmer seg for å bosette seg midt i en skog, når hun ikke en gang greier å skaffe seg mat på egenhånd? Og jeg ble aldri sendt ut i skogen mot min vilje, særlig ikke når jeg var ute av stand til å forsvare meg selv.
Jeg likte å være i skogen. Jeg kunne ta vare på meg selv, fra jeg var ganske liten. Skal jeg være helt korrekt burde det vel være: Jeg liker å være i skogen. Jeg kan ta vare på meg selv. Det er dog mer enn slike menn vil innse. De liker hjelpesløse jenter, som trenger å reddes, selv når det betyr at de først må bli spist av ulver. Kanskje spesielt da.
For det er vel nå blitt innlysende hvorfor ulven i hans versjon av historien slukte meg hel, og ikke tygde meg i fillebiter først. Så denne mannen kunne redde meg på mest mulig heroisk og dramatisk vis. Ja, det har kanskje også blitt klart innen nå at det var tømmerhoggeren som startet alt tullet. Og kjent og æret ble han også! Vel og merke måtte han flytte temmelig langt for å komme unna med en slik urealistisk historie. Ingen i vår by ville trodd noe så frekt om hverken jentene eller kvinnene som bor her.
Som sagt, jeg elsker skogen, elsker å være i den. Jeg, mor og far bodde like ved skogen når jeg var liten, og de lærte meg å respektere både skogen, og alle som lever i og av den. Slik blir alle barn i den vesle landsbyen vår oppdratt. Vi er forsiktige og fornuftige, vi vet hva vi skal gjøre dersom noe uforutsett skjer. Innen vi er tenåringer kan vi forbinde sår, spjelke beinbrudd, lage bål og jakte. Jeg har lært å flå dyr og fiske dersom jeg skulle være i knipe for mat. Jeg vet hvilke bær og sopper som kan spises. Vi lærer å lage buer, og alle bærer jaktkniv når de er i skogen. Når man bor så tett opp mot villmarken lærer man slikt utav nødvendighet. Vi sender ikke uvitende, små barn syngende og trallende inn i skogen, med velduftende mat som tiltrekker seg dyr attpåtil!
Og ulver – ulver snakker ikke. For himmelens skyld, hvordan kunne folk gå på det? Og siden når fikk ulver ferdighetene – og tomlene! – til å være i stand til å kle av gamle damer, og så kle på seg selv? Nåvel. Mennesker liker det fantastiske. Jeg gjør også det. Og han flyttet vitterlig til en storby, der ulver på den tiden var uhørte, skremmende, og fremmede entiteter. Men når man fremlegger en historie som sann, slik han gjorde, da må man i det minste gjøre et forsøk på å holde seg til fakta.
Jeg skal i det minste det.
På tross av alle detaljene han endret – store og små, viktige og uviktige – så er utgangspunktet for historien sann. Jeg var i skogen. Og det var en ulv der. Men jeg skulle ikke på besøk til noen, jeg svinset ikke rundt med kaker og vin, og jeg ville ikke snakket godslig med eventuelle ulver som tilfeldigvis skulle finne på å vandre min vei. Jeg var i skogen fordi jeg alltid har trivdes i skogen. Denne spesifikke dagen var jeg der fordi jeg ville øve meg på bueskyting, da jeg ikke hadde fått skutt noe den siste tiden, og dermed hadde blitt litt rusten.
Jeg var i ferd med å legge opp en ny pil, da jeg hørte et skrik. Det var et skjærende, gjennomtrengende skrik, maken til hva jeg aldri har hørt hverken før eller siden. Jeg kastet buen rundt skulderen og begynte løpe i retning av skrikene. De flyttet kontinuerlig på seg, som om vedkommende løp – løp vekk fra noe. Men jeg er rask, og godt trent i å bedømme hvor lyder kommer fra. Noe man må være, når man ferdes i skoger som alltid er fulle av alskens forskjellige lyder.
Til slutt tok jeg igjen vedkommende – og ble møtt med den største ulven jeg noensinne har sett, som lå i fullt firsprang etter—
tømmerhoggeren.
Hva mannen hadde gjort for å terge på seg et så sky dyr som det en ulv er, fikk jeg aldri vite. Idet jeg tok dem igjen snublet tømmerhoggeren i en rot, og ulven kastet seg over ham. Jeg dro fram pil og bue, og skjøt en pil rett i den massive ryggen på dyret. Ulven virvlet rasende rundt, kjeften frådende av spytt, øynene lynende av raseri – og skrekk.
Egentlig var det synd på ulven.
Men idet den vendte den digre kroppen, og alt sinnet sitt mot meg, hadde jeg allerede spent opp en ny pil, og uten noe mer om og men slapp jeg strengen. Pilen traff ulven midt mellom øynene.
Ingen ble spist. Ingen dramatikk. Ulven falt ganske enkelt død om, med den kraftige pilen dirrende i pannen. Riktignok var tømmerhoggeren noe såret, men ingenting dødelig. Dyret hadde rukket å flerre opp den venstre armen hans med klørne sine, men det var et kjøttsår som ville lege. Mest av alt var han forskrekket, og gikk inn i stumt sjokk. I møte med ren skrekk gjør de fleste det, hvem som helst ville reagert slik han gjorde om de fikk en ulv i hælene. Jeg forbant sårene hans, og lot ham få drikke av vannflasken min. Jeg bestemte meg for å la ham ligge i ro, og bare være der og passe på at det gikk bra. Han var ikke i form til å skulle gå noen steder på en god stund.
Når han greide å endre historien så drastisk, er det et siste punkt han faktisk greide å få med – men det er her historien hans ble baklengs. Der historien hans starter, slutter min. For man sløser ikke vekk de dyrene man feller. Ulvekjøtt er ikke godt, det smaker stramt, nesten harskt. Og jo eldre ulven er, jo verre smaker det. Denne ulven var like gammel som den var diger.
Men ulvepels. Ulvepels er på alle måter utmerket og nyttig. Få pelser er så varme, så vindtette, og så vanntette. Dermed begynte jeg å flå ulven, der og da. Tømmerhoggeren kunne ikke flyttes enda, og ulven var altfor stor og tung til å bæres noen steder. Flåing er hardt og langtekkelig arbeid, men jeg hadde det ikke travelt. Og da pelsen endelig kom av den døde kroppen, formet jeg den grovt til en kappe, en kappe jeg fremdeles bruker. Jeg hev den rundt skuldrene for å sjekke hvordan den føltes, mens tømmerhoggeren så på meg, med vidåpne, glinsende øyne. Men fordi jeg ikke kunne stelle og vaske pelsen ytterlige der og da, var den flekket – nesten dynket – i blod.
Ferskt, rødt ulveblod.
