–

Alle versjonene du kjenner til av fortellingen min? Jeg skal fortelle deg noe om dem. De er baklengs. Det startet med at en idiot bestemte seg for at han ikke likte måten det orginalt skjedde på, og snudde dermed opp ned på det hele når han skrev det ned. Så delte han historien med verden. Nå er det ingen som hverken husker eller vil tro på sannheten. Det koker ned til dette med pennen og sverdet, vet du. Men jeg har penn og papir, jeg også.

Han har gjengitt noen aspekter riktig, det skal jeg medgi. Det er ikke jeg som endrer og stryker og lyver, det skal være sagt! Skogen for eksempel, var faktisk en skog. Og skogen var farlig, slik skoger gjerne er. Men det er ikke hovedpoenget, egentlig. Han måtte ha med skogen, fordi det er der ulver bor. Hadde han kunnet snudd opp ned på skogen også, og gjort den til en sjø, et fjell, en by – da hadde han gjort det. Men ulver bor i skoger.

Ja, så skal det sies at det var også ei jente. Det vil si, det var meg. Men han hadde jo selvsagt behov for å endre litt på meg også. Hos ham ble jeg ei jente på ni-ti år. Ung og dum. Egentlig var jeg treogtyve. En kvinne, med andre ord. Men det syntes han ikke var noe kult, det var ikke dramatisk nok. Så jeg ble et hjelpesløst barn i stedet. Men jeg hadde ingen kappe. Og om jeg hadde hatt, ville den ikke vært en så upraktisk farge som rød. Løpe rundt som et signallys i en farlig skog? Det får da vel være måte på.

Og så er det dette med mor, da. Det er kanskje det som gjør meg sintest, egentlig. Hos ham er dette mammaen min: «Her barn, ta disse kakene, og stikk ut i skogen hvor det bor glupske ulver. Besøk bestemor, som er syk og svak og gammel, og som vi derfor har pakket vekk midt i skogen. Så! Avgårde!». Jeg kunne kjølhalt ham.

Uansett bodde jeg ikke hos min mor når jeg var treogtyve. Og bestemor bodde aldeles ikke i skogen. Hvilken gammel dame med vettet i behold bestemmer seg for å bosette seg midt i en skog, når hun ikke en gang greier å skaffe seg mat på egenhånd? Og jeg ble aldri sendt ut i skogen mot min vilje, særlig ikke når jeg var ute av stand til å forsvare meg selv.

Jeg likte å være i skogen. Jeg kunne ta vare på meg selv, fra jeg var ganske liten. Skal jeg være helt korrekt burde det vel være: Jeg liker å være i skogen. Jeg kan ta vare på meg selv. Det er dog mer enn slike menn vil innse. De liker hjelpesløse jenter, som trenger å reddes, selv når det betyr at de først må bli spist av ulver. Kanskje spesielt da.

For det er vel nå blitt innlysende hvorfor ulven i hans versjon av historien slukte meg hel, og ikke tygde meg i fillebiter først. Så denne mannen kunne redde meg på mest mulig heroisk og dramatisk vis. Ja, det har kanskje også blitt klart innen nå at det var tømmerhoggeren som startet alt tullet. Og kjent og æret ble han også! Vel og merke måtte han flytte temmelig langt for å komme unna med en slik urealistisk historie. Ingen i vår by ville trodd noe så frekt om hverken jentene eller kvinnene som bor her.

Som sagt, jeg elsker skogen, elsker å være i den. Jeg, mor og far bodde like ved skogen når jeg var liten, og de lærte meg å respektere både skogen, og alle som lever i og av den. Slik blir alle barn i den vesle landsbyen vår oppdratt. Vi er forsiktige og fornuftige, vi vet hva vi skal gjøre dersom noe uforutsett skjer. Innen vi er tenåringer kan vi forbinde sår, spjelke beinbrudd, lage bål og jakte. Jeg har lært å flå dyr og fiske dersom jeg skulle være i knipe for mat. Jeg vet hvilke bær og sopper som kan spises. Vi lærer å lage buer, og alle bærer jaktkniv når de er i skogen. Når man bor så tett opp mot villmarken lærer man slikt utav nødvendighet. Vi sender ikke uvitende, små barn syngende og trallende inn i skogen, med velduftende mat som tiltrekker seg dyr attpåtil!

Og ulver – ulver snakker ikke. For himmelens skyld, hvordan kunne folk gå på det? Og siden når fikk ulver ferdighetene – og tomlene! – til å være i stand til å kle av gamle damer, og så kle på seg selv? Nåvel. Mennesker liker det fantastiske. Jeg gjør også det. Og han flyttet vitterlig til en storby, der ulver på den tiden var uhørte, skremmende, og fremmede entiteter. Men når man fremlegger en historie som sann, slik han gjorde, da må man i det minste gjøre et forsøk på å holde seg til fakta.

Jeg skal i det minste det.

På tross av alle detaljene han endret – store og små, viktige og uviktige – så er utgangspunktet for historien sann. Jeg var i skogen. Og det var en ulv der. Men jeg skulle ikke på besøk til noen, jeg svinset ikke rundt med kaker og vin, og jeg ville ikke snakket godslig med eventuelle ulver som tilfeldigvis skulle finne på å vandre min vei. Jeg var i skogen fordi jeg alltid har trivdes i skogen. Denne spesifikke dagen var jeg der fordi jeg ville øve meg på bueskyting, da jeg ikke hadde fått skutt noe den siste tiden, og dermed hadde blitt litt rusten.

Jeg var i ferd med å legge opp en ny pil, da jeg hørte et skrik. Det var et skjærende, gjennomtrengende skrik, maken til hva jeg aldri har hørt hverken før eller siden. Jeg kastet buen rundt skulderen og begynte løpe i retning av skrikene. De flyttet kontinuerlig på seg, som om vedkommende løp – løp vekk fra noe. Men jeg er rask, og godt trent i å bedømme hvor lyder kommer fra. Noe man må være, når man ferdes i skoger som alltid er fulle av alskens forskjellige lyder.

Til slutt tok jeg igjen vedkommende – og ble møtt med den største ulven jeg noensinne har sett, som lå i fullt firsprang etter—

tømmerhoggeren.

Hva mannen hadde gjort for å terge på seg et så sky dyr som det en ulv er, fikk jeg aldri vite. Idet jeg tok dem igjen snublet tømmerhoggeren i en rot, og ulven kastet seg over ham. Jeg dro fram pil og bue, og skjøt en pil rett i den massive ryggen på dyret. Ulven virvlet rasende rundt, kjeften frådende av spytt, øynene lynende av raseri – og skrekk.

Egentlig var det synd på ulven.

Men idet den vendte den digre kroppen, og alt sinnet sitt mot meg, hadde jeg allerede spent opp en ny pil, og uten noe mer om og men slapp jeg strengen. Pilen traff ulven midt mellom øynene.

Ingen ble spist. Ingen dramatikk. Ulven falt ganske enkelt død om, med den kraftige pilen dirrende i pannen. Riktignok var tømmerhoggeren noe såret, men ingenting dødelig. Dyret hadde rukket å flerre opp den venstre armen hans med klørne sine, men det var et kjøttsår som ville lege. Mest av alt var han forskrekket, og gikk inn i stumt sjokk. I møte med ren skrekk gjør de fleste det, hvem som helst ville reagert slik han gjorde om de fikk en ulv i hælene. Jeg forbant sårene hans, og lot ham få drikke av vannflasken min. Jeg bestemte meg for å la ham ligge i ro, og bare være der og passe på at det gikk bra. Han var ikke i form til å skulle gå noen steder på en god stund.

Når han greide å endre historien så drastisk, er det et siste punkt han faktisk greide å få med – men det er her historien hans ble baklengs. Der historien hans starter, slutter min. For man sløser ikke vekk de dyrene man feller. Ulvekjøtt er ikke godt, det smaker stramt, nesten harskt. Og jo eldre ulven er, jo verre smaker det. Denne ulven var like gammel som den var diger.

Men ulvepels. Ulvepels er på alle måter utmerket og nyttig. Få pelser er så varme, så vindtette, og så vanntette. Dermed begynte jeg å flå ulven, der og da. Tømmerhoggeren kunne ikke flyttes enda, og ulven var altfor stor og tung til å bæres noen steder. Flåing er hardt og langtekkelig arbeid, men jeg hadde det ikke travelt. Og da pelsen endelig kom av den døde kroppen, formet jeg den grovt til en kappe, en kappe jeg fremdeles bruker. Jeg hev den rundt skuldrene for å sjekke hvordan den føltes, mens tømmerhoggeren så på meg, med vidåpne, glinsende øyne. Men fordi jeg ikke kunne stelle og vaske pelsen ytterlige der og da, var den flekket – nesten dynket – i blod.

Ferskt, rødt ulveblod.

Intervjuet i seg selv var interessant nok det. Det var om Andsnes selv, livet, musikken og følelsene hans rundt det hele. Det var skuffende lite pianospilling, men på et tidspunkt spilte han tre små musikksnutter, for å illustrere et eller annet poeng om musikk.

Slik snublet jeg over “The Hut on Bird’s Legs (Baba Yaga)” av Mussorgsky, en hittils totalt ukjent komponist for meg. Jeg beit meg merke i det først på grunn av tittelen, fordi jeg elsker eventyr, og Baba Yaga er en heks i russisk folkeeventyr, som har en hytte på kyllingføtter, fantastisk nok.

Men ikke bare tittelen på stykket var fabelaktig. Starten er utrolig. Den er en løpende, skrekkinngytende heksehytte. Hele stykket puster og freser og er en illsint heks og hennes syke hytte. Andsnes spilte bare bittelitt av starten, men det var nok til at jeg straks fant fram YouTube og søkte opp stykket. Dessverre fant jeg det ikke en fin versjon med bare piano, men Ravel har komponert en hel orkesterversjon. Og det var sannelig sterke saker:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

Disney.

Når jeg først begynte å murre om Disney i mitt eget hode følte jeg det selv som helligbrøde. Jeg hadde syke samtaler med meg selv i stil med:

“Jeg liker ikke dette.”
“Men det er Disney! DISNEY!”
“Det er nedlatende og kvinneundertrykkende.”
“DISNEY! Koselige kvelder som barn, under teppet med godteri og smil!”
“Det er stereotypi, klisjéer, vestlig kapitalisme!”
“Glad barndom!”
“Sint voksendom!”

Det var lenge veldig pussig. Og sørgelig. Det som starta det hele var Lady og Landstrykeren, en film jeg husker jeg elska som barn, og som jeg har forbundet med jul og Disneykavalkaden og gledestårer i øynene.

Nå gruer jeg meg til neste jul og kavalkaden, og jeg er sint på meg selv for å antagelig ha ødelagt noe av det jeg alltid gleder meg som en unge til på juleaften – kavalkaden og Tre nøtter til Askepott er et must. Eller var. Eep.

Jeg hadde lasta ned Lady og Landstrykeren da jeg lå sengebunden i gips i april, og plutselig fikk ustyrtelig lyst å se mest mulig koselige tegnefilmer. Det var ikke så mye anna å finne på enn filmer i den første perioden, siden jeg var dopa ned på smertestillende, og dermed ikke greide lese, og det var ubehagelig med laptop på magen når beinet var som vondest (forstå det den som kan). Så jeg satte dermed på ovenfornevnte film, og sitra av forventning, da det var lenge siden jeg hadde sett den.

Og gleden forsvant. Raskt. Som dugg for solen, og andre triste klisjéer. For hver nye scene var mer og mer grusom i forhold til kvinne- og mannssyn. Ja, jeg forstår det er en gammel film som må ses i lys av tiden, men bare with me (som det heter på godt norsk…). Landstrykeren er den flinke (amerikanske) mannen, som kommer fra dårlige kår og greier oppfylle Drømmen for seg selv. Han er rådsnar, smart og redder hele dagen og dama og det som er. Lady derimot. Lady er redd og puslete. Hun vil aller helst være i bånd bak gjerder, og greier ikke gjøre så mye uten Landstrykeren. Hun sier ytterst lite, og ser bare med ærefrykt på Landstrykeren. Hun er dødskjedelig. Men hun er nydelig, og det blir selvsagt fremhevet som et viktig trekk.

I tillegg er slutten fæl, i forhold til at den faktisk slår et slag for dette med bånd og innestengthet og kontroll – for Landstrykeren ender jo også opp i bånd, uansett hvor mye han flykter fra det i starten. Hurra for kapitalisme og tingene liksom.

Så jeg slo tankefullt av filmen, og bestemte meg for å gå gjennom andre Disneyfilmer. Det måtte da være noen reddende elementer blant storfavorittene mine?

Den lille havfruen: Ariel er vakker, og mister stemmen (kvinner skal ses men ikke høres), men får mannen, som redder dagen. Hun har litt interessante trekk i denne lidenskapen hennes for dingser, men straks hun ser Mannen blir hun gørrkjedelig, og følger bare etter ham i ett og alt.

Snøhvit har Gilbert og Gubar tatt grundig for seg, så jeg skal ikke gjenta det de sier, men bare sier meg enig i at heksa er fantastisk; men det er fælt at en kreativ, snarrådig kvinne som slår et slag for å komme seg frem her i verden må være HEKS. Og Snøhvit er trist i at hun rydder og vasker og står på for dvergene og har ingenting hun skulle sagt når prinsen vekker henne og tar henne. Han har sett henne før, hun har ikke sett ham før: han antar hennes medgjørlighet praktisk talt som et trofé. Hurramegrundt.

Tornerose har jeg skrevet hissig og skjønnlitterært om tidligere.

Noen reddende elementer var det faktisk:

Skjønnheten og Udyret: Belle er faktisk handlekraftig og smart og tar affære. Hun kjefter på Udyret når han er teit, og hun har noe å lære ham.

Mulan: Jeg ser på denne som litt sorg over hvor vanskelig det faktisk er for jenter å skulle være handlekraftige! Det liker jeg, det tar opp et viktig element, for Mulan må jo vitterlig forkle seg som gutt for å få lov å gjøre det hun vil. Og ikke nok med det, men hun blir faktisk belønnet på slutten, som heltinne (det kommer ingen helt inn på slutten og redder dagen) uten forkledningen. Herlig. Og i tillegg er Mulan asiatisk! Det er neimen ikke mange Disneyfilmer som tar for seg slike minoriteter, de aller fleste helter og heltinner er hvite middelklassemennesker (evnt hvite mennesker som bygger seg opp til middelklasse i tro tradisjon med Den Amerikanske Drømmen).

Av nyere filmer som irriterer meg litt har vi Nedenom og hjem igjen (ikke Disney da, vel og merke!), og Bolt.

Nedenom og hjem igjen (Flushed Away) er supergøyal. Jeg ler meg halvt i hjel av den – men slutten ødelegger nesten. Filmen har ei kjempetøff rottejente, Rita, i birollen (sidekick til helten), der hovedpersonen Roddy er en totalt hjelpesløs upperclass fjott som ikke kan noe som helst, mens hu er dyktig, og smart, sterk og finurlig. Hun er frekk og freidig, dønn ærlig og har masse bein i nesa. Hun gjør absolutt alt i filmen – helt til siste scena, der hun blir redda av gutten, og HAN hylles som helt, selv om HUN har gjort alt gjennom hele filmen. Seriøst, den bokstavelige replikken hennes til Roddy er: “You’re a hero.” GAAH!

Bolt er ikke like ille for feministen i meg, mer for den narrative analytikeren (litteraturstudiet har herja med hodet mitt). Jeg irriterer meg over at helten er en hvit hund, og skurkene (de er fiksjonelle innenfor fiksjonen, men likevel) er svarte katter og svartkledde menn med diverse defekter. Man må være stygg for å være ond må vite. Og alt ondt må være fremstilt mørkt (mørkkledd) selvsagt, alt godt lyst (dette fungerer faktisk som bare pokker i Star Wars-trilogien, men når det gjøres omatt og omatt og omatt blir jeg altså lei). Det er som at når noe trist skjer, begynner det å regne. Gaaah. I forhold til det feministiske aspektet: Jenta i filmen er tøff og full av kjærlighet, og det er fryktelig fint å se henne framstilt som ei skuespillerinne i en actionserie – men hun også er gjennomsyra BIrolle, og hun må reddes på slutten.

Det jeg vil se fra Disney, eller Pixar, eller noen som helst, er en film med ei jente i hovedrollen, som ikke er en stum, sovende prinsesse (jeez!). Ei jente som tar affære, som redder dagen, som er tøff og ikke pysete. For ikke alle jenter er rosakledde, forskremte airheads. Og jeg vil se gutter som ikke nødvendigvis må være så himla tøffe og kule og sterke – dog gutter generelt sett fremstilles mer variert enn jentene, og de er mye rundere karakterer i det at de utvikler seg som regel mye dersom de er pysete eller slikt (gutten i Nedenom og hjem igjen blir like kul som jenta, selvsagt). Og gjerne minoriteter. Hvor er asiatene? Mørkhuda helter, og ikke bare sidekicks? Homofile helter – en prins som vil ha en annen prins, hva hadde verden sagt da? Andre klasselag enn middelklasse og fankens kongelige! Og hvorfor må alle helter og heltinner være pene? Hvor er alle de stygge som redder dagen? Hvorfor er skurkene stygge? Snart må noen tenke utafor den klisjé boksen altså. Grr.

Det kommer forsåvidt en film snart, med en mørkhuda heltinne; The Princess and the Frog. Men selvsagt er hun en vakker prinsesse. Jeg gleder meg likevel til å se hvordan de har løst det, forhåpentligvis blir det no Skjønnheten og Udyret-aktig over den. Men dersom frosken, når han (mest sannsynlig) forvandles til prins på slutten får all æren i å løse konflikten kommer jeg til å hyle…

Jeg holder for tida på å lese The Classic Fairy Tales: Norton Critical Editions, en fantastisk bok som tar for seg en del av de klassiske eventyrene (duh), deres mange versjoner, fra opprinnelsen, til de mer kjente utgavene alá Grimm og Disney. Foran hvert eventyr er det et forord som går kritisk gjennom versjonene, og bakerst er det en appendix med masse essays om eventyr av folk som Propp og Gilbert&Gubar. Det er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge.

Og noe av det mest inspirerende, for å lese så mange (totalt ulike) versjoner av den samme fortellinga gir meg skrivekløe. Så jeg skreiv en dagen-derpå-versjon av Tornerose:

–
Narkoleptisk kongelighet

Jeg burde visst det fra starten av, jeg burde skjønt faretegnene med en gang. Hvordan kunne jeg unngå se noe så opplagt, hvordan kunne jeg unngå forstå at en fyr som farter rundt for å finne sovende damer å kysse ikke kan være annet enn syk i hodet sitt?

Der lå jeg så uskyldig som bare sovende kan, helt i uvitende tro om at i det øverste tårnet, i en svært godt bevoktet borg, bak en låst dør, med en føkkings drage som vakthund, og et viltvoksende tornekratt atpåtil er man trygg for gærne nekrofile voldtektsmenn med stormannsgalskap. Men neida. Den gang ei.

At både han, i tillegg til kongen – min far, dronningen – min mor, og resten av kongeriket, skulle tro at mitt sjokkerte gisp da jeg våknet av at en fyr presser tunga mellom leppene mine, og befølte meg mens jeg sov, og den påfølgende målløsheten var en form for samtykke til ekteskap er utenfor min forstand. Men jeg har aldri vært en for å skuffe min far og min mor. Jeg tenkte som så at han måtte jo være akseptabel ektemann om de likte ham.

Men at han siden skulle hylles som min redningsmann, bare fordi han vekket meg fra mitt livs beste lur – som dog skulle transformeres til mitt livs verste – er så fornærmende at jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Målløshet og handlingslammelse fører sporenstreks til bryllup og påfølgende bortførelse til et annet slott for å bo sammen nekrofile tullinger, må skjønne.

Jeg trodde jeg hadde opplevd det verste. Nå kunne det ikke bli verre. Det kunne ikke bli verre enn at jeg ikke får lov til å prate, at jeg helst skal late som at jeg sover hele tiden, og at jeg for guds skyld må ligge i ro!! når han puler meg. Nei, verre blir det ikke, forsikret jeg meg selv fornøyd.

Så oppdaget jeg haremet med oppsamlede, narkoleptiske prinsesser. Hu-føkkings-ra.