Eek, A Geek!

Jeg elsker å bli skremt. Jeg har ekstremt levende og kraftig fantasi, hvilket betyr at jeg kan skremme vannet av meg selv. Jeg trenger ikke bøker eller filmer, jeg trenger bare å tenke på noe jeg syns er skummelt, og så er det gjort. Og jeg elsker det, faktisk. Der og da er det selvfølgelig forferdelig. Men likevel, jeg føler meg sjelden så levende som under påvirkning av illusoriske farer (ekte farer er slettes ikke morsomt i det hele tatt).

Det har ikke alltid vært sånn. Når jeg var liten hadde jeg den samme levende fantasien, men ikke den samme voksne logikken og rasjonaliteten rundt det. Jeg ble rett og slett livredd, og det var ikke rent sjelden jeg begynte å stortute i ren og skjær skrekk. Flere eksempler er:

• “Dodraugen” av Rolv Wesenlund, fra For de minste 1. Familien satt og hørte på sketsjen på radioen (eller cd?). Jeg var kanskje fem? Seks? Det er litt uklart. Men alle, inkludert min to år yngre lillesøster, satt og lo seg skakk av sketsjen. Jeg var skrekkslagen. Såvidt jeg husker (og har blitt påmint igjen og igjen av snille familiemedlemmer…) begynte jeg å hylskrike, når det ble for mye. Ja. Jeg hylte, og grein. Jeg har enda ikke hørt sketsjen om igjen. Det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Den mørke, ondskapsfulle stemmen og latteren til Dodraugen er for alltid prenta inn i hodet mitt.
• Tove Janssons Hufsa. Her vet jeg heldigvis at jeg ikke er alene. Mange kan relatere når jeg forteller om mitt første møte med Hufsa. Jeg og lillesøster satt og så på Mummi på TV, den episoden der Hufsa kommer opp til Mummihuset. Jeg husker ærlig talt ikke helt hva hun ville, men jeg husker den følelsen av skrekk som storma gjennom den lille kroppen min da hun kom glidende ut av mørket, med sitt brede, tannfylte munn, og sine store, stirrende øyne, og den dødsskumle, fantastiske bakgrunnsmusikken som er typisk for alle Mummifilmene. Mamma og storesøster trodde jeg og lillesøster lo. Vi hylte.
• Jurassic Park. Jess. Dere leste riktig. Som sagt, jeg var et meget tandert barn. Jeg tror det var en bursdag. I alle fall var det mange unger til stede (her er jeg kanskje syv-åtte), og alle elska den filmen (inkludert min mye tøffere lillesøster). Den scenen der T-Rex glefser i seg utedo med inneholdende mann og alt? Fryktelig. Grusom. Horribel. Alle rundt meg lo, og jeg var så glad for at jeg, i løpet av mine mange episoder med skumle tv-serier og filmer, hadde lært meg å ufokusere øynene mine. Ja, nettopp – jeg ufokuserer så alt jeg ser bare er uklare farger. Det er en teknikk jeg fremdeles bruker om jeg blir for redd.
• Musikkvideoen til Michael Jacksons Thriller. Slutten, der øynene hans blir gule, og det runger en mørk latter ut av høyttalerne, gjorde at jeg nesten begynte gråte. Heldigvis kunne jeg også her ufokusere. Jeg husker kun masse brune og røde farger, og midt inne i dem, to knallgule rundinger. Ved siden av meg satt storebror og, nok en gang, lillesøster. Begge deklamerte høyt og tydelig: “KULT!”. Øhm, ja. Desidert.

Det er garantert flere episoder som dette, som jeg ikke kommer på i farten. Men alle disse sitter som klistra. Når jeg tenker på dem husker jeg fremdeles den intense skrekken de skapte. Jeg kjenner den på kroppen, selv om de ikke skremmer meg lenger, om jeg ser dem om igjen (kanskje med unntak av Dodraugen, men det har jeg ikke tenkt å finne ut).

Nå for tiden er det lite som skremmer meg riktig så intenst. Men det er noe. Jeg kan som sagt skremme vannet av meg selv. Skygger på soverommet sent om natten når jeg ikke får sove blir ofte digre, kappekledde vesner som står og stirrer på meg. Små lys, skapt av elektriske apparater eller gliper i gardinene blir øyne. Jeg ser monstre og romvesner i øyenkroken. Fremdeles, akkurat som da jeg var liten, er jeg nødt til å ha hele kroppen under dyna, for å være trygg. En fot utenfor dyna betyr øyeblikkelig livsfare. Flaks at jeg har nokså kjølig soverom, så jeg ikke svetter ihjel under der.

Det som skremmer meg mer enn noe annet nå, i voksen alder, og som fikk meg til å skrive denne bloggposten, er besettelser. Djevelbesettelser. Romvesner som invaderer, og tar over menneskekropper. Å ikke ha kontroll over sin egen kropp, rett og slett. Her kan jeg nevne eksempler som:

• Eksorsisten. Scenen der Regan kommer kravlende ned trappa, bøyd bakover i bru er fremdeles noe av det aller mest skumle jeg vet. Jeg grøsser her jeg sitter.
• Starten på Constantine, med hun jenta som er besatt av en demon. Jeg er veldig glad i filmen, men jeg spoler over eller lukker øynene på starten.
• The Exoricism of Emily Rose (eller noe i den dur). Filmen er egentlig dritkjedelig, og ganske dårlig, men det er en scene der hun og kjæresten har sovnet sammen, og når han våkner er hun ikke i senga. Vi ser bare ham. Han begynner se seg rundt, og hopper skrekkslagen opp i et hjørne av senga. Så svinger kameraet ut mot gulvet, der den nevne Emily ligger i en umulig, forvrengt posisjon (ikke ulik den fra Eksorsisten), og stirrer på ham. Jeg hater sånn stirring. Og forvrengte kropper. Uæh.
• Sluttscenen i Body Snatchers (tror det er den jeg tenker på), en film om romvesner som tar over mennesker. På slutten tror en av hovedpersonene at de har greid å slippe unna, og løper mot vennen/kjæresten sin, eller noe i den dur, hvorpå han står stokk stille, stirrer på henne (igjen!), løfter en arm, peker på henne, og åpner kjeften i et umulig stort gap og hyler. Digre øyne, diger munn, besatt mann, uæææh.
• Og så, det som skremte vannet av meg i gårkveld, så jeg lå stiv som en stokk, livredd i senga og prøvde sove, mens det fløt av monstre rundt meg: et par episoder fra Doctor Who; “Silence in the Library”, og “Midnight”. Særlig “Midnight”, der ei dame blir overtatt av en eller annen livsform, som lærer gjennom å observere, gjenta og stiiirre. Alltid denne stirringen. Det hjelper ikke at de øvrige karakterene er innelåst med dette vesenet i en uskyldig kvinnekropp, uten sjangs for å komme seg ut. Absolutt fantastiske episoder, og jeg kan se dem igjen og igjen. Ja, de skremmer livet av meg. Og det er så fantastisk godt gjort at jeg digger det. Da kan jeg tåle å ikke få sove.

Underlig nok kommer jeg ikke på noen spesifikke bøker i farten, men jeg er viss på at det var en del Stephen King som nok skremte meg kraftig, siden jeg leste de fleste av dem da jeg var ganske ung. Roald Dahl er også fantastisk grøsserlig, særlig i novellene sine. Men jeg har vel greid å styre unna de fleste bøker om besettelser, for ellers kunne jeg nok listet opp i hopetall…

Fjerde mai er Internasjonal Star Wars dag. Fra Wikipedia, Kunnskapens Kilde:

In 2005 German news TV channel N24 interviewed George Lucas and asked him to say his famous sentence, “May the Force be with you.” The translator simultaneously translated to German: “Am 4. Mai sind wir bei Ihnen”. (We are with you on May 4). This was captured by comedy show TV Total and aired on May 18, 2005.

Åh, herlig. Uansett. Det er trist at slike ting ikke er så populært i lille Trondheim, for jeg hadde dødd av lykke om det hadde løpt jedier, sither og generelt folk med lightsabers rundt omkring i byen. Men feire det litt må man! Jeg har hverken kostymer eller langt nok hår eller bikinier til å leke Princess Leia (bikini i snøstorm ftw?), men selvsagt er det en Star Wars t-skjorte i den voksende kule-geek-skjorter samlinga mi. Kjør Star Wars-dag!

Dette kommer kanskje til å generere litt himlende øyne og bemerkninger om at denne geeken er en for hissig feminist for sitt eget beste, men det får så være. Jeg har nemlig tatt oppgjør med noe både jeg og de fleste jeg kjenner har elska siden de var små barn:

Disney.

Når jeg først begynte å murre om Disney i mitt eget hode følte jeg det selv som helligbrøde. Jeg hadde syke samtaler med meg selv i stil med:

“Jeg liker ikke dette.”
“Men det er Disney! DISNEY!”
“Det er nedlatende og kvinneundertrykkende.”
“DISNEY! Koselige kvelder som barn, under teppet med godteri og smil!”
“Det er stereotypi, klisjéer, vestlig kapitalisme!”
“Glad barndom!”
“Sint voksendom!”

Det var lenge veldig pussig. Og sørgelig. Det som starta det hele var Lady og Landstrykeren, en film jeg husker jeg elska som barn, og som jeg har forbundet med jul og Disneykavalkaden og gledestårer i øynene.

Nå gruer jeg meg til neste jul og kavalkaden, og jeg er sint på meg selv for å antagelig ha ødelagt noe av det jeg alltid gleder meg som en unge til på juleaften – kavalkaden og Tre nøtter til Askepott er et must. Eller var. Eep.

Jeg hadde lasta ned Lady og Landstrykeren da jeg lå sengebunden i gips i april, og plutselig fikk ustyrtelig lyst å se mest mulig koselige tegnefilmer. Det var ikke så mye anna å finne på enn filmer i den første perioden, siden jeg var dopa ned på smertestillende, og dermed ikke greide lese, og det var ubehagelig med laptop på magen når beinet var som vondest (forstå det den som kan). Så jeg satte dermed på ovenfornevnte film, og sitra av forventning, da det var lenge siden jeg hadde sett den.

Og gleden forsvant. Raskt. Som dugg for solen, og andre triste klisjéer. For hver nye scene var mer og mer grusom i forhold til kvinne- og mannssyn. Ja, jeg forstår det er en gammel film som må ses i lys av tiden, men bare with me (som det heter på godt norsk…). Landstrykeren er den flinke (amerikanske) mannen, som kommer fra dårlige kår og greier oppfylle Drømmen for seg selv. Han er rådsnar, smart og redder hele dagen og dama og det som er. Lady derimot. Lady er redd og puslete. Hun vil aller helst være i bånd bak gjerder, og greier ikke gjøre så mye uten Landstrykeren. Hun sier ytterst lite, og ser bare med ærefrykt på Landstrykeren. Hun er dødskjedelig. Men hun er nydelig, og det blir selvsagt fremhevet som et viktig trekk.

I tillegg er slutten fæl, i forhold til at den faktisk slår et slag for dette med bånd og innestengthet og kontroll – for Landstrykeren ender jo også opp i bånd, uansett hvor mye han flykter fra det i starten. Hurra for kapitalisme og tingene liksom.

Så jeg slo tankefullt av filmen, og bestemte meg for å gå gjennom andre Disneyfilmer. Det måtte da være noen reddende elementer blant storfavorittene mine?

Den lille havfruen: Ariel er vakker, og mister stemmen (kvinner skal ses men ikke høres), men får mannen, som redder dagen. Hun har litt interessante trekk i denne lidenskapen hennes for dingser, men straks hun ser Mannen blir hun gørrkjedelig, og følger bare etter ham i ett og alt.

Snøhvit har Gilbert og Gubar tatt grundig for seg, så jeg skal ikke gjenta det de sier, men bare sier meg enig i at heksa er fantastisk; men det er fælt at en kreativ, snarrådig kvinne som slår et slag for å komme seg frem her i verden må være HEKS. Og Snøhvit er trist i at hun rydder og vasker og står på for dvergene og har ingenting hun skulle sagt når prinsen vekker henne og tar henne. Han har sett henne før, hun har ikke sett ham før: han antar hennes medgjørlighet praktisk talt som et trofé. Hurramegrundt.

Tornerose har jeg skrevet hissig og skjønnlitterært om tidligere.

Noen reddende elementer var det faktisk:

Skjønnheten og Udyret: Belle er faktisk handlekraftig og smart og tar affære. Hun kjefter på Udyret når han er teit, og hun har noe å lære ham.

Mulan: Jeg ser på denne som litt sorg over hvor vanskelig det faktisk er for jenter å skulle være handlekraftige! Det liker jeg, det tar opp et viktig element, for Mulan må jo vitterlig forkle seg som gutt for å få lov å gjøre det hun vil. Og ikke nok med det, men hun blir faktisk belønnet på slutten, som heltinne (det kommer ingen helt inn på slutten og redder dagen) uten forkledningen. Herlig. Og i tillegg er Mulan asiatisk! Det er neimen ikke mange Disneyfilmer som tar for seg slike minoriteter, de aller fleste helter og heltinner er hvite middelklassemennesker (evnt hvite mennesker som bygger seg opp til middelklasse i tro tradisjon med Den Amerikanske Drømmen).

Av nyere filmer som irriterer meg litt har vi Nedenom og hjem igjen (ikke Disney da, vel og merke!), og Bolt.

Nedenom og hjem igjen (Flushed Away) er supergøyal. Jeg ler meg halvt i hjel av den – men slutten ødelegger nesten. Filmen har ei kjempetøff rottejente, Rita, i birollen (sidekick til helten), der hovedpersonen Roddy er en totalt hjelpesløs upperclass fjott som ikke kan noe som helst, mens hu er dyktig, og smart, sterk og finurlig. Hun er frekk og freidig, dønn ærlig og har masse bein i nesa. Hun gjør absolutt alt i filmen – helt til siste scena, der hun blir redda av gutten, og HAN hylles som helt, selv om HUN har gjort alt gjennom hele filmen. Seriøst, den bokstavelige replikken hennes til Roddy er: “You’re a hero.” GAAH!

Bolt er ikke like ille for feministen i meg, mer for den narrative analytikeren (litteraturstudiet har herja med hodet mitt). Jeg irriterer meg over at helten er en hvit hund, og skurkene (de er fiksjonelle innenfor fiksjonen, men likevel) er svarte katter og svartkledde menn med diverse defekter. Man må være stygg for å være ond må vite. Og alt ondt må være fremstilt mørkt (mørkkledd) selvsagt, alt godt lyst (dette fungerer faktisk som bare pokker i Star Wars-trilogien, men når det gjøres omatt og omatt og omatt blir jeg altså lei). Det er som at når noe trist skjer, begynner det å regne. Gaaah. I forhold til det feministiske aspektet: Jenta i filmen er tøff og full av kjærlighet, og det er fryktelig fint å se henne framstilt som ei skuespillerinne i en actionserie – men hun også er gjennomsyra BIrolle, og hun må reddes på slutten.

Det jeg vil se fra Disney, eller Pixar, eller noen som helst, er en film med ei jente i hovedrollen, som ikke er en stum, sovende prinsesse (jeez!). Ei jente som tar affære, som redder dagen, som er tøff og ikke pysete. For ikke alle jenter er rosakledde, forskremte airheads. Og jeg vil se gutter som ikke nødvendigvis må være så himla tøffe og kule og sterke – dog gutter generelt sett fremstilles mer variert enn jentene, og de er mye rundere karakterer i det at de utvikler seg som regel mye dersom de er pysete eller slikt (gutten i Nedenom og hjem igjen blir like kul som jenta, selvsagt). Og gjerne minoriteter. Hvor er asiatene? Mørkhuda helter, og ikke bare sidekicks? Homofile helter – en prins som vil ha en annen prins, hva hadde verden sagt da? Andre klasselag enn middelklasse og fankens kongelige! Og hvorfor må alle helter og heltinner være pene? Hvor er alle de stygge som redder dagen? Hvorfor er skurkene stygge? Snart må noen tenke utafor den klisjé boksen altså. Grr.

Det kommer forsåvidt en film snart, med en mørkhuda heltinne; The Princess and the Frog. Men selvsagt er hun en vakker prinsesse. Jeg gleder meg likevel til å se hvordan de har løst det, forhåpentligvis blir det no Skjønnheten og Udyret-aktig over den. Men dersom frosken, når han (mest sannsynlig) forvandles til prins på slutten får all æren i å løse konflikten kommer jeg til å hyle…

I det siste har jeg blitt totalt hekta på alt som kommer fra japanske Studio Ghibli. Det begynte med at ei venninne anbefalte meg å se My Neighbour Totoro og Spirited Away. Det tok flere år før jeg faktisk satte meg ned og så filmene – Totoro først, Spirited Away etterpå.

Og jeg falt fullstendig pladask. Sparket meg selv for ikke å ha sett dem tidligere (den samme venninna har anbefalt meg tusenvis av ting jeg har elska, så gudene vet hvorfor denne geeken er så treig på uptake’en). Vel og merke var jeg av den oppfatning at jeg ikke likte anime. Uten å ha noe grunnlag for det. Jeg bare likte det ikke, og ville derfor ikke se noe av det. Når jeg ble bedt om å forklare meg synes jeg å huske at jeg poengterte i vage tonefall om at all anime var Pokemon og kjipe greier. Så skifta jeg tema.

Det er absolutt ikke Pokemon og kjipe greier (for den saks skyld skal jeg innrømme at jeg ikke veit om Pokemon er kjipt eller ei!). Studio Ghibli leverer hardtslående filmer. Ved første øyekast er de søte, morsomme, fine, triste, og alt du kan tenke deg i mellom. De spiller vilt på følelsesspekteret ditt, med syke mødre, småsøsken som går seg vekk, sjarmerende fantasidyr og morsom dialog. Men innimellom alt dette er det noe mer.

Vil poengtere at dersom man ikke har sett filmene, bør man kanskje ikke lese mer. Filmene inneholder mer enn nok i detaljer til at om jeg avslører plotet (hvilket ofte er temmelig enkelt) vil ikke det legge demper på opplevelsen, men nå er man i alle fall advart.

For å ta Totoro, som jeg har sett desidert flest ganger: The film follows the two young daughters of a professor and their interactions with friendly wood spirits in postwar rural Japan.

Og det er greit nok det. De gjør så mye gøy sammen. Man ønsker seg en Totoro etter å ha sett denne filmen. Men nå har jeg som sagt sett filmen en del ganger, og det slår meg hvor mye den tar opp. Moren i filmen er syk: filmen kan ses som døtrenes måte å takle dette på. Cirka hver gang Totoro dukker opp er jentene søvnige, eller de har sovet: filmen leker litt med sin egen virkelighet, den gir ikke et klart svar på om dette er drøm eller virkelighet, og man blir sittende igjen litt usikker på hva som egentlig har skjedd. Men det er en god følelse, det er en følelse som illustrerer hvordan barndom faktisk gjerne oppleves! Filmen tar også for seg fantastisk sterke jentefigurer, maken til hvilke man aldri ser i for eksempel Disney. Det er en fryd å se på. Samtidig er ungene unger, ikke nødvendigvis jenter. Og slik er det jo å være barn – når man er så ung er man ikke klar over at samfunnet har roller man “skal” passe inn i bare fordi man har det ene eller det andre kjønnet. Fabelaktig realistisk med andre ord, innimellom skogsguder og kattebusser.

Men når man først skal snakke kjønnsproblematikk tar i enda større grad Spirited Away opp dette. Hovedrolleinnehaveren her er desidert en slik sterk jentefigur, der hun må kjempe mot hekser og monstre og det som verre er. Filmen har mye Skjønnheten og Udyret-tematikk, der den unge jenta ser rett inn i folk, ånder, hekser, drager – og behandler dem deretter. Hun er sterk og hardtarbeidende, hun gir aldri opp. Hun trenger ikke reddes av noen prins: om noen reddes i disse filmene gjør hovedpersonen det som regel selv.

I tillegg til alt dette er et av de aspektene jeg liker best ved disse filmene at de omtaler ikke godt og ondt som noe enkelt, binært, noe som lett kan skilles fra hverandre. Oftere enn ikke har både biroller som hovedroller flere “negative” personlighetstrekk, ofte er det de som er snillest, og mest hjelpsom i starten de som sliter mest med et indre onde. Filmene er spekket full av fantasi og magi, men de tar for seg barn, jenter (ja, rødstrømpa i meg hopper lykkelig opp og ned for dette) og godt/ondt-tematikk på en måte som poengterer at dette er ikke enkelt. Alt har flere sider. Alt kan ses på minst to måter. Det er ekte, midt oppi all magien.

Og om ikke alt dette var nok: filmene syder over av detaljrikdom som er helt uten sidestykke. Når jeg var ung og dum var jeg av det inntrykk at anime var enkelt, at det var kjip tegnekunst. Det er det ikke. Figurene og ansiktene deres er tålelig enkle, ja, om man ikke er vant med anime kan kanskje alle sammen se like ut – det gjorde de for meg i starten. Men i lys/skyggebruk og bakgrunnskunst er det helt uovertruffent. Og oppfinnsomt! Alle fantasidyr, og magien gir tegnerne fritt spillerom, noe som virkelig vises. Det er ren nytelse å se på.

Og nå skal geeken sette seg godt til rette med en av de tre nye Ghibli-filmene hun har kjøpt. Mest sannsynlig ser jeg vel alle tre før dagen er omme…