Tag Archives: forfatter

Drømmer med åpne øyne

Posted on by
12

I løpet av det siste året har jeg tenkt mye på hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med masteren min. Hva har jeg lyst til å gjøre? Hva kan jeg gjøre? Hva burde jeg gjøre?

De to siste spørsmålene har alltid hatt forrang i hodet mitt. Jeg vet hva jeg kan gjøre, og hva jeg burde gjøre. Jeg kan søke på stipendiat, jeg kan forsøke meg på en doktorgrad. Det er jo selvsagt ikke gjort i en fei, og ingenting tilsier at jeg får stipendiat (det er masse utrolig smarte mennesker både i mitt kull, det som kom før, og det som kommer etter mitt kull: De vil ha mye større sjanse enn meg i stipendiat-kampen). Jeg kan jobbe frilans med litteraturkritikk, jeg kan jobbe beinhardt, og ha masse ulike jern i ilden til enhver tid for å kunne tjene nok til livets opphold. Jeg kan bli lærer. Jeg burde ta ped, og bli lærer på grunnskolen, eller jobbe meg opp til høyskolenivå. Kanskje kan jeg bli lektor.

Men har jeg lyst til dette? Har jeg egentlig, når jeg virkelig kjenner etter, lyst til noe av dette?

Nei. Etter nesten ni år på universitetet (21 år sammenhengende på skole totalt!) er jeg lei. For første gang i mitt liv er jeg faktisk lei av å studere. Jeg er lei av å skrive analyser, av å ikke kunne lese bøker uten å måtte studere dem, av å ikke kunne skrive de tekstene jeg har lyst til, fordi jeg har masse tekster jeg må skrive. Jeg har ikke lyst å bli lærer, jeg har aldri hatt lyst til det. Jeg føler meg ikke komfortabel med å skulle lære vekk noe som helst, og igjen kommer denne faktoren: Jeg er lei av skole.

Hva har jeg lyst til da? De siste dagene har en tanke mer og mer boblet til overflaten, og krevd å bli hørt.

Jeg har lyst til å ta meg fri.

Ikke fri som i, sitte-og-gjøre-ingenting-dagen-lang, men jeg har lyst å ta meg et “friår”. Mange har et slikt år før de begynner på universitetet, jeg følte ikke behov for det da. Men jeg kjenner behov for det nå.

Friår betyr ikke fri fra å jobbe. Det er mer fri fra alt som er “relevant”, alle studier, alle tingene den Flinke Piken inni meg sier jeg burde gjøre.

I 2012 skal jeg gjøre to ting. Jeg skal fortsette i den deltidsjobben jeg har nå (lagerjobb der jeg tjener bra, men ikke trenger å analysere noe) for å tjene til livets opphold. Og så skal jeg skrive skjønnlitteratur.

Jeg skal gjøre skriving til jobben min. Skriving er ikke noe enn kan leve av med mindre en heter Rowling og slike ting. Det er jeg klar over. Men er det en ting, en eneste ting, jeg har lyst til i hele verden, så er det nettopp det å skrive. Og jeg har aldri latt meg selv ha nok fri til å gjøre dette til den jobben skriving faktisk er.

Jeg så først for meg november og desember: To fulle måneder fri fra alt som heter skole. Ferdig med mastergrad. Ikke mulighet til å begynne med noe annet av studier. Kanskje søke litt jobber? Men hovedsaklig skrive.

Og jo mer jeg tenkte på disse to månedene med skriving, jo mer gruet jeg meg til tiden etter de to månedene. For i januar, da er det på tide å være fornuftig igjen, på tide å være flink pike, på tide å få noe relevant utav alle disse årene med studier.

Jeg har ikke lyst til det. I ett helt år har jeg lyst til å være skikkelig ufornuftig. Jeg har lyst å være Dum Pike. Jeg har lyst til å bruke dagene mine på å jobbe med Drømmen Min. Det blir beinhardt, ja. Det skremmer vannet av meg, ja. Og kanskje er jeg drittlei på slutten av året, kanskje har jeg mer enn noe annet lyst ut i et eller annet litteraturstudie-relevant arbeide. Kanskje har jeg lyst å bli lærer.

Men ikke nå. Ikke enda. Fra november av, og de fjorten månedene etter det, da skal jeg skrive. I 2012 skal jeg bli forfatter.

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Metafiksjon: Six Characters in Search of an Author

Posted on by
4

Metafiksjon er noe av det beste jeg vet innen litteratur. Jeg får en ubeskrivelig boblete glad følelse inni meg av å lese om karakterer som plutselig kommenterer sin egen litterære status, eller forfattere som bryter inn i sitt eget plott, eller forfattere som skriver seg selv inn i plottet sitt!

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

La den rette komme inn

Posted on by
14

Jeg er veldig dårlig på dette med å få med meg bøker/filmer/serier osv som det er masse blest rundt. Ofte er det et bevisst valg. Jeg vil ikke lese den og den boka fordi jeg tror den er dårlig. Jeg har for eksempel lest to sider i The Da Vinci Code, og la den raskt fra meg fordi jeg så at jeg kom til å få totalt neller av språket, språkloony som jeg er. Jeg har hørt alt om at plot osv er drivende godt, men jeg er en kresen sjel, og styrer unna.

Andre ganger er det ikke bevisst – det bare faller seg ikke sånn. Jeg får ikke med meg ting rundt meg fordi jeg lever i min egen lille verden. Kikker opp innimellom og lurer på hva dette nye folk snakker om er, og glemmer det så igjen.

Slik var det med romanen til John Ajvide Lindqvist; La den rette komme inn. Jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste folk flest elsket den, og at det var en vampyrroman, men ikke stort mer enn det. Jeg har som regel utrolig mye å lese selv, og sjelden tid til å få med meg de anbefalingene jeg får, og vampyrlitteratur er ikke favoritten min, så jeg tenkte ikke så mye over boka i grunn.

Men så fikk jeg den i gave til jul et år. Et år for… en del år siden. Det begynner å bli en stund siden. 2008 kanskje. Men sånn er det med bøker hos meg. De hoper seg opp i løpet av året, og så prøver jeg desperat å pløye gjennom dem i ferier, innimellom sommerjobb og sosialisering. Så La den rette komme inn har ligget i nattbordsskuffen og ventet på meg i bokstavelig talt årevis, før jeg nå endelig rotet den fram og fant ut at nå passet det fint med en femhundresiders bok å lese, i sola; på bussen; i pauser på jobb.

Jeg  har ikke rukket å lese den stort på busser og jobben og hvorsomhelst egentlig. Fordi jeg har slukt den. Jeg begynte på den på fredag, rett etter jeg hadde lest ferdig H. P. Lovecraft Omnibus 1: At the Mountains of Madness. Jeg var trist etter Lovecraft-omnibusen, fordi jeg hadde så høye forhåpninger til den, som ble så inderlig skuffet. Jeg trengte noe alle rundt meg sa var bra bra bra. Så jeg begynte rett på med La den rette komme inn. Og så leste jeg da. Jeg leste til langt på natt, selv om jeg måtte opp klokken seks for å dra på jobb. I fire-tiden lå jeg og stirret i taket mens hodet snurret og danset og vrimlet over av alle karakterene og den intense handlingen.Vel hjemme fra jobb kastet jeg meg rett over boken igjen, og jeg vet jeg kommer til å avslutte den i løpet av kvelden.

Du trenger ikke elske vampyrlitteratur for å like denne boka (selv om en forkjærlighet for det overnaturlige antagelig hjelper litt), fordi innimellom all vampyrismegreiene er det et Sverige og et persongalleri som er utrolig godt skildret, og Lindqvist har virkelig peiling på dette med pacing, og synsvinkler. Vi er innom hodene til de aller fleste større karakterene minst en gang, gjerne flere ganger i løpet av et kapittel, og likevel er det ikke forvirrende. Det tar ofte en setning eller to før man skjønner hvem man er hos akkurat nå, men det er minimal forvirring likevel. Herlig.

Og det jeg liker best her er nettopp karakterene. Ja, jeg liker det mystiske ved historien, og det skumle (jeg har i min tid vært totalt grøsser-fanatiker, og det henger igjen), og at det skjer så utrolig mye hele tiden. Men jeg syns altså karakterene er best. Alle sammen er triste sjeler som har et mer eller mindre jævlig liv, og det er så sabla bra skrevet.

Det er så mye jeg skulle skrevet her, om favorittpassasjer, passasjer som fikk meg til å ligge med kulerunde øyne og nesa helt nede i boksida, passasjer som fikk meg til å le høyt (det er faktisk flere av disse, innimellom all horroren og tristheten!), passasjer som fikk meg til å juble, eller nesten gråte. Jeg blir liggende å heie på karakterer, ønske inderlig at alt ordner seg for det beste, at de slemme får sin straff. Sånn skal det være.

Boken har det meste: Grusom virkelighet med tårer, mobbing, pedofili og mord; og fantastisk virkelighet med latter, vampyrer og kjærlighet i alle mulige former og fasonger. Men i stedet for å avsløre alt her skal jeg bare gjøre det andre har gjort før meg: anbefale den videre. Og håpe at folk flest er mer fornuftige, og mindre treige, enn meg, og faktisk tar den anbefalingen.

Og så skal jeg gå og avslutte boka selv.

Pur lykke

Posted on by
10

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

O, du hypomane meg!

Posted on by
12

Da jeg ble utredet for bipolar lidelse for noen uker siden, ble jeg stilt en masse spørsmål. Vi satt ved et svært bord, psykologen og jeg, som var dekket av papirer jeg skulle tegne kurver på, papirer han noterte på, og en diger perm med ting han skulle spørre meg om. Et av disse spørsmålene han stilte var:

“Har du noen gang hatt noen form for storhetsfølelse?”

Nå, mitt aller største ønske er å bli utgitt forfatter. Om jeg noen gang får utgitt bok vil hele livsdrømmen min være oppfylt. Helst vil jeg utgi en illustrert barnebok, gjerne fantasy. Vanligvis er ikke det noe jeg har illusjoner om at skal være enkelt å få til. Jeg har valgt meg et av verdens vanskeligste yrker å ha som Drøm. Er fullstendig klar over hvor vanskelig det er å faktisk få et manuskript gjennom de mange hundre som hvert år strømmer inn til diverse forlag. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er i det hele tatt å skrive den fordømte boka. Jeg har ikke stamina på skriving, jeg skriver dikt og kortprosa. De lengste novellene mine er på fem-syv sider. Det aller lengste jeg noen gang har skrevet er vel på 16-18 uferdige sider. Har ikke stor tro på at det noen gang kommer til å bli ferdig heller.

Som regel.

Når jeg er hypoman er saken en annen. Så da psykologen spurte det spesifikke spørsmålet begynte jeg å tenke tilbake på den siste hypomane episoden min.

Jeg sitter og chatter med ei venninne over msn. Vanligvis er hu den pratsomme av oss, og som oftest går praten jevnt og trutt. Denne kvelden derimot har jeg nettopp fiksa ferdig domenet mitt, og jeg er høy som et hus på livet. Prater som en foss om alt og ingenting, og hun slipper knapt nok gjennom. At jeg i tillegg skriver raskt gjør at linjene bare strømmer på i chatvinduet hennes. Samtidig har jeg oppe tre dokumenter jeg skriver diverse prosa og lyrikk i, ørtenførten FireFoxvinduer som jeg leser på, ei bok ligger åpen til venstre for meg, og jeg hadde i et vel ekstra energisk øyeblikk også dratt fram tegneblyantene mine, selv om de ligger glemt bak pcskjermen.

Impulsivt finner jeg plutselig ut, klokka to på natta, at nei nå trenger jeg en dusj. Jeg hadde svetta og streva over domenet hele dagen, og svetta i ren og skjær hyper glede over msn nå. Så jeg løper, så godt som jeg kan med operert bein, inn på badet (uten å si noe om hva jeg skal, forsåvidt en uvanlig ting av meg å gjøre, Høflighetens Høyborg som jeg er), river av meg klærna og hopper inn i dusjen.

Der står det en sjampoflaske jeg aldri har sett før. Aldri har en sjampoflaske vært så satans spennende noen gang, for denne het Royal Jelly av alle vakre, morsomme, fantastiske ting i hele verden. Den lyser som av gull mot meg, og mens jeg frenetisk gnir sjampoen inn i håret står jeg og tenker på at jeg vasker dæven håret med biedronningmat! Biedronningmat! Det blir neimen meg ikke bedre enn dette!, jog gjennom det hypomane hodet mitt.

Plutselig ble det det. For mens jeg står der og stirrer så fascinert på sjampoflaska, dukker det opp massevis av bilder der inne, av en biedronning, av et tronrom i gull, av rekker med bier i prosesjon, av et helt land fylt med bier, av farer og gleder og tårer og latter. Navn. Steder. En hel bok, rett og slett, ramler inn i det frenetiske hodet mitt, mens jeg står og skrubber inn hodebunnen med royal jelly.

Så jeg løper ut av dusjen, tørker av meg, får på meg fillene igjen og løper tilbake til pcen. Klokka er halv tre, jeg flerrer opp et nytt Open Office-dokument, og begynner manisk å skrive på denne bokidéen, mens jeg ser for meg alle illustrasjonene jeg skal lage, hvor mange kapitler den skal ha, hva den skal hete, hvor fantastisk det blir å se boka mi i bokhylla på butikken, samtidig som jeg fremdeles prater i ett sett over msn med venninna mi om denne fantastiske sjampoen, og hun desperat prøver få meg vekk fra idéen om å trademarke “Eek, a geek”, siden jeg nå skal bli stor forfatter og noen kanskje kan komme til å stjele tinga mine!. Helt spesifikt tenkte jeg hele veien gjennom;

Nå blir jeg berømt forfatter og mangemillionær!

Kikker opp på psykologen som sitter på andre sida av bordet for meg, med permen sin, og venter på svar.

“Jo, jeg har vel hatt noen storhetstanker om meg selv.”