Don’t panic

Når jeg sitter og skriver eksamen, både hjemme og annen type (muntlig er verst da, egentlig), pleier jeg tidvis få litt panikk av typen “Dette går så dårlig, jeg kommer til å stryke, bli kasta ut av universitetet, havne på gata og dø.”

Ja, innimellom kan jeg finne på å bli rent fatalistisk. Som regel går det greit uansett. Jeg greier roe meg ned, og jeg bor ikke på gata enda, så noe må jo ha gått rettveien. Men nå, om panikken kommer krypende, er jeg KLAR:

Picture0002

Har jeg nevnt hvor flink bestevenninna mi er på å finne perfekte gaver? Vel, hun er det.

Jeg vet hvor håndkleet mitt er. Gjør du?

Clumsy, the Voodoo-doll

I dag fikk jeg pakke. Jeg får ikke så veldig ofte pakker i posten, så ble skikkelig gira bare av å se innpakkingspapiret. Fant meg ei saks og klippet lykkelig opp. Inni finner jeg en dukke og en lapp. Gaven er fra bestevenninna mi. På lappen står det at hun så dukka og tenkte på meg. Beskrivelsen av dukka er som følger:

Clumsy. To watchover your accident prone ways and keep you from the doctor’s surgery.

For ca et par måneders tid siden brakk jeg begge leggbeina i venstrefoten gjennom å, klønete nok, rygge en plukktruck inn i meg selv og smelle inn i veggen. Gjennomgikk mye feilbehandling. Den første gipsinga gjorde meg immobil i et par-tre uker, og under den andre omgipsinga greide de brekke opp beinet mitt, så ukene i den første gipsen var totalt bortkasta. Dette førte til videre immobilisering, intense, unødvendige smerter i over en uke, unødvendig fasting i et døgn før en operasjon som jeg skulle hatt med en gang, men som jeg aldri fikk, og så nødvendig fasting i nok et døgn før jeg endelig faktisk fikk den stupide operasjonen.

Jeg trenger denne dukka. Og som bestevenninna mi så fornøyd uttrykte på baksida av lappen hun sendte med: det er jo til og med samme foten!