Eek, A Geek!

Jeg elsker bøker, litteratur, og skrift generelt (både den jeg selv og andre produserer). Som sådan er jeg veldig spesifikk på hvordan bøkene mine skal behandles. Hvordan de skal lagres, leses, rekkefølge, alt i mellom.

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som “There’s no such thing as too many books” på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er “for langt”). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og “kjenner” på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra “pensum” og til “bøker”. Men alt annet, alle “randoms”, settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…

Som tegneserieentusiast og -forkjemper følte jeg det var på sin plass å skrive om Watchmen, den grafiske romanen som regnes som en av verdens beste. Men så når jeg skulle begynne å skrive om den, gikk jeg litt tom for ord. Hvor skal jeg begynne? Jeg kunne tatt for meg så utrolig mye:

Selve tegnekunsten, som er helt utrolig, så detaljert og gjennomtenkt, både i bakgrunn og i persongalleri, fargelegging, skyggelegging – alt, rett og slett.

Eller plottet, og de innfletta subplottene, som på slutten la meg igjen måpende og såpass imponert at jeg ikke greide plukke opp noen ny bok eller tegneserie etterpå.

Eller kompleksiteten og ekteheten i en skittenvirkelig historie som omhandler avdanka superhelter av alle ting.

Eller kanskje jeg skulle tatt for meg språket, dialogen, litterariteten.

Til slutt greide jeg aldri bestemme meg. Kanskje jeg gjør det en dag. Det er for mye å ta fatt i. Man kunne skrevet masteroppgave om Watchmen. I stedet skal jeg bare være supergeek og superfan og vise fram Watchmenveska mi, og kanskje rote fram boka og lese den en gang til:

Når jeg sitter her nå og skal skrive min første bloggpost tenker jeg det er så altfor mye jeg skulle skrevet. Og så kommer jeg selvsagt ikke på noe som helst. Men slik starter jo alt stort – med små, usikre steg. For jeg er jo viss på at denne bloggen blir fantastisk, det er klart! Såpass ego må man ha, ellers er det jo ikke vits å gjøre noe.

Jeg har nok ikke så stort ego. Og jeg greier ikke se fremtiden til bloggen, utover denne ene posten, og muligheten for at jeg kan komme til å trykke Ctrl-A Delete hvert øyeblikk – en mulighet som egentlig morer meg litt. Det er ingen obligasjoner knyttet til dette, og angrealternativet internett utgir er fint. Kanskje litt dumt innimellom, man tenker seg kanskje ikke godt nok om før man gjør noe, fordi muligheten til Ctrl-Z ligger der hele tiden. En hurtigtast jeg ofte har ønsket meg i virkeligheten, som de aller fleste andre indoktrinerte datanerder.

Eller da geeker, som er min selvpåsatte merkelapp. Jeg liker ikke merkelapper. Jeg elsker være geek. Omfavner merkelappen med alt jeg er (pun, lol?!) og er geek opp og i mente.

Denne bloggen kommer til å være geeky. Det er egentlig alt jeg kan si om den. Kanskje blir det inkonsekvent, usammenhengende dagbokrøl fra ende til annen. Kanskje blir det bitende samfunnskritikk. Mest av alt blir det nok om bøker, filmer, litteratur, musikk, skriving, data. Nevnte jeg bøker og litteratur? Det er det jeg brenner for her i livet, det er en viss fare for at det blir overvekt av det.

Nå er klokka 13:37 her. Passende tidspunkt å publisere geekebloggen.