Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

In 2005 German news TV channel N24 interviewed George Lucas and asked him to say his famous sentence, “May the Force be with you.” The translator simultaneously translated to German: “Am 4. Mai sind wir bei Ihnen”. (We are with you on May 4). This was captured by comedy show TV Total and aired on May 18, 2005.

Åh, herlig. Uansett. Det er trist at slike ting ikke er så populært i lille Trondheim, for jeg hadde dødd av lykke om det hadde løpt jedier, sither og generelt folk med lightsabers rundt omkring i byen. Men feire det litt må man! Jeg har hverken kostymer eller langt nok hår eller bikinier til å leke Princess Leia (bikini i snøstorm ftw?), men selvsagt er det en Star Wars t-skjorte i den voksende kule-geek-skjorter samlinga mi. Kjør Star Wars-dag!

La meg vise deg tvangstankene til en litteraturgeek:

• Nyinnkjøpte bøker som jeg ikke leser med en gang kan ikke settes i hylle. De kan ligge på pulten, i pulten, i poser, i nattbordet, på nattbordet, i vinduet, hvorsomhelst bortsett fra i hylla (og på det støvete gulvet, fysjom). Kun bøker som er lest, og med nød og neppe pensumbøker som jeg bruker et-to-tre år i slengen får stå i hylle. Sånn er det med den saken. De uleste bøkene behandles pent, men de står ikke i hylle.

• Uleste bøker jeg har kjøpt må beholde prislappen på. De er markert som ulest (nei det holder ikke at de ikke står i hylle. Hysj.), og sånn skal det være. Har jeg først tatt av prislappen får jeg litt angst om jeg ikke får sjansen til å starte på boka med en gang. Det kan være et par sider, aller helst et kapittel, uansett hvor lite. Men jeg må starte på boka. Dette fører til:

• Bøker jeg skal starte på må jeg skrive navnet mitt i. På den første sida (ikke side nr 1 av selve boka, men den første sida du blar opp til når du åpner coveret), uansett hva som står der først. Navnet mitt står øverst i høyre hjørne, bortsett fra i bøker som har en boks eller lignende dedikert til navnetrekket ditt, sånn som A Series of Unfortunate Events-bøkene har. Da går det greit å ha navnet et annet sted. Ja, dette markerer tydelig boka som mi. Jeg er glad i bøkene mine. Jeg er ikke fryktelig materialistisk ellers, klarer meg fint uten nye klær, cder, filmer etc. Men bøkene mine, de må jeg ha.

• Bøker jeg leser får bokmerke. Eselører er fysj. Aller helst skal de ha fine bokmerker. Søte bokmerker som det står ting som “There’s no such thing as too many books” på. For det er jo sant. Mens jeg leser dem legger jeg bokmerket bakerst i boka. Helt bakerst. Ja, like manisk på dette som på navnetrekket. Om boka mot formodning skulle være kort, og bokmerket langt, kan jeg legge bokmerket vekk, for jeg hater at bokmerkene stikker for langt ut (ja, det er bare jeg som vet hva som er “for langt”). Men om jeg legger det vekk må det ligge et sted jeg ikke legger merke til og ikke tenker over det. Ja, tidenes rareste punkt, men om feks bokmerket ligger ved beinet mitt ligger jeg og “kjenner” på det hele tida. Urk.

• Når en bok er lest skal den endelig settes i hylle: den skal hylles! Og de skal sorteres spesifikt i nevnte hylle. Alfabetisk? Neinei. Etter sjanger? Pfff. Etter år da, eller lignende forfattere? Haha – nei. De skal settes i hylle kronologisk etter når jeg leste dem. Oh yes. Det eneste unntaket er at trilogier/serier og lignende settes sammen, og diverse lignende litteratur kan settes sammen, som feks tegneserier. Teoripensum skal stå på en hylle helt for seg selv, og skjønnlitterært pensum for seg, med mindre jeg ved slutten av skoleåret føler bøkene kan oppgraderes, vekk fra “pensum” og til “bøker”. Men alt annet, alle “randoms”, settes kronologisk. Dette punktet fører til opplagte problemer nå, når geeken har alle bøkene sine nedpakka i esker, og ikke husker kronologien på bøker hun leste for årevis siden.

Jeg blir litt andpusten av det, kjenner jeg. Jeg vet at når bøkene får komme i hylle igjen, kommer jeg ikke til å huske rekkefølgen. Det gjør meg trist, stressa, jeg føler jeg skuffer bøkene mine og meg. Jeg har et foreløpig system med at leste bøker ligger i esker, uleste alle andre steder (selv om jeg har uleste i esker, grøss og gru).

Jeg har gått og tenkt på andre system som kanskje kan glede meg. Alfabetisk føles altfor strengt og kaldt. Jeg vil aldri greie bestemme meg for sjanger, bøker er jo mer enn sjangeren sin! Epokemessig vil smake for mye av skole for meg; jeg som sleit som en gal for å huske hva som kom først, romantikken eller renessansen, eller naturalismen, og hvilke bøker er det egentlig som er modernistiske, hvilke er postmoderne? Post-post-moderne? Nei. Kronologisk har alltid vært veien og gå. Jeg leter frenetisk etter bilder av bokhyllene mine.

Har du syke systemer på åssen ting skal være? Del! Har du forslag til en fin, koselig måte å sortere bøker på, som får dem til å føles som gamle venner og ikke soldater på geledd? Giev, plzkthx!!1

Og så har jeg ikke en gang tatt for meg hvor nitidig jeg sorterer notatbøker, kladdebøker, nestenferdigeutkast-bøker, renskrevne dokumenter, og (semi)endelige versjoner av skribleriene mine…

Selve tegnekunsten, som er helt utrolig, så detaljert og gjennomtenkt, både i bakgrunn og i persongalleri, fargelegging, skyggelegging – alt, rett og slett.

Eller plottet, og de innfletta subplottene, som på slutten la meg igjen måpende og såpass imponert at jeg ikke greide plukke opp noen ny bok eller tegneserie etterpå.

Eller kompleksiteten og ekteheten i en skittenvirkelig historie som omhandler avdanka superhelter av alle ting.

Eller kanskje jeg skulle tatt for meg språket, dialogen, litterariteten.

Til slutt greide jeg aldri bestemme meg. Kanskje jeg gjør det en dag. Det er for mye å ta fatt i. Man kunne skrevet masteroppgave om Watchmen. I stedet skal jeg bare være supergeek og superfan og vise fram Watchmenveska mi, og kanskje rote fram boka og lese den en gang til:

Jeg har nok ikke så stort ego. Og jeg greier ikke se fremtiden til bloggen, utover denne ene posten, og muligheten for at jeg kan komme til å trykke Ctrl-A Delete hvert øyeblikk – en mulighet som egentlig morer meg litt. Det er ingen obligasjoner knyttet til dette, og angrealternativet internett utgir er fint. Kanskje litt dumt innimellom, man tenker seg kanskje ikke godt nok om før man gjør noe, fordi muligheten til Ctrl-Z ligger der hele tiden. En hurtigtast jeg ofte har ønsket meg i virkeligheten, som de aller fleste andre indoktrinerte datanerder.

Eller da geeker, som er min selvpåsatte merkelapp. Jeg liker ikke merkelapper. Jeg elsker være geek. Omfavner merkelappen med alt jeg er (pun, lol?!) og er geek opp og i mente.

Denne bloggen kommer til å være geeky. Det er egentlig alt jeg kan si om den. Kanskje blir det inkonsekvent, usammenhengende dagbokrøl fra ende til annen. Kanskje blir det bitende samfunnskritikk. Mest av alt blir det nok om bøker, filmer, litteratur, musikk, skriving, data. Nevnte jeg bøker og litteratur? Det er det jeg brenner for her i livet, det er en viss fare for at det blir overvekt av det.

Nå er klokka 13:37 her. Passende tidspunkt å publisere geekebloggen.