Eek, A Geek!

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?

I morgentidlig reiser jeg til Amsterdam, og har følgelig nok reisefeber til ikke å greie sove, på tross av at jeg må opp fem-halv seks. Derfor sitter jeg og leser, surfer på nett og ser på tv. Jeg ser egentlig aldri på tv, men er glad jeg gjorde det i dag, for på svensk tv gikk det et intervju med Leif Ove Andsnes, som er en av verdens beste pianister, en jeg virkelig har sansen for. Han spiller Beethoven så vakkert at jeg får lyst til å gråte eller le av glede. Noen ganger begge deler.

Intervjuet i seg selv var interessant nok det. Det var om Andsnes selv, livet, musikken og følelsene hans rundt det hele. Det var skuffende lite pianospilling, men på et tidspunkt spilte han tre små musikksnutter, for å illustrere et eller annet poeng om musikk.

Slik snublet jeg over “The Hut on Bird’s Legs (Baba Yaga)” av Mussorgsky, en hittils totalt ukjent komponist for meg. Jeg beit meg merke i det først på grunn av tittelen, fordi jeg elsker eventyr, og Baba Yaga er en heks i russisk folkeeventyr, som har en hytte på kyllingføtter, fantastisk nok.

Men ikke bare tittelen på stykket var fabelaktig. Starten er utrolig. Den er en løpende, skrekkinngytende heksehytte. Hele stykket puster og freser og er en illsint heks og hennes syke hytte. Andsnes spilte bare bittelitt av starten, men det var nok til at jeg straks fant fram YouTube og søkte opp stykket. Dessverre fant jeg det ikke en fin versjon med bare piano, men Ravel har komponert en hel orkesterversjon. Og det var sannelig sterke saker:

Fjerde mai er Internasjonal Star Wars dag. Fra Wikipedia, Kunnskapens Kilde:

In 2005 German news TV channel N24 interviewed George Lucas and asked him to say his famous sentence, “May the Force be with you.” The translator simultaneously translated to German: “Am 4. Mai sind wir bei Ihnen”. (We are with you on May 4). This was captured by comedy show TV Total and aired on May 18, 2005.

Åh, herlig. Uansett. Det er trist at slike ting ikke er så populært i lille Trondheim, for jeg hadde dødd av lykke om det hadde løpt jedier, sither og generelt folk med lightsabers rundt omkring i byen. Men feire det litt må man! Jeg har hverken kostymer eller langt nok hår eller bikinier til å leke Princess Leia (bikini i snøstorm ftw?), men selvsagt er det en Star Wars t-skjorte i den voksende kule-geek-skjorter samlinga mi. Kjør Star Wars-dag!

Fra essayet On Three Ways of Writing for Children av C. S. Lewis:

It would be much truer to say that fairy land arouses a longing for he knows not what. It stirs and troubles him (to his life-long enrichment) with the dim sense of something beyond his reach and, far from dulling or emptying the actual world, gives it a new dimension of depth. He does not despise real woods because he has read of enchanted woods: the reading makes all real woods a little enchanted.

Dagen i dag har vært ganske så episk. Etter en lang skoledag dro jeg på kafé og spiste god mat og drakk cappuccino mens jeg leste Trollmannens hatt av Tove Jansson. Jeg elsker Jansson. Har jeg nevnt det før? Eeelsker. I alle fall så forsvant to timer på det viset, fordi jeg ikke greide legge fra meg boka før jeg hadde lest hele. Det som var litt ekstra flott denne gangen – ved siden av alt som alltid er flott med Jansson – var at jeg ble helt sommer i hodet mitt mens jeg leste. Alle bekymringer seilte rolig avgårde, og på slutten av boka, en sen augustkveld feiret slik bare mummier kan feire dem, var jeg helt fortryllet. Såpass fortryllet at når jeg vandra ør og glad ut av kaféen for å finne en buss glemte jeg helt å tulle skjerfet rundt meg, glemte lukke jakka, og mens jeg sto og venta på grønn mann kikka jeg på den røde og gyldne himmelen rundt meg og tenkte hvor fint det var med slike sensommerkvelder.

Oh yes. En bitende kald marskveld var varm og lun for meg der jeg sto helt innkapsla i mummiverden. Det tok temmelig lang tid før det gikk opp for meg at den lille brisen ikke var en fin fønvind, men et ganske iskaldt gufs. Jeg flyter fremdeles på rusen over å ha hatt to timer med sommer, i mars. Det var ganske spesielt.

Men dagens episkhet slutta neimen ikke der, for når jeg kom hjem lå det to bøker å venta på meg. To stykker. Og begge var yndlingsboka mi; Den uendelige historie. En på norsk og en på tysk. Jeg skal skrive master om boka, og må da sitere osv på tysk, derfor har jeg bestilt den tyske. Det var en veldig god unnskyldning til å gjøre noe jeg alltid har hatt lyst til, nettopp det å lese den på orginalspråket. Nå får jeg lov til å gjøre det i halvannet år til ende (høhø), for det er skolearbeid! Åh. Så jeg har tre utgaver: En norsk leseutgave (den gamle, elskede jeg har fra før av), en til å notere masterting i (den nye pocketen jeg bestilte), og den tyske, for å få lese boka slik den skal leses, og ha noe å sitere fra. Jeg har allerede begynt lesingen selvsagt, og lykken ble hakket større da jeg oppdaget at ti sider gikk relativt smertefritt fordi jeg kan boka så godt fra før av! Yay! Kanskje lærer jeg meg tysk skikkelig i prosessen. Man kan drømme.

Nå regner man jo med at det blir ikke bedre enn dette. Men håh joda! Jeg trodde hjertet mitt skulle briste i ren lykkeoverdose da jeg åpna boka og ble møtt av dette:

Antagelig litt uklart for dem som ikke kjenner boka hvorfor jeg skal bli helt svimmel av glede over å se rød og grønn skrift, men det er sånn boka skal være. Den røde skriften signaliserer Den Virkelige Verden, og den grønne signaliserer Fantásia, landet i boken Bastian sitter og leser i – som er trykt i rødt og grønt! Å trykke i to blekkfarger er dog dyrere enn å trykke i bare svart, derfor bruker de aller fleste forlag kursiv for å signalisere Bastians verden, og vanlig skrift for å signalisere Fantásia. Den nye norske jeg fikk i posten nå har faktisk ikke noe skille i det hele tatt! Det er dårlig det.

Men nå har jeg min elskede bok sånn som den skal være. På tysk, i rødt og grønt. Nå må jeg bare finne en hardcoverversjon som er innbundet i kobberfarget silke…

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Siden forrige post var så depressiv, så tenkte jeg en motpart var nødvendig. Det er vel temmelig klisjé dette med små gleder, men de er jo så fine, nettopp fordi de er gleder! Og siden jeg er litt sær vil jeg ha en post med sære ting jeg elsker. Here we go:

• Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
• Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
• Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
• Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
• Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
• At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
• Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
• Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
• Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
• Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Når jeg sitter og skriver eksamen, både hjemme og annen type (muntlig er verst da, egentlig), pleier jeg tidvis få litt panikk av typen “Dette går så dårlig, jeg kommer til å stryke, bli kasta ut av universitetet, havne på gata og dø.”

Ja, innimellom kan jeg finne på å bli rent fatalistisk. Som regel går det greit uansett. Jeg greier roe meg ned, og jeg bor ikke på gata enda, så noe må jo ha gått rettveien. Men nå, om panikken kommer krypende, er jeg KLAR:

Har jeg nevnt hvor flink bestevenninna mi er på å finne perfekte gaver? Vel, hun er det.

Jeg vet hvor håndkleet mitt er. Gjør du?

Spammer denne sangen vilt. Poster på alle forum og sider og twitrer og blogger så intenst som jeg kan, men den fortjener det.

Nyt Nick Caves I Let Love In:

Den står på repeat her. Og sannelig lurer jeg på om jeg ikke skal begynne på debutromanen hans And the Ass Saw the Angel mens jeg liksågodt er i gang. Selv om jeg holder på med to-tre andre bøker allerede.