Eek, A Geek!

I går leste jeg to bøker på rappen. Det høres kanskje mye ut, men det var korte, fine barnebøker. Begge var av Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet. Den ene boken var en liten novellesamling kalt Det usynlige barnet og andre fortellinger, og den andre var en roman kalt Trollvinter. Jeg ble faktisk lamslått over hvor gode, sterke bøker dette er. Jeg har et tett forhold til alt Mummi, siden jeg vokste opp med det på barnetv, og jeg var overbevist om at jeg hadde lest bøkene når jeg var liten også – men nå er jeg ikke så sikker lenger. I alle fall husker jeg det ikke. Så om jeg har lest dem før eller ikke: Dette var som å lese dem for første gang.

Og de er fantastiske. La meg understreke: fantastiske. Både på den ene og den andre måten.

For det første er det fantastisk barnelitteratur, det vil si de faller innunder “fantasy” – men fantasy er i grunn ikke godt nok beskrivende, syns jeg. Fantastisk er mye bedre. Fantastisk barnelitteratur er favorittsjangeren min, så jeg sluker det meste av det, og jeg har lyst å sparke meg selv for ikke å ha lest Tove Jansson tidligere (selv om jeg var overbevist om at jeg hadde gjort det)!

Det som gjør bøkene fantastiske sjangermessig er at sted og karakterer er totalt fremmed for vår verden. Bøkene er satt til Mummidalen (som oftest), et fiktivt sted hvor det bor utrolig mange ulike typer overnaturlige vesner, deriblant mummitroll (selvsagt), mymler, hatifnatter, filifjonker, hemuler og så videre. Åh, selv navnene på alle de ulike vesnene er herlige. Jeg blir varm i hele meg. Det skjer overnaturlige ting; Mummimamma utfører magi, jenter blir usynlige, snøhester blir levende. Dette gjør at boka plasseres i sjangeren fantastisk barnelitteratur.

Men benevnelsen “fantastisk” har selvsagt dobbeltbunn. For bøkene er så himla godt skrevet, de er triste, morsomme, alvorlige, fine – alt man kan tenke seg. De er stappfulle av eventyr og mektige hendelser. Filifjonka som er redd for katastrofer opplever jo at huset hennes blir rystet av en tyfon – og så kommer en skypumpe og tar liksågodt med seg hele sulamitten! Det er action i Mummidalen.

Det aller beste med bøkene for min del dog, er hvor alvorlige de er. De tar opp masse alvorlige, skumle temaer, og det uten å snakke ned til barnet. De snakker til barnet som en likeverdig, en som godt kan tåle å høre om skumle hatifnatter og Hufsa som er så kald at all varme og lys i nærheten av henne slukker (nå skal det sies at jeg var hylende livredd Hufsa da jeg var liten – og da mener jeg hylende). Bøkene tar opp de alvorligste, tristeste ting.

Et eksempel er nettopp Filifjonka som jeg nevnte ovenfor. Filifjonka sitter på fine solværsdager og tenker på hvor grusomt det er at det er så fint og stille og rolig, for det kommer snart til å skje en eller annen form for katastrofe. Hun vet det. Hun har aldri opplevd en katastrofe, men hun vet den kommer. Filifjonka er fatalistisk, vettskremt og paranoid. Hun er så og si venneløs – alt hun har er huset sitt, med tingene sine, som hun tar uendelig godt vare på. En dag forsøker hun fortelle en av sine få venner om denne angsten og redselen og vissheten hun har om den forestående katastrofen. Venninnen blir beklemt og går. Hun tror ikke på Filifjonka. Hun vil ikke trøste henne.

Så skjer det: Det kommer et storm, og som sagt – den tar med seg alt, alt Filifjonka eier og har. Og det ender opp med at Filifjonka sitter på stranden, føler seg lett som en fjær og ler høyt og lenge. Fordi nå trenger hun ikke være redd lenger, nå har det verst tenkelige skjedd, og det var ikke så fryktelig ille likevel, alle tingene er jo bare ting. Venninnen kommer og er oppskjørtet og lei seg for at hun ikke trodde henne, men det er ikke så viktig lenger for Filifjonka. Hun ler, er lykkelig, og slutter være redd.

I omtrent alle historiene sine slår Jansson et slag for frihet, og spesielt frihet fra ting. To historier er spesifikt om hvordan ting tynger en ned, men det er flere som tar opp temaet ved siden av det faktiske plottet. Det er tingene som eier deg, ikke omvendt. Snusmumrikken er det fineste eksempelet på dette: jo lettere sekken hans er, jo gladere er han. Han har klærne sine og et munnspill – og i en historie gir han sågar vekk hatten sin uten noen problemer.

Et annet eksempel er fra Trollvinter. Om vinteren går de fleste vanlige beboerne i Mummidalen i hi, men denne vinteren våkner Mummi og Lille My. Lille My stikker av med et sølvbrett Mummimamma har, som er et arvestykke og aldri blir brukt – det bare henger der til pynt. My bruker det til akebrett. Når Mummimamma våkner smiler hun og funderer over hvor flott det er at ting kan brukes til noe helt annet enn man trodde. Ting er ikke viktige i seg selv, det som er viktig er hva man gjør med dem.

Det er likevel ikke bare frihet som er viktig. Da Mummipappa vil vekk fra det trygge, hjemlige livet på verandaen sin oppdager han etterhvert at eventyret ikke nødvendigvis er så mye bedre. Han syns hatifnattene lever spennende, ville liv, der de bare seiler og seiler uten å svare for noen eller noe, og han greier bli med dem på et av deres seilaser. Men han oppdager til slutt at hatifnattene er følelseskalde, ensomme vesener som trenger en tordenstorm for å vekke noe som helst av følelser i dem. Da oppdager Mummipappa at et trygt og hjemlig liv slett ikke er det dummeste – han har da i det minste følelser, og noen som er glad i ham. Det har ikke hatifnattene.

Hver eneste karakter har sin egen greie, mange av dem illustrerer aspekter ved menneskelige personligheter. Lilly My har for eksempel bare to innstillinger på følelsesspekteret sitt – glad og sint. Likevel er ikke Lille My en flat, statisk karakter. Hun er brå og flyr i taket og tirrer folk og løper rundt helt propell, men hun er også den som fortest forstår at det er unaturlig at Ninni, det usynlige barnet, aldri blir sint. Man trenger være litt sint av og til. Lille My skulle egentlig, som Mummi, ligget i dvale hele vinteren. Mummi blir redd og sint og føler seg alene (selv om han til slutt lærer seg verdsette vinterens mange forunderligheter), men My går vinteren i møte med all sin Myhet. Hun sklir nedover en skråning og skjenner brykst “Jassåja, er det sånn det skal være!”. Så gjør hun det seks ganger til. Hun lager seg akebrett, flere ulike former for skøyter, hun står uredd og lykkelig på ski. Hun tar tak i hele verden, og fillerister den til den gir henne hva hun vil ha.

Slik er det med alle karakterene. De har sterke trekk, men de har mange lag. Jeg kunne skrevet lange bloggposter om hvert eneste aspekt, men det skal jeg ikke gjøre (enda). Det er utrolige bøker. Nå skal jeg skaffe meg dem alle sammen.

Å være gipsa opp til midt på låret er i seg selv ganske kjipe greier. Spesielt når du ikke har lov å bevege på deg. Jeg kjeda meg temmelig lite, siden mye av det jeg liker er stillesittende aktiviteter – men livet består slettes ikke av mest hvordan-jage-vekk-kjedsomheten momenter. Å neida. Livet består av masse ting du må gjøre. Disse tingene kunne jeg ikke gjøre da jeg var såpass invalidisert at jeg ikke hadde lov å stå/sitte oppreist lenge av gangen.

Det kan jeg nå. Pur lykke:

Det er så fint nå, å kunne sitte ved et bord, på en stol, og spise. Ikke ligge i en seng, ikke stå ved benken, men sette seg ned, begge føttene planta på gulvet, og spise uten å ha vondt eller være redd for å ramle overende.

Å gå på do alene. Å få lov til å dusje er himmelsk. Jeg dusja ikke på ca en måned. Jeg hadde lyst å gråte av glede når jeg endelig kunne gjøre det.

Å kunne ligge på sia, i stedet for kun på ryggen hele dagen og hele natta, i ukesvis. Å faktisk få lov til, og å få til å snu seg! Jeg sover urolig, og jeg foretrekker sove på sia. Akkurat dette aspektet ved gipsen var med andre ord temmelig slitsomt for meg. Snakk om maur i kroppen.

Å komme seg ut av senga uten hjelp. Beinet mitt måtte løftes og svinges ut av senga av noen andre, fordi gipsen var diger og uhåndterlig, og det var altfor vondt til at jeg kunne gjøre det selv. Og så, når man er ute av senga; å ikke trenge stå stille og holde seg fast i noe/noen for ikke å svime av på grunn av alt blodet som går bananas. Fantastisk.

Å slippe ringe/rope på noen for å få hjelp til alt dette med do og mat osv. Man føler seg skikkelig liten og ydmyk etterhvert, tro meg. Det hjelper ikke at jeg er typen som spiser hver tredje time, og må tilsvarende mye på do.

Å kunne gå i trapper. Første gangen jeg kom meg opp trappa uten hjelp føltes som verdens største seier. Det var dødsskummelt, med tanke på hvor lite kontroll og balanse jeg hadde, og hvor lett jeg kunne falle (jeg gikk aldri helt alene, noen var som regel bak meg, eller i det minste i nærheten), men det var så nydelig. Nå kan jeg løpe opp trappene! Og hoppe!

Å slippe være redd for at det skal skje en eller annen ulykke i løpet av natta mens alle andre sover, fordi du ikke har mulighet for å komme deg vekk eller få tak i hjelp på egenhånd. I starten hadde jeg så mye angst at det var ikke til å tro.

Å kunne gå ut, i frisk luft. Å kunne gå fritt, og raskt, uten krykker. Jeg får fremdeles vondt i foten, men jeg er fri. Det teller mest.

Det er med andre ord virkelig noe i dette klisjé med at man verdsetter kun det man mister. Jeg håper jeg aldri glemmer det. Det er ganske fint å sitte ved middagsbordet og kjenne gledesrusen komme strømmende kun fordi man sitter der.

Siden forrige post var så depressiv, så tenkte jeg en motpart var nødvendig. Det er vel temmelig klisjé dette med små gleder, men de er jo så fine, nettopp fordi de er gleder! Og siden jeg er litt sær vil jeg ha en post med sære ting jeg elsker. Here we go:

• Tynne islag (gjerne på asfalt) som knekker så fint når du går på dem. Jeg liker is som er tynn nok til å knekke men tykk nok til å lage sånn knakende knekk best. Lyden av isbiter som knaker når du slipper dem i et glass med drikke er også fabelaktig flott.
• Lukta av nyklipt gress, bøker og solvarm hud. Det er de beste luktene i hele verden for meg. Jeg kan finne på å sitte og sniffe på mine egne armer om sommeren – noe som vitterlig ser ganske mystisk ut…
• Nye bøker. Eller bøker generelt egentlig, men nye for meg – når jeg får en bok i hendene sitter jeg ofte lenge og bare stryker på den, ser på den, lukter på den. Blir helt sitrete av å åpne en bok jeg ikke har lest før.
• Skriveblokker og penner. Jeg samler på dem. Jeg elsker dem. Jeg elsker å begynne på dem. Det er bittersøtt å avslutte dem. Jeg elsker bla i gamle skrivebøker og lese hva jeg har skrevet, både bra og dårlige tekster blir som å hilse på gamle venner.
• Ord. Ord gjør meg så ubegripelig glad (eller hissig, alt ettersom).
• At drikker blir så fantastisk annerledes med litt tilføyelser. Jeg liker ikke svart kaffe, men elsker cappuccino eller kaffe med fløte. Te med litt sukker og/eller sitron. Vann med is og litt sitron er en hel verden annerledes enn vanlig vann. Jeg liker at noe så lite gjør så stor forskjell.
• Her en dag oppdaget jeg at et lite havnebasseng hadde frosset til såpass at isen så ut som en isbre. Jeg greide knapt bevege meg vekk. Det var som å falle inn i en magisk verden.
• Å bli virkelig oppslukt av noe. Det er fabelaktig mens det pågår, selvsagt, med det er også helt nydelig å faktisk komme til overflaten av denne dypdykken igjen. Mens jeg har vært borte er det som om verden har stoppet opp sammen meg, og den starter ikke igjen før jeg er tilbake. Det er magisk.
• Gress/kornåkre som bølger i vinden. Som grønne og gule hav. Jeg blir helt fjetret.
• Å være listefri. Det er sjelden, og kanskje det er derfor jeg er så glad i å forsvinne inn i lidenskapen min så verden stopper opp, for da har jeg null lister. Og det er ren lykke det.

Dette er noen av de sære små gledene jeg har, dem mange blir litt lattermilde av å høre om. Jeg har mange mer vanlige også selvsagt. Jeg blir gjerne helt forfjamset og gråtkvalt av fargeeksploderende natur (himmel, blomster, trær, vann). Blir like forundra hver gang jeg våkner frisk, opplagt og uthvilt. Er helt vill etter god mat. Å ha en kveld fri. Gode filmer og serier, gode bøker, god musikk. Skriving og lesing er hele livet mitt og det gjør meg så lykkelig; skriver jeg noe jeg faktisk er fornøyd med blir jeg helt heliumlett i hodet, og alt virker mulig.

Jeg kunne ramset opp i all evighet, egentlig. Men det skal jeg ikke gjøre. Kanskje dere vil tilføye noe?

Når jeg sitter og skriver eksamen, både hjemme og annen type (muntlig er verst da, egentlig), pleier jeg tidvis få litt panikk av typen “Dette går så dårlig, jeg kommer til å stryke, bli kasta ut av universitetet, havne på gata og dø.”

Ja, innimellom kan jeg finne på å bli rent fatalistisk. Som regel går det greit uansett. Jeg greier roe meg ned, og jeg bor ikke på gata enda, så noe må jo ha gått rettveien. Men nå, om panikken kommer krypende, er jeg KLAR:

Har jeg nevnt hvor flink bestevenninna mi er på å finne perfekte gaver? Vel, hun er det.

Jeg vet hvor håndkleet mitt er. Gjør du?

Spammer denne sangen vilt. Poster på alle forum og sider og twitrer og blogger så intenst som jeg kan, men den fortjener det.

Nyt Nick Caves I Let Love In:

Den står på repeat her. Og sannelig lurer jeg på om jeg ikke skal begynne på debutromanen hans And the Ass Saw the Angel mens jeg liksågodt er i gang. Selv om jeg holder på med to-tre andre bøker allerede.

I dag fikk jeg pakke. Jeg får ikke så veldig ofte pakker i posten, så ble skikkelig gira bare av å se innpakkingspapiret. Fant meg ei saks og klippet lykkelig opp. Inni finner jeg en dukke og en lapp. Gaven er fra bestevenninna mi. På lappen står det at hun så dukka og tenkte på meg. Beskrivelsen av dukka er som følger:

Clumsy. To watchover your accident prone ways and keep you from the doctor’s surgery.

For ca et par måneders tid siden brakk jeg begge leggbeina i venstrefoten gjennom å, klønete nok, rygge en plukktruck inn i meg selv og smelle inn i veggen. Gjennomgikk mye feilbehandling. Den første gipsinga gjorde meg immobil i et par-tre uker, og under den andre omgipsinga greide de brekke opp beinet mitt, så ukene i den første gipsen var totalt bortkasta. Dette førte til videre immobilisering, intense, unødvendige smerter i over en uke, unødvendig fasting i et døgn før en operasjon som jeg skulle hatt med en gang, men som jeg aldri fikk, og så nødvendig fasting i nok et døgn før jeg endelig faktisk fikk den stupide operasjonen.

Jeg trenger denne dukka. Og som bestevenninna mi så fornøyd uttrykte på baksida av lappen hun sendte med: det er jo til og med samme foten!

Ja, jeg liker virkelig Brave New World. Ja, jeg adapterer frasen til alt jeg kan tenke meg. Nei, det er ikke det denne posten skal handle om. Den skal handle om mitt funklende nye, helt egne sted på webben.

Etter bare noen timer på WordPress-bloggen min fikk jeg anbefaling av svogeren min om å skaffe meg eget domene. Dette surra og gikk i bakhodet mitt hele dagen, og jo mer det surra, jo kulere ble det. Til slutt, i et litt manisk øyeblikk, gikk jeg spontant ut og skaffa meg domene. Jeg kan ingenting om å opprette nettsider, koding, programmering, webhosts, ftp, databaser eller noe som helst. Men domene, det kjøpte jeg. For det var kult. Nå kan jeg si til folk at jeg er Eek A Geek! tenkte jeg fornøyd. Det er mitt. Jeg eier det.

Og enn så lenge gjorde den tanken meg til en fryktelig lykkelig liten geek. For jeg måtte jo ikke rote med sida enda, jeg hadde bare kjøpt domenet: pengene var ikke registrert enda, og jeg kunne ikke gjøre noe uansett. Alt var trygt og godt.

Så fikk jeg mail fra dem jeg kjøpte domenet hos. Pengene var kommet inn, domenet registrert, og innen 24 timer ville det være up and running. 24 timer til jeg kunne begynne leke meg med mitt helt eget domene! …så satte panikken inn. Åssen leker jeg meg med domenet? Åssen publiserer jeg ting? Men min kjære svoger hadde forsikra meg om at dette var barnemat, kakestykke, alt man kan tenke seg av enkle matretter i det hele tatt egentlig, så simpelt kom det til å være. Smått beroliget kverna tankene mine på det. Like enkelt som å blogge på WordPress. Men svogeren min er en fantastisk smart og dyktig fyr som kan jævla mye rart, og jeg er ikke like smart og dyktig, og kan aldeles ingenting om å starte nettsider. Panikken lå og ulma.

Så gikk det 24 timer. Jeg satte meg foran den velkjente, elska laptopen min med en underlig følelse av frykt. Åpna nettsia. Domenet er parkert hos PRO ISP. Jeg er vanligvis tålelig dreven på pc-dilleri, bortsett fra når det gjelder å begynne med så blanke ark som dette framsto som for meg. Men jeg tenkte som så at det måtte jo være guider og walkthroughs og whatnot. Google is my god i slike usikre stunder. Etter å ha stramma meg opp på den måten åpna jeg mailen og greide guide meg selv inn på Cpanelet mitt, gjennom en liten førstegangswalkthrough. Det var jo lett.

Og så var jeg totalt stumpa. Hva skulle jeg gjøre nå? Var dette nettsida mi? Det kunne det ikke være. Men det sto noe om File Manager der. Aha. Kanskje jeg bare laster opp filer og så ordner nettstedet dem automatisk i sexy nettsider?

…det gjorde det ikke. Jeg prøvde alt mulig rart. Ingenting funka. Neivel. Men jeg fant til slutt en handy liten guide. Innstallering av Wordpress. Ahaa! Fabelaktig. Jeg liker guider. Jeg liker følelsen av å prøve meg på noe helt nytt, samtidig som jeg har håndfast hjelp når jeg snubler og ikke skjønner noe. Og guiden var flott. Jeg oppretta database, ftp-klient, og alt gikk strålende. Men så ble plutselig min trofaste ridder av en guide så vag. “Bruk ftp for å laste opp wordpress.” Jammen jammen jammen, kverna oppi huet mitt. Åssen bruker jeg Ftp til det? Hva mener de? Så jeg tok noen forsiktige steg, og begynte å – jeg skjems når jeg tenker på det – laste opp manuelt. En og en fil. Og herrejemini det var mange filer. Men det sto at det kunne ta lang tid, fordi det var mange filer. Likevel var det noe som skurra. Jeg tok pause. Dette var skummelt slitsomt. Det kunne ikke være meninga det skulle være så vanskelig og ikke minst knølete. Jeg spiste middag mens jeg grubla på det, men ble ikke klokere. Når jeg kom tilbake til laptopen fikk jeg tak i den smarte svogeren.

Last ned en Ftp-klient, og last opp hele mappa med et klikk.

Å. Å. Å! Det tok jo tid. Et par minutter. Det er lang tid på webben det. Men jeg dør litt innvendig av å tenke på at jeg villa lasta opp alle filene manuelt hadde det ikke vært for ham. Alt virka helt i orden nå.

Så gikk alt galt igjen. Jeg, i min idioti, skjønte ikke hva som var en database og hva som var et brukernavn, og fikk fanken meg ikke til å redigere wp-config.php riktig. Dette alene holdt jeg på med i sikkert halvannen time før det endelig gikk, etter mye bannskap og dumheter fra min side.

Og når jeg nå sjekka http://eekageek.com … fikk jeg opp en Index. Der wordpress lå. Men bloggen min var der, under http://eekageek.com/wordpress. Jeg murra litt. Det kule med eget domene var jo desidert å slippe ha anna enn eekageek i navnet! Så jeg rota litt rundt inne på adminsia, og fant en mulighet til å redigere blogurl! HURRA! Så jeg sletta “wordpress” fra begge urlene, og oppdaterte endringene, og…

fikk en massiv error som lyste mot meg om at ingenting kunne bli funnet. Det var 404 fra helvete. Alt slitet, alle TIMENE (ja, TIMENE, jeg er fryktelig dårlig på dette som sagt) jeg hadde brukt gikk rett i dass. Jeg som hadde greid å importere de allerede eksisterende bloggpostene og kommentarene. Som hadde greid å finne themet jeg ville ha fra en themelager som hadde gått fullstendig under jorda. Jeg som endelig hadde nettsted. Rett i dass.

Prøvde forholde meg rolig. Fant en guide. Den snakka om filer jeg ikke fant og steder jeg ikke skjønte hvor var som jeg skulle flytte nevnte ikke-eksisterende filer til. Den var grusom. Den var alt innstallerings-ridderen min ikke var. Men prøvde forholde meg rolig. Tenkte, Ok, nå VET jeg alt dette med wp-config og databaser og ftp og importering av wordpress-bloggen og alt. Jeg hadde gjort det bokstavelig talt minst fjorten ganger gjennom å rote til alt så hinsides hele tiden. Jeg hadde lært. Jeg kunne få til dette. Så jeg sletta og lasta opp på nytt. Sjekka nettsia.

Blank. Ingen error. Ingen “Dette domenet er parkert hos PRO ISP”. Ingenting. Bare en kritthvit side der Fullført sto og lyste frekt mot meg nederst i nettleseren. Fortvilelsen var total. Jeg ga opp. Trengte å komme meg vekk fra det dumme domenet som jeg hadde svetta over i fire-fem timer allerede, og som belønna meg med å være BLANKT. Jeg så en film, fikk roa meg ned. Da jeg kom tilbake til maskina vurderte jeg sterkt å benytte meg av returretten min. Få pengene tilbake. Drite i hele greia. Men så ser jeg på msn: den svært datakyndige kompisen min. Jeg liker ikke spørre om hjelp, men nå måtte jeg. Smått desperat utreder jeg om hvor fryktelig nub jeg har vært, og om han kan hjelpe meg, selv om jeg ikke skjønner hva jeg har gjort galt.

Ha i minne: jeg har holdt på med dette i flerfoldige timer. Han har aldri hatt noe med wordpress-innstallasjoner og slikt å gjøre på nettsider.

Han fiksa det på ti minutter.

I tillegg lærte han meg åssen jeg gjør det selv om (når) jeg nuber igjen. Jeg greide faktisk rote det til igjen, men han bare pekte på hva jeg gjorde galt, og så fikk jeg til å fikse det igjen. Og der var den. Nettsia mi. Domenet mitt, MED innhold, og ikke bare en blank nettleser fra helvete eller dommedagserrorer.

Jeg sitter bare og gliser. Evig takknemlig for all hjelpa jeg fikk, og fantastisk fornøyd med domenet, som funkler som en edelsten i bakhodet mitt. Og jeg har lært masse – som ekte geeky nerd stortrives jeg med det. Jeg tør ikke gjøre stort anna enn å skrive innlegg akkurat nå, men det kommer det også. Det kommer.