La meg bare poengtere det en gang til:

Jeg har skrevet en roman.

Det ble mye dansing og hopping og hyling her i sted. Den harde realiteten er dog det faktum at det er et førsteutkast, og det er dårlig. Når jeg sier dårlig er ikke det noen form for falsk ydmykhet. Det er elendig. Det har svakt skrevne karakterer, dårlig forklart og forankret magi, en dårlig utarbeidet verden, det et stappet fullt av ulogiskheter og motsigelser, og på et punkt midt i romanen dropper jeg å skrive om en karakter (jeg glemte at jeg hadde den med…) så denne bare forsvinner uten noen grunn. Plottet er svakt og klisjé. Boken er skrevet i en undersjanger jeg egentlig ikke er særlig fan av – quest-fantastikk som involverer masse reising. Jeg hater reiselitteratur… (og vi trenger et bedre norsk ord for quest enn søken, hallo.) Så nå har jeg to valg – enten forsøke å arbeide med det jeg allerede har i redigeringsprosessen – eller stryke hele greia, planlegge et nytt og bedre utkast, og begynne på nytt. Eller bare stryke alt og skrive en helt ny roman.

Men poenget er likevel:

Jeg har skrevet (nesten) 70,000 ord (151 sider) med sammenhengende historie, som har flere karakterer, som spenner over et større tidsrom, og har et tydelig, gjenkjennelig plott, en start, en midt og en slutt (som jeg liker! slutten er fin!).

Det var noe jeg trodde jeg ikke hadde i meg. Noe jeg trodde var umulig. Og nå er det gjort.

Plutselig er alt mulig.

Dette er veldig ulikt meg. Jeg har i årevis skrevet så godt som hver dag, og når jeg ikke har fått til det, er det som regel fordi noe har kommet i veien; aldri har jeg unnlatt å skrive fordi jeg ikke har lyst til å skrive. Skrivesperre har ikke eksistert i hodet mitt siden jeg var fjortis. En kan ikke få skrivesperre, mente jeg, med mindre noen setter seg på skrivepulten og sperrer for skrivingen din.

Men så ble masteroppgaven min kranglete. Jeg måtte forlenge masteråret med et semester. Jeg begynte å tvile sterkere og sterkere på meg selv og skrivingen min. Jeg fikk det ikke til. Det ville ikke ut. Og plutselig, når fagskrivingen stoppet opp – da stoppet alt opp.

De siste månedene har jeg skrevet mye fagtekst – men nesten ingenting skjønnlitterært. Jeg har noen krampeaktige små tekster skrevet med ukesvis mellomrom mellom hver gang. Det har vært smertefullt – ikke å la være å skrive, som alltid har vært standarden – men å skrive. Det har pleid å være slik at om jeg ikke fikk skrive på noen dager begynte jeg å få abstinenser. Jeg ble grinete, lei meg, jeg følte alt bygget seg opp inni meg og skapte kaos. Skriving har alltid vært så avslappende, så befriende, en måte jeg har kunnet vært fullstendig meg. Jeg elsker følelsen av å skape. Ja, mesteparten av tiden er det bare tull, det er dårlig, det er tekster som jeg ikke en gang vurderer å jobbe videre med, tekster som går rett i glemmeboken. Noen ganger treffer jeg gull, men det er ikke gullkornene som gjør at jeg skriver. Jeg skriver fordi jeg liker å skrive.

Men plutselig mislikte jeg å skrive. Kanskje var jeg ikke ment å skrive. Hverdagen var da mye gøyere uten skrivingen. Det er mye enklere å se en film eller gå en tur enn å forsøke å vrenge et dikt utav seg. Jeg sluttet nesten å lese. Jeg sluttet helt å lese dikt. Det var for vondt. Det var for kjipt.

Så en dag bestemte jeg meg for at masteroppgaven min hadde blitt så vrang at jeg ikke greide jobbe videre med den alene. Så jeg leverte den til veilederen min, og ba ham påpeke alt som er feil, alt jeg burde gjøre, alt som mangler. Det var mye tekst – over 80 sider. Men når den var levert inn til korrektur hos ham… da kunne jeg jo ikke skrive på den. Det ville ikke være noe vits. Enn om jeg plutselig skrev masse som bare måtte strykes? Plutselig var dagene mine fri for fagskriving.

Og så kom skrivelysten snikende igjen. Jeg fikk plutselig behovet. Behovet. Men jeg har kommet ut av trening. Det har sluttet å være naturlig å sette seg ned og bare begynne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg rotet rundt i bokkassen med uleste bøker, fordi jeg visste at nederst i den, der lå det jeg trengte. The Ode Less Travelled av Stephen Fry (ja, den Stephen Fry): En bok om å skrive dikt i faste former. For jeg skriver ikke dikt i faste former og på rim. Jeg kan ikke å rime. Jeg liker ikke metrikk. Jeg har prøvd det, igjen og igjen. Men jeg liker det ikke.

Det var nøyaktig det jeg trengte nå. Å la være tenke på ordvalg og tema og motiver og metaforer, og i stedet tenke på rim, på jamber og trokéer, tenke på sonnetter og villaneller. Å lese hva andre har skrevet før meg. Studere og øve.Være fersk skribent igjen, være 13 år, ha nettopp oppdaget at det er dikt jeg liker, og å øve øve øve.

Jeg skrev side opp og side ned. Fry lager små skriveøvelser: Ta dette ordet og skriv så mange rim du kommer på. Skriv en villanelle. Skriv et dikt i jambisk pentameter. Det resulterte nødvendigvis i mye tull fra min side, fordi jeg kan som sagt ikke dette. Jeg er horribel på å rime, det er en skandale. Jeg rimer “hjem” med “venn” og “igjen”. Deg-meg-jeg. Milde himmel, sier jeg bare. Metrikk er litt enklere, straks man begynner å høre forskjellen på de ulike føttene (jambe, troké, spondé…). Problemet med Fry sine skriveøvelser er at de fokuserer på jambiske føtter, fordi engelsk er veldig jambisk. Norsk er – såvidt jeg greier skjønne – mer trokeisk (er det noen som er mer språk-/lyrikk-kyndig enn meg som kan bekrefte/avkrefte dette?). Å skrive jambisk pentameter ble veldig unaturlig. Det er relativt enkelt på engelsk – men jeg skriver på norsk.

Så kom det et kapittel som fokuserte på former som ikke hadde fast metrikk. Og en form som hverken hadde fast metrikk eller rim.

Sestinaen.

Jeg har forelsket meg.

Jeg greier ikke finne det norske ordet for sestina (igjen – kan noen opplyse?), men formen er som følger:

Seks strofer med seks linjer i hver, der det siste ordet i hver linje i foregående strofe gjentas i den neste strofen i rekkefølgen 6-1-5-2-4-3. Det vil si at hvis et dikt har i første strofe sluttordene: hus-tre-bil-eple-tekanne-skolesekk, så blir sluttrekkefølgen i strofe to: skolesekk-hus-tekanne-tre-eple-bil, og rekkefølgen i strofe tre blir: bil-skolesekk-eple-hus-tre-tekanne, og så videre, helt til du kommer til sjette strofe, der det siste ordet i strofen vil være det det siste ordet i første linje i første strofe, noe som gjør at dersom du skriver en syvende strofe vil du komme tilbake til den orginale rekkefølgen.

HOI.

Det er vilt å holde styr på. Jeg skjønte ikke en dritt da jeg leste Frys beskrivelse (akkurat som at dere sikkert ikke skjønte en dritt av min beskrivelse). Men så kommer han alltid med eksempler. Og jeg forelsket meg så veldig i det ene eksemplet hans: “Sestina” av Elizabeth Bishop. Jeg digger Bishop fra før av, så at sestinaen hennes var flott var ikke så veldig overraskende. Poenget var at Frys skriveøvelse i det kapittelet var selvfølgelig å skrive en sestina. Så jeg brukte Bishop sin som mal, og satte i gang.

Jeg feilet helt grenseløst masse. I linje 23 og 24 greide jeg å bytte om på ordrekkefølgen (3-4 i stedet for 4-3), noe som gjør at hele resten av diktet slutter å være en skikkelig sestina. Fordi hele poenget er jo at du skal opprettholde den samme rekkefølgen og komme tilbake til utgangspunktet ditt.

Jeg likte nesten-sestinaen min likevel. Det som skjedde når jeg skulle skrive et såpass langt og strengt dikt (det er sannelig heftig å skulle finne på seks ulike linjer å bruke det samme ordet til slutt i – og du har seks ord som skal brukes seks ganger! – samtidig som du prøver å holde orden på en overordnet historie eller tematikk) var at hodet mitt sluttet å fortvile over kvalitet, og bare fokuserte på regler.

Det var befriende. Plutselig fant jeg tilbake til følelsen jeg pleide å ha når jeg skrev dikt. Dette har aldri skjedd de mange, mange andre gangene jeg har øvd på dikt i fast form (alle som vil skrive dikt burde øve seg på faste former, det er nesten obligatorisk…), det har bare vært slitsomt. Jeg har lært meg metrikk og sonetter og dill og dall, men det har ikke vært no gøy. Denne gangen var det gøy. Det var GØY med store bokstaver. Jeg likte riktignok at jeg slapp å tenke på rim, det skal sies, men jeg likte også at jeg måtte forholde meg til et sett ord hele tiden, jeg likte å gå fram og tilbake mellom strofene mine for å sjekke at det ble riktig (det ble jo ikke det, men det er ikke poenget).

Det jeg syns er gøyest er kanskje det faktum at formen tvingte fram en viss historie. Og om jeg skal skrive om den maltrakterte sestinaen min for å bli en skikkelig en – så vil det bli en helt annerledes historie. Jeg vil ha to ulike dikt. Bare ved å endre rekkefølgen på et par ord i et par strofer. Fordi jeg er nødt til å få det til å henge sammen på et vis. Nå er vel ikke alle så store diktnerder som meg, men likevel: hvor kult er ikke det?

Jeg skal skrive om diktet, og se om jeg får det til skikkelig. Jeg lurer på hvilket dikt som ligger og lurer bak denne nesten-sestinaen. Jeg har lyst å bli kjent med det diktet.

Og så skal jeg skaffe meg rimordbok. Fordi jeg trenger det. Jeg mener: hjem-igjen. Patetisk…

Om jeg har skriver har jeg ikke lenger noen unnskyldninger for å ikke sende inn manuskripter til diverse forlag.

Jeg har hatt mange krangler med meg selv på det der:

Det er jo bare å skrive ut og sende inn!

Jo, men hallo, jeg må helt på skolen, og skriverne der er ikke alltid helt gode, og stress og uff og æsj.

Da skaffer vi oss* skriver!

Jamenjamenjamen!

Mwahaha!

Og så endte det opp med at jeg fikk laserskriver til jul, og hjernen min lo triumferende inni skallen min om at nå skulle det bli andre boller og alt mulig anna bakstverk. Jeg brukte en del dager på å kikke skeptisk på nevnte skriver, og være generelt ganske tilbakeholden og det som er i forhold til både det og skulle sette den opp, og å begynne skrive ut ting.

Men i går fikk jeg plutselig ånden over meg. Og mine tidligere erfaringer med denne ånden er at det bare er å hive seg på lasset og la den gjøre som den vil (hvorfor i alle dager jeg alltid er passiv tilskuer og kritiker til alt kroppen/hodet/hjernen/ånden min foretar seg er uvisst). Så jeg satte opp skriver, og skrev ut en testside – og ble helt ellevill! Plutselig hadde jeg maaaasse jeg ville skrive ut, og det var ark overalt.

Men ingen av arkene hadde noe som helst med hverken dikt eller manuskripter eller forlag å gjøre i det hele tatt. Men Ånden min vet hvordan den skal takle uvillige Selv som ikke har lyst å gjøre skumle ting som å sende inn manuskripter. Så Ånden befalte meg å notere ned i planleggeren min hva jeg skulle gjøre neste dag (dvs, i dag). Og fordi jeg lider overvettes av Flink Pike-syndrom betydde det at når jeg sto opp i dag og hadde gjort alt jeg kunne gjøre for å utsette det uunngåelige, måtte jeg rett og slett sette meg ned og gjøre det. Fordi jeg kan ikke gi meg selv en oppgave uten å fullføre den, og når den i tillegg er skrevet ned i boka mi! Åhåhå! Det er dødssynd å ikke gjøre som Boka sier:

Det som var litt fint var at mens jeg fremdeles var i tilnærmingsfasen (dette er en fase der jeg forsiktig nærmer meg det jeg syns er skummelt, nesten inn bakveien, for å lure Panikken, så den ikke kommer og tar knekken på meg) fant jeg i en av skrivebordsskuffene mine masse av diktene mine, ferdig utskrevet! Hurramegrundt tenkte jeg, nå er det i gang før jeg har satt i gang! (Litt svett her, men Ånden befalte meg uti det)

Når jeg har sendt inn manuskripter tidligere (alle, øh, fire-fem gangene. Heh.) har jeg bare skrevet ut masse dikt jeg syns selv er ok, hevet på et minimalt følgebrev (info, her er dikt, tjolahoppoghei) og sendt avgårde. Når jeg skriver tenker jeg nemlig ikke en pøkk på om det passer sammen med noe annet jeg har skrevet, jeg bare peiser på, dermed tilnærmet jeg meg manuskript på samme måte. Men denne gangen. Nånei. Ånden var ikke nådig. Denne gangen skulle jeg kompliere diktsamling. Dette er ikke noe jeg har peiling på i det minste. Jeg aaaner ikke hva forlag går etter, hva de syns er fint, hva som er salgbart, osv osv. I korte trekk: Jeg famler i blinde her. Men det var et blinde som ble famlet i med stor entusiasme. Så jeg satte i gang. Dette er den orginale bunken med dikt jeg fant i skuffen:

Etter nøye gjennomgang var det flere av diktene som fikk kniven. Fåglarna vet hva jeg tenkte da jeg skrev ut disse, men det var sannelig mye rart der. Ja, jeg behandler diktene mine kjempeflott, og hiver dem med pomp og prakt på gulvet:

Da ble det plutselig litt lite dikt, så da måtte jeg gå gjennom de mange mange mange dokumentene jeg har på jakt etter noen fler som var brukanes. Seeee fine skriveren hurra!

Deretter gikk jeg i gang med brask og bram, og forsøkte organisere diktene litt tematisk/motivmessig (kompileringen vet dere). Dette startet som et salig kaos, og jeg endte opp med å ha null oversikt, og måtte, ganske bitter, frustrert og svett, begynne helt på nytt.

Da ble det seende slik ut. Og dette er ikke alt, dette er en form for mellomstadie. Stakkars samboer skjønte relativt lite da han kom inn på soverommet. Hvorfor har ingen fortalt meg for et sabla herk diktskriving er! Og hvorfor finnes det ingen pekepinner på hvordan slikt skal gjøres! Arg.

Innimellom alt dette kaoset måtte jeg skrive følgebrev. Det vises ikke, men jeg har ca fem forskjellige internettsider oppe som beskriver åssen man sender inn manuskripter, åssen følgebrev skal skrives, og åssen formelle brev skal se ut rent detaljmessig. I tillegg ligger det et magasin der med adresse til forlaget jeg vil sende inn til, pluss en diktbok som jeg brukte som ren og skjær mental støtte. Kan jeg bare få si en ting? Jeg hater følgebrev arg arg arg. Ok. Bedre nå.

Enda fikk noen flere dikt kurven da jeg hadde organisert og flyttet og endret og skrevet ut enda flere nye dikt, og skrevet det hersens følgebrevet og alt. Disse fikk ligge på sengen i det minste, i stedet for på gulvet. Men diktsamlingen begynte da vitterlig å virke som en samling og ikke bare en haug tilfeldige dikt!

Og så. SÅ. Så ble det slik:

Der ligger samlingen i en pen liten bunke, med tilhørende følgebrev og tittelside! Tittel var forøvrig også noe jeg sleit og banna og svovla over, så i et riktig grinete og ironisk humør bestemte jeg meg for Uten instruksjoner, siden det virka så sabla passende…

Nå skal jeg pelle meg til butikken og skaffe konvolutt og frimerke og gode greier. Hurra meg rundt for en ettermiddag!

–

*Hvem er denne “oss” jeg referer til spør du? Meg og hjernen min selvsagt! Det burde jo være klinkende klart.

Akkurat nå satt jeg og skreiv på kjøkkenet, og mamma kom inn for å lage seg lunsj. Hun åpner kjøleskapsdøra, og lurer på hvorfor i alle dager det ligger en eneste enslig plomme der inne (når alle de andre ligger i fruktfatet).

Jeg skylder på William Carlos Williams:

This Is Just To Say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

–

Plommer skal være kalde.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Nå nettopp var det flere slike faktorer for meg: Jeg har hatt en ned-periode bipolarmessig sett, og har dermed kun hatt lyst å lese vakre bøker, og de bøkene som ligger og venter på meg har alle sammen sett utrolig tunge ut. Blant annet:

Bleak House av Dickens.

Boka er en murstein av en roman. Den er 740 sider lang, og fordi min versjon er en Wordsworth Classic (de tar stolthet i å lage bøker billigst mulig så det skal være mest mulig tilgjengelig (forøvrig er det aspektet heeelt elsk!)), har den knøttliten, tett skrift. Den er selvsagt skrevet på 1800-talls, tung Dickensiansk engelsk, som krever masse fotnoter (348!) for at man skal henge med på kontekst og språk og referanser som dagens lesere ikke tar. I tillegg er selve skrivemåten til Dickens heftig nok i seg selv, der han har et billedspråk av en anna verden, og han har så lange setninger at mange må jeg lese to ganger for å greie få med meg all infoen som er pakka inn i dem.

Jeg kjøpte boka fordi jeg hadde sett BBCs filmatisering av den, som var ubegripelig bra. Jeg var så oppslukt og så fengslet av den miniserien som jeg sjelden har vært før. Den er episk. Så jeg gikk sporenstreks ut og kjøpte boka. Det var i jula 2008.

Nå har det gått to år, og for noen dager siden satt jeg og kikka gjennom bokkassa med uleste bøker, for å se hva jeg skulle lese, ettersom jeg nettopp hadde blitt ferdig med den forrige boka. Jeg holdt den tunge mursteinen i hånda, veide den, kikka på skriftstørrelsen, kikka på sidetallet, og var generelt skeptisk. Men det var den desidert eldste boka i kassa, og jeg tenkte at, vel, Dickens er jo bra, det vet jeg, og på grunn av miniserien vet jeg at plot og alt mulig rart i denne spesifikke boka er bra. Jeg var skeptisk likevel.

Jeg unngår alltid lange bøker når jeg har skole. Men. Det som er fint med å skrive master er at jeg for en gangs skyld kan tillate meg å lese litteratur utenom pensum, fordi det skjønnlitterære pensumet mitt er jo bare én bok! Og jeg er dypt nok inne i både den og faglitteraturen til at utenomfaglig litteratur ikke er distraherende. Så jeg tenkte, ok. Gi boka en sjanse.

Det var farlig. Jeg satte meg ned og begynte å lese. Det første jeg blir møtt med er:

it would be wonderful to meet a Megalosaurus, forty feet or so, waddling like an elephantine lizard up Holdborn Hill.

og

flakes of soot in it as big as full-grown snow-flakes – gone into mourning, one might imagine, for the death of the sun.

Dette er om været. Været! Det var ikke snakk om å legge vekk den boka igjen.

Nå har jeg bare lest 250 sider, men jeg er så Dickens i hodet mitt at innimellom lurer jeg på om det finnes noe utenfor Bleak House.

En litteraturnerds Dickens-opplevelse og påfølgende virkelighetsomveltning:

• Hele verden forsvinner, og plutselig er jeg i attenhundretalls London, og når jeg trenger leselys fordi det begynner å bli mørkt på stua, tenner jeg stearinlys i stedet for å skru på ei lampe.
• Når det så blir kaldt tenker jeg at jeg må tenne opp i peisen. Vi har ikke peis.
• Språket mitt blir stort og blomstrende og vokser og strekker på seg, til det er nesten så jeg føler behov for å tiltale mennesker med herr, fru eller frøken, og deretter legge ut i det vide og det brede om den andre personens mange kvaliteter, før jeg i det hele tatt kan vurdere å begynne en vanlig samtale.
• Jeg må i tillegg anstrenge meg for ikke å tiltale folk jeg liker med “O my pet!” (“Å mitt kjæledyr!” klinger ikke like fint).
• Finnes det litterære, typete karakterer som ikke er morsomme og velskrevne…?
• Er det mulig å gjøre noe som helst uten å unnskylde seg for at man er til og for at man ikke kan noe som helst?
• Er det mulig å ikke være uhørt britisk?
• Det finnes omtrent ikke andre måltider enn ekstravagante teselskaper der man disker opp med alt som finnes av brød og toast og skinke og ost og lekre puddinger og rykende varm te. Te er også den eneste drikken, utenom alkoholholdige drikker, som eksisterer.
• Og når man faktisk ikke har slike ekstravagante teselskaper har man selvsagt ekstravagante middager med rykende steker og grønnsaker i alle mulige former og fasonger og minst tre typer alkohol.
• Jeg har fått intenst behov for å gå lange turer.
• Jeg har lyst på et rom dedikert helt og holdent til ett spesifikt humør, og så gi det kallenavn. Enn å ha et rom som heter The Growlery! Det burde være like selvsagt som stue.
• Jeg lurer på hvorfor det ikke er et fulldekket frokostbord på kjøkkenet når jeg våkner, med ovenfornevnte obligatoriske te.
• Jeg syns det er rart at jeg må spise på kjøkkenet i det hele tatt. Alle har jo spisestue, hallo!
• Inni hodet mitt ser jeg for meg masse mennesker som jeg må minne meg selv på at ikke eksisterer. Men jeg har så lyst å drikke te med Esther… Og filleriste Mr Skimpole. Grr.
• Noen ganger skifter tankene mine språk, fra norsk til Dickens-engelsk. Komplett med gøyale metaforer og tretten bisetninger.

I tillegg til alt dette sitter jeg samtidig og analyserer boka mens jeg leser, og vil bare poengtere noe som ikke kommer like godt fram i miniserien (for de som har sett den): Esther er sabla morsom. Hun er verdens mest ydmyke karakter, men hun har sånn snert, og kan være så sarkastisk at du ikke vet hva som traff deg før du sitter og ler høyt. Jeg er litt forelska, tror jeg. Åh.

Nå skal jeg lese litt videre, og så skal jeg lese litt på flyet til Bergen, og så skal jeg lese litt på senga og så–

vent nå litt. Hadde jeg ikke noe annen litteratur jeg egentlig skulle jobbet med…?

Nåvel! Kan noen brygge en kanne te?

Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.