Ja, jeg liker virkelig Brave New World. Ja, jeg adapterer frasen til alt jeg kan tenke meg. Nei, det er ikke det denne posten skal handle om. Den skal handle om mitt funklende nye, helt egne sted på webben.
Etter bare noen timer på WordPress-bloggen min fikk jeg anbefaling av svogeren min om å skaffe meg eget domene. Dette surra og gikk i bakhodet mitt hele dagen, og jo mer det surra, jo kulere ble det. Til slutt, i et litt manisk øyeblikk, gikk jeg spontant ut og skaffa meg domene. Jeg kan ingenting om å opprette nettsider, koding, programmering, webhosts, ftp, databaser eller noe som helst. Men domene, det kjøpte jeg. For det var kult. Nå kan jeg si til folk at jeg er Eek A Geek! tenkte jeg fornøyd. Det er mitt. Jeg eier det.
Og enn så lenge gjorde den tanken meg til en fryktelig lykkelig liten geek. For jeg måtte jo ikke rote med sida enda, jeg hadde bare kjøpt domenet: pengene var ikke registrert enda, og jeg kunne ikke gjøre noe uansett. Alt var trygt og godt.
Så fikk jeg mail fra dem jeg kjøpte domenet hos. Pengene var kommet inn, domenet registrert, og innen 24 timer ville det være up and running. 24 timer til jeg kunne begynne leke meg med mitt helt eget domene! …så satte panikken inn. Åssen leker jeg meg med domenet? Åssen publiserer jeg ting? Men min kjære svoger hadde forsikra meg om at dette var barnemat, kakestykke, alt man kan tenke seg av enkle matretter i det hele tatt egentlig, så simpelt kom det til å være. Smått beroliget kverna tankene mine på det. Like enkelt som å blogge på WordPress. Men svogeren min er en fantastisk smart og dyktig fyr som kan jævla mye rart, og jeg er ikke like smart og dyktig, og kan aldeles ingenting om å starte nettsider. Panikken lå og ulma.
Så gikk det 24 timer. Jeg satte meg foran den velkjente, elska laptopen min med en underlig følelse av frykt. Åpna nettsia. Domenet er parkert hos PRO ISP. Jeg er vanligvis tålelig dreven på pc-dilleri, bortsett fra når det gjelder å begynne med så blanke ark som dette framsto som for meg. Men jeg tenkte som så at det måtte jo være guider og walkthroughs og whatnot. Google is my god i slike usikre stunder. Etter å ha stramma meg opp på den måten åpna jeg mailen og greide guide meg selv inn på Cpanelet mitt, gjennom en liten førstegangswalkthrough. Det var jo lett.
Og så var jeg totalt stumpa. Hva skulle jeg gjøre nå? Var dette nettsida mi? Det kunne det ikke være. Men det sto noe om File Manager der. Aha. Kanskje jeg bare laster opp filer og så ordner nettstedet dem automatisk i sexy nettsider?
…det gjorde det ikke. Jeg prøvde alt mulig rart. Ingenting funka. Neivel. Men jeg fant til slutt en handy liten guide. Innstallering av WordPress. Ahaa! Fabelaktig. Jeg liker guider. Jeg liker følelsen av å prøve meg på noe helt nytt, samtidig som jeg har håndfast hjelp når jeg snubler og ikke skjønner noe. Og guiden var flott. Jeg oppretta database, ftp-klient, og alt gikk strålende. Men så ble plutselig min trofaste ridder av en guide så vag. “Bruk ftp for å laste opp wordpress.” Jammen jammen jammen, kverna oppi huet mitt. Åssen bruker jeg Ftp til det? Hva mener de? Så jeg tok noen forsiktige steg, og begynte å – jeg skjems når jeg tenker på det – laste opp manuelt. En og en fil. Og herrejemini det var mange filer. Men det sto at det kunne ta lang tid, fordi det var mange filer. Likevel var det noe som skurra. Jeg tok pause. Dette var skummelt slitsomt. Det kunne ikke være meninga det skulle være så vanskelig og ikke minst knølete. Jeg spiste middag mens jeg grubla på det, men ble ikke klokere. Når jeg kom tilbake til laptopen fikk jeg tak i den smarte svogeren.
Last ned en Ftp-klient, og last opp hele mappa med et klikk.
Å. Å. Å! Det tok jo tid. Et par minutter. Det er lang tid på webben det. Men jeg dør litt innvendig av å tenke på at jeg villa lasta opp alle filene manuelt hadde det ikke vært for ham. Alt virka helt i orden nå.
Så gikk alt galt igjen. Jeg, i min idioti, skjønte ikke hva som var en database og hva som var et brukernavn, og fikk fanken meg ikke til å redigere wp-config.php riktig. Dette alene holdt jeg på med i sikkert halvannen time før det endelig gikk, etter mye bannskap og dumheter fra min side.
Og når jeg nå sjekka http://eekageek.com … fikk jeg opp en Index. Der wordpress lå. Men bloggen min var der, under http://eekageek.com/wordpress. Jeg murra litt. Det kule med eget domene var jo desidert å slippe ha anna enn eekageek i navnet! Så jeg rota litt rundt inne på adminsia, og fant en mulighet til å redigere blogurl! HURRA! Så jeg sletta “wordpress” fra begge urlene, og oppdaterte endringene, og…
fikk en massiv error som lyste mot meg om at ingenting kunne bli funnet. Det var 404 fra helvete. Alt slitet, alle TIMENE (ja, TIMENE, jeg er fryktelig dårlig på dette som sagt) jeg hadde brukt gikk rett i dass. Jeg som hadde greid å importere de allerede eksisterende bloggpostene og kommentarene. Som hadde greid å finne themet jeg ville ha fra en themelager som hadde gått fullstendig under jorda. Jeg som endelig hadde nettsted. Rett i dass.
Prøvde forholde meg rolig. Fant en guide. Den snakka om filer jeg ikke fant og steder jeg ikke skjønte hvor var som jeg skulle flytte nevnte ikke-eksisterende filer til. Den var grusom. Den var alt innstallerings-ridderen min ikke var. Men prøvde forholde meg rolig. Tenkte, Ok, nå VET jeg alt dette med wp-config og databaser og ftp og importering av wordpress-bloggen og alt. Jeg hadde gjort det bokstavelig talt minst fjorten ganger gjennom å rote til alt så hinsides hele tiden. Jeg hadde lært. Jeg kunne få til dette. Så jeg sletta og lasta opp på nytt. Sjekka nettsia.
Blank. Ingen error. Ingen “Dette domenet er parkert hos PRO ISP”. Ingenting. Bare en kritthvit side der Fullført sto og lyste frekt mot meg nederst i nettleseren. Fortvilelsen var total. Jeg ga opp. Trengte å komme meg vekk fra det dumme domenet som jeg hadde svetta over i fire-fem timer allerede, og som belønna meg med å være BLANKT. Jeg så en film, fikk roa meg ned. Da jeg kom tilbake til maskina vurderte jeg sterkt å benytte meg av returretten min. Få pengene tilbake. Drite i hele greia. Men så ser jeg på msn: den svært datakyndige kompisen min. Jeg liker ikke spørre om hjelp, men nå måtte jeg. Smått desperat utreder jeg om hvor fryktelig nub jeg har vært, og om han kan hjelpe meg, selv om jeg ikke skjønner hva jeg har gjort galt.
Ha i minne: jeg har holdt på med dette i flerfoldige timer. Han har aldri hatt noe med wordpress-innstallasjoner og slikt å gjøre på nettsider.
Han fiksa det på ti minutter.
I tillegg lærte han meg åssen jeg gjør det selv om (når) jeg nuber igjen. Jeg greide faktisk rote det til igjen, men han bare pekte på hva jeg gjorde galt, og så fikk jeg til å fikse det igjen. Og der var den. Nettsia mi. Domenet mitt, MED innhold, og ikke bare en blank nettleser fra helvete eller dommedagserrorer.
Jeg sitter bare og gliser. Evig takknemlig for all hjelpa jeg fikk, og fantastisk fornøyd med domenet, som funkler som en edelsten i bakhodet mitt. Og jeg har lært masse – som ekte geeky nerd stortrives jeg med det. Jeg tør ikke gjøre stort anna enn å skrive innlegg akkurat nå, men det kommer det også. Det kommer.
