For de som ikke er like glad i og like stø på hva dette dreier seg om: Metafiksjon er fiksjon som handler om fiksjon. Alt av kunst kan være meta, selvsagt, ikke bare litteratur. Så lenge det er noe som er selvrefleksivt/klar over seg selv som artistisk verk, er det meta-etellerannet. Men som litteraturnerd er det litteraturtypen jeg er gladest i.

Metafiksjon problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og stiller spørsmål ved den gjennomsiktigheten og enkelheten vi til daglig antar virkeligheten å ha. Kan vi snakke om en felles virkelighet, når det spesifikke menneskesinn er så subjektivt og uforenelig med alle andre sinn? Mine refleksjoner rundt en gitt hendelse er unike og ulik alle andres.

Og hva skjer da når man lager kunst? Hvor blir virkeligheten av når man skaper noe som fra starten av aldri var virkelig, men likevel prøver å gi inntrykk av at det er virkelighet det er? Og kan ikke kunsten ofte berøre Sannheten i større grad enn virkeligheten, med all dens tåkethet, aldri kan? Hva skjer når virkelighet kræsjer med Virkelighet?

Nå i kveld har jeg lest et metaskuespill som gjorde meg så inderlig boblete at jeg nesten sprakk: Six Characters in Search of and Author av Luigi Pirandello.

Stykket er om nøyaktig det tittelen sier det er: seks karakterer som leter etter en forfatter som kan skrive og sette opp det skuespillet de egentlig tilhører, men som de har løsrevet seg fra. Den orginale forfatteren deres skapte dem, men ga opp stykket uten å la det noen gang realiseres – og så drar karakterene ut for å finne en som kan skrive dem og regissere dem.

Det er helt fantastisk. Jeg føler det er et stykke man må se, oppleve på kroppen, med karakterer som kommer vandrende inn fra salen der publikum sitter, skuespill i skuespill, en Regissør og Scenehjelpere og Skuespillere som egentlig skal øve til et annet skuespill – og så kommer disse, og så blir vi vitne til en vill heisatur av realitet i realitet, som samtidig er fiksjon i fiksjon inn i evigheten…

Karakterene greier ikke bryte ut av rollene sine (de er jo ikke mennesker, de er karakterer), og midt innimellom monologer og forsøk på å få regissøren til å regissere dem, bryter deres skuespill gjennom, så vi sakte men sikkert får bygget opp hva deres historie er – samtidig som Skuespillerene skal utøve det skuespillet Karakterene tilhører, men som Karakterene aldri blir fornøyd med… tolkningene blir ikke riktige. Men kan fiksjon noen gang bli noe annet enn tolkninger av noe annet? Igjen, denne subjektiviteten…

Pirandello spekulerer i hva som utgjør fiksjon og hva som utgjør virkelighet på en helt vidunderlig måte, som etterlot meg helt svimmel av glede – og samtidig frustrasjon. Jeg tror det er et stykke som må leses – eller ses – mange ganger for å fullt ut nyte det. Det er så nakent og ekte, og samtidig så påkledd og påtatt og konstruert! Det var en forunderlig opplevelse å lese.

Derren Brown er magisk. Han er utrolig. Gjennom sublime beskjeder får han hele folkemengder til å gjøre en bevegelse samtidig, han tryller vekk kort på de sprøeste måter, han forutser hva folk vil gjøre, han vinner alltid i stein saks papir.

Han gir reklamemennesker en smak av egen medisin (hurra!):

Han gir Stephen Fry totalt hakeslepp:

Og han avslører triksene sine, han holder beinhardt på at han IKKE er synsk, bare årvåken, flink til å lese mennesker, fordi vi alltid er så veldig forutsigbare. Han kjenner psykologien bak hvordan folk fungerer. Og så viser han hvordan det gjøres.

Han sier han ikke er magisk. Og det gjør ham så veldig, veldig magisk.

Jeg kom fram til denne bevisstheten gjennom flere eksistensielle kriser, der jeg gradvis begynte å oppfatte at ingenting har noen egentlig mening, og alt vi gjør er nyttesløst. Jeg husker ikke hvordan det begynte, men jeg husker at det var grufullt å erkjenne.

Det er ingenting i verden som har noen iboende verdi, alt vi oppfatter som verdifullt og moralsk er kun våre projeksjoner på verden, fordi vi trenger å ha noe å tro på. Den personlige oppdagelsen av at ingenting har verdi har i essensen gjort meg til en nihilist.

Det var vanskelig. Det er vanskelig. Som mennesker trenger vi troen på, eller overbevisningen om, at alt vi gjør er verdifullt, og vil til slutt føre til noe godt; en bedre verden, eller i det minste et bedre liv for oss selv. Å plutselig føle seg som et løsrevet individ, tilfeldig flytende gjennom totalt kaos, er ingen enkel følelse å takle. Det er veldig lett å skulle bukke under for den følelsen, og bli totalt desillusjonert, og ganske enkelt gi faen i alt og alle. Nihilismen erkjenner at det ikke finnes noen sannheter, ingen verdier, og dette innebærer også en forkastning av alt; mellommenneskelige bånd, moral, samfunnsnormer, estetikk.

Dette med å plutselig oppdage at kunsten egentlig er totalt verdiløs var litt ekstra vanskelig, fordi jeg bestandig har ansett det kunstneriske aspektet ved meg som absolutt viktigst. Ofte, når folk blir bedt om å liste opp de ti av de viktigste aspektene de mener beskriver dem selv som menneske, lister de gjerne opp hva de er i forhold til andre: Mor, datter, søster, student, arbeider. Slikt. Jeg definerer meg utifra de individuelle kvalitetene jeg har. Først kreativ, så lidenskapelig, så ærlig. Og så videre. Familie- eller samfunnsroller kommer langt ned, eller havner ikke på listen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg definerer meg selv i kraft av meg selv og det jeg skaper. Det er ikke dermed sagt at familie og samfunn ikke er viktig for meg: tvert i mot, jeg har svært sterk tilknytning til familien min, og hadde ikke tenkt meg om et øyeblikk dersom det ble snakk om å ofre meg selv for deres ve og vel. Jeg har også sterk arbeidsmoral, er i overkant empatisk, og føler dermed samfunnsproblemer sterkt på kroppen. Trekk som per def er svært lite nihilistisk.

Men jeg er likevel først og fremst meg og kunsten min. Og da jeg i øyeblikk av intens selvrefleksjon oppdaget at det ikke har noen mening uansett, og at min eksistens er totalt arbitrær og meningsløs – at alt er arbitrært og meningsløst – da var det nok til at jeg i lang tid gikk rundt med en konstant følelse av desperasjon og panikk. En fare med nihilismen er det å falle inn i suicidalitet – eller til og med noe så forferdelig som massemord. Dersom ingenting betyr noe, betyr heller ikke menneskelivet noe. Da kan vi likesågodt dø alle sammen. Da kan vi sprenge jorda i lufta, da kan universet likesågodt implodere, og det vil ikke ha noe å si uansett. Og det vil virkelig ikke ha noe å si, fordi ingenting har verdi i kraft av seg selv.

Heldigvis gikk det aldri så langt med meg. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, suicidal. Død er ikke et alternativ for meg på noe som helst sett og vis. Jeg har kraftig dødsangst, og tror ikke på dødsstraff som en form for rettferdighet, i noe tilfelle.

Jeg tror det reddet meg. I dypet av meg endret noe essensielt seg. Jeg går fremdeles rundt hver eneste dag med denne viten om at ingenting betyr noe, men jeg har blitt sterkere av det, tror jeg. Fordi dersom ingenting betyr noe, da må vi skape den betydningen, den meningen. Da må vi gi alt og alle mening. Og da kan vi gjøre godt – selv om “godt” også er en abstrakt størrelse uten iboende mening! Men vi definerer den. Den vil endre seg. Men vi definerer den likefullt, fordi vi er mennesker, og mening i kombinasjon med verdi er noen av menneskets mest grunnleggende egenskaper og behov.

I et av mine slike eksistensielt problematiske øyeblikk begynte jeg lese om og av Nietzsche, som har skrevet mye rundt problemet med nihilisme. Dette syns jeg summerer opp hva jeg kom ut av krisen min med:

“Nietzsche distinguishes a morality that is strong or healthy, meaning that the person in question is aware that he constructs it himself, from weak morality, where the interpretation is projected on to something external.”

Tar du for god fisk det alle rundt deg definerer som godt og verdifullt er det ikke sagt at du selv egentlig har den overbevisningen, og at den dermed vil holde i kriser, når den virkelig trengs. Det er ikke gjennomtenkt. Det er passivt. Passivitet er farlig.

En sterk moral man skaper selv, i den viten om at ingenting har moral i seg selv derimot, vil klore og bite seg fast, begrave seg i deg, vokse fast i deg, til den blir deg, og da vil du greie opprettholde denne i møte med nesten hva som helst.

Jeg tror på verdiløsheten. I møte med denne har jeg blitt et sterkere menneske.

Vakre illusjoner og bestialiteten

Heltinnen i vår historie skulle vært vakker. Det er hun ikke. Hun ser seg i speilet, og sukker, og gidder ikke en gang spørre hvem som er vakrest i landet her. Speil svarer ikke uansett. Speilbildet ville bare geipet til henne. Ikke slik å forstå at hun er stygg, men hun er datter av en rik lord; jenter som er døtre av mektige menn skal være vakre, selvfølgelig.

Ingenting med meg er som det skulle vært, tenker hun stille og børster pistrete brunt hår som skulle vært tykt og mykt, kanskje gyllent, kanskje langt nok til å hale gutter til seg, kanskje vakkert nok til å fortrylle en omstreifende prins.

Men nei. Og ikke spinner hun heller. Kan ikke lage mat, lager bare oversvømmelse når hun vasker, ser dårlig, hører dårlig, har ikke sangstemme, har dårlig humor, dog godt humør – så lenge hun slipper bli påmint alt hun ikke har, et faktum de obligatoriske stesøstrene og stemoren hennes elsker å utnytte seg av, selvsagt. Den obligatoriske faren er fraværende, må skjønne. Ellers hadde han gjort noe, det er klart.

«Så vakker du er i dag da, en riktig Skjønnhet!» kniser søstrene, kaster på sine røde, tykke krøller, og ser på henne, umalt, uferdig. Her, et frampek til hvordan det går med de slemme søstrene: de vokser opp, slutter plage andre, gifter seg med hver sin rike kjøpmann, og lever lykkelig med sine respektive familier. Temmelig uortodoks, med andre ord.

Nå forventes det selvsagt i denne historie at vår antiheltinne har en egenskap totalt uovertruffen alt og alle andre, at hun har noe som gjør opp for alt hun ikke er, alt hun mangler.

Historien må skuffe. Vår Skjønnhet, som døtrene spytter så sarkastisk etter henne i gangene, er helt ordinær. Hun raper og fiser. Hun gråter mye. Hun leser bøker, men ikke komplekse, store klassikere, og slett ikke mange, kun nok til å holde kjedsomheten på avstand. Hun går turer, men verdsetter ikke naturen rundt seg. Hun prøvde synge til den en gang, og greide bare skremme vekk alle dyrene. Hun drømmer seg altfor mye vekk fra dette livet.

Det eneste annerledes med henne er at hun desperat ser skjønnhet i det stygge. Ikke fordi hun ser en form for faktisk Indre Skjønnhet ™ – hun tror alt stygt er vakkert fordi hun må, fordi ellers blir hun gal av vissheten om sin egen platthet.

Denne egenskapen – eller tvangstanken – vil ikke bli hennes redning, slik leseren håper. Hun kommer ikke til å plutselig gro fjær som den reneste furry og bosette seg sammen svaner. Det kommer til å bli hennes totale ulykke.

For når en fremmed en dag komme til den vesle landsbyen, et grotesk, heslig, illeluktende spetakkel av et vesen, forelsker hun seg hodestups. Dette veritable uhyret av et menneske gjør henne totalt overbevist om hans Forheksede Kongelighet, og at det er opp til henne å Fikse Ham.

Hun kaster seg ut i oppgaven med liv og lyst, og praktisk talt forfølger ham i dager til ende, trosser all spott han spyr utover henne om hvor kjip og dum hun er. Og hele tiden mens hun fotfølger ham som en lydig hund, overøser ham med komplimenter, oppvarter ham som en konge, prøver han seg på alle byens finere damer. Sleskt og uten skam egler han seg innpå dem alle sammen, snus rennende nedover tenna, ølstinkende ånde og med skitne, tafsende hender. De avslår ham, alle som en.

Han registrerer frustrert at vesenet som henger konstant i ræva på ham også er hunnkjønn, og om ikke direkte deilig å se på, så i alle fall ikke frastøtende. Han tenker det er bedre enn ingenting, og bruker henne på det groveste, bak et par søppelkasser, i byens skitneste bakgate. En bruken som slår over i voldtekt idet han er døv for henne da gleden og lykken hennes transformeres til vill protest om at han går for fort frem.

Han forvandles ikke til noen prins idet han trekker seg ut og sæden renner sakte nedover lårene hennes. Han spytter ut snusen og flirer over hennes sammenkrøpne skikkelse. Så drar han videre, til neste landsby, et rovdyr på jakt etter neste offer.

Det er her, i hennes endelikt, hun oppdager sin eneste ferdighet: hun kan å knytte en renneløkke.