Tag Archives: lykke

Roman

Posted on by
18

Etter en irriterende lang periode med skrivetørke har jeg endelig skrevet ferdig første utkastet til romanen jeg begynte på under NaNoWriMo.

La meg bare poengtere det en gang til:

Jeg har skrevet en roman.

Det ble mye dansing og hopping og hyling her i sted. Den harde realiteten er dog det faktum at det er et førsteutkast, og det er dårlig. Når jeg sier dårlig er ikke det noen form for falsk ydmykhet. Det er elendig. Det har svakt skrevne karakterer, dårlig forklart og forankret magi, en dårlig utarbeidet verden, det et stappet fullt av ulogiskheter og motsigelser, og på et punkt midt i romanen dropper jeg å skrive om en karakter (jeg glemte at jeg hadde den med…) så denne bare forsvinner uten noen grunn. Plottet er svakt og klisjé. Boken er skrevet i en undersjanger jeg egentlig ikke er særlig fan av – quest-fantastikk som involverer masse reising. Jeg hater reiselitteratur… (og vi trenger et bedre norsk ord for quest enn søken, hallo.) Så nå har jeg to valg – enten forsøke å arbeide med det jeg allerede har i redigeringsprosessen – eller stryke hele greia, planlegge et nytt og bedre utkast, og begynne på nytt. Eller bare stryke alt og skrive en helt ny roman.

Men poenget er likevel:

Jeg har skrevet (nesten) 70,000 ord (151 sider) med sammenhengende historie, som har flere karakterer, som spenner over et større tidsrom, og har et tydelig, gjenkjennelig plott, en start, en midt og en slutt (som jeg liker! slutten er fin!).

Det var noe jeg trodde jeg ikke hadde i meg. Noe jeg trodde var umulig. Og nå er det gjort.

Plutselig er alt mulig.

Objektive Niedecker

Posted on by
2

Til å skrive nesten eksklusivt dikt selv, leser jeg skuffende lite av det. Det er vanskelig å finne syns jeg, i motsetning til f.eks. romaner, der jeg snubler over utdrag og anbefalinger og tips i hytt og gevær overalt hvor jeg snur meg. Men dikt og diktsamlinger? Det er litt vanskeligere å få tak i, å få høre om, å snuble over. Noen ganger skjer det, som da jeg gjennom Cappelen Damms adventskalender (et nytt dikt hver dag i desember) snubla over Isola av John Mangler, en diktsamling om fengselsstraff, og da særlig tid tilbrakt på isolat. Jeg fikk den til jul, og leste sporenstreks hele samlinga på juleaften. I tillegg fikk jeg en nydelig diktsamling (som jeg skammelig nok ikke husker hva heter), med mange ulike diktere, både norske og utenlandske, samlet etter tema. Den er vidunderlig. Jeg elsker den.

Utenom det har det vært sørgelig lite på dikt-fronten. Jeg har bestemt meg for å lese mer dikt, og særlig litt mer moderne diktning, både fordi det er spennende, og fordi i egoistisk øyemed er det praktisk for meg å se hva som blir utgitt, for så kanskje å kunne legge om skrivinga mi litt. Man lærer av å lese andre, selvfølgelig.

Som regel når jeg finner dikt er det eldre diktning. Jeg har flere diktsamlinger gjennom diverse litteraturfag, og selv om de har herlig mye bra tekst i dem, er det sørgelig lite moderne representert. Og selv når jeg sitter og surfer er det eldre dikt jeg oppdager (er det vanskeligere å få tak i moderne fordi det er dårligere ansett…?). Nå nettopp – i dag, på lesesalen (mens jeg burde lest teori, ahem) – oppdaget jeg Objectivist Poetry. Det kan i grunn ikke kalles en sjanger, det var mer en løst sammensatt gruppe poeter som bestemte seg for at de hadde ganske likt mål for skrivingen sin:

“The basic tenets of Objectivist poetics as defined by Louis Zukofsky were to treat the poem as an object, and to emphasise sincerity, intelligence, and the poet’s ability to look clearly at the world.” - Wikipedia

Jeg snublet helt tilfeldig over det, gjennom en blogg, og jeg forelsket meg sporenstreks. Vel er det fra rundt 1930-tallet, men likevel. Likevel! Plutselig har jeg masse diktsamlinger jeg har lyst å kjøpe, hurra! Og skrivemåten til mange av dem er slik jeg elsker – å finne det poetiske i det svært hverdagslige, nesten nøkterne, sett litt fra sidelinjen. Og så likevel får teksten så mye kraft. Det er så deilig.

Og nå har jeg tenkt å dele et av diktene med dere selvsagt (hva ellers er vel vitsen med å finne nydelig poesi!). Det er, i motsetning til de fleste andre, i fast form, med rim, hvilket gjør det litt pussig at jeg liker det så godt, fordi jeg foretrekker fri form. Men lydene i det er så vakre, og bildene så skjøre, og temaet så vondt og trist og vakkert at jeg blir helt skjelvende.

Det har ikke tittel, men er skrevet av Lorine Niedecker:

What horror to awake at night
and in the dimness see the light.
Time is white
mosquitoes bite
I’ve spent my life on nothing.

The thought that stings. How are you, Nothing,
sitting around with Something’s wife.
Buzz and burn
is all I learn
I’ve spend my life on nothing.

I’m pillowed and padded, pale and puffing
lifting household stuffing–
carpets, dishes
benches, fishes
I’ve spent my life in nothing.

–

Om du blir like geléklump som meg av dette, finner du flere dikt av henne her. Og på Wikipediasiden til Objektivitetspoetene er det flere lenker til flere poeter. Kjør diktlesning!

…og diskusjon?

Publisert, igjen!?

Posted on by
16

Her går det unna i svingene skal sies. I år har geeken vært på trykk FIRE ganger. Tre ganger med dikt, og en gang med en artikkel, skrevet sammen flotte Engeline.

Nå ble jeg publisert nok en gang i Kraftverk, som sist. Denne gangen jeg fikk en kortprosa og to dikt på trykk.

Litt i etterkant av mailen som informerte om at jeg var antatt, fikk jeg en mail der redaktøren lurte på om jeg hadde lyst å ha høytlesning, siden jeg skulle komme til Bergen og være med på lanseringen uansett.

Dette sa jeg ja til. Jeg hater å snakke i store forsamlinger.

Seriøst. Jeg blir nervøs av å snakke selv i grupper der jeg kjenner alle sammen. (Og jeg skal kanskje bli lærer? Herrejemini sier jeg bare).

Det var… en opplevelse. For det første så var det ubeskrivelig rart å se diktene mine på trykk i et magasin folk kjøpte og satt og bladde og leste i. Og så gikk det opp for meg at jeg skulle lese dem høyt, med mikrofon, foran disse menneskene. Iiih!

Det var en meget følelsesladet aften. Og fordi Storesøster var med denne gangen, har jeg til og med dokumentasjon i form av bilder! Og så er det dette med bildene og de tusen ordene, vet dere.

Det første her er på vei ut døren. Og her ser jeg jo riktig så fornøyd ut med saken. Kanskje litt vel fornøyd. Nesten så det tipper over i lalaland-fornøyd det der.

Neste bilde derimot. Her har det gått opp for meg hva det er som skal skje, at jeg skal opp og lese, og det foran masse mennesker som kommer til å sitte der og høre på meg! Holymoly! Jeg hadde så mye nerver at jeg trodde jeg skulle krepere. Generelt ser jeg litt ut som en fortapt tolvåring som har mistet mammaen sin:

Her sitter jeg frenetisk og leser egne tekster, og lurer på hva i alle dager det er jeg egentlig har begitt meg ut på (her begynner da også lokalet og fylles litt):

Jeg har høytlesning. Høytlesning! Jeg! Foran masse mennesker! Med MIKROFON. Såvidt jeg husker skalv jeg som et aspeløv og repeterte gang på gang inni hodet mitt at jeg måtte lese sakte (jeg tenderer mot å gallopere gjennom tekster for å bli ferdig). Utover det er denne biten av kvelden litt vag:

Men jeg kom helskinna gjennom det. Her har jeg fått nervene tålelig under kontroll, og jeg har falt tilbake i behagelig litteraturgeekmodus, med cappuccinoen og litteraturmagasinet:

Og det var da så storveis. Jeg tenkte kun “Nei nei nei nei nei” like før jeg skulle opp og lese, men… det var da så kjekt likevel. Jeg døde ikke! Absolutt et pluss i hverdagen, må jeg si.

(Kan jeg kalle meg forfatter nå?)

Om bokmani og lesebrett

Posted on by
12

Bokbloggen til The Guardian er flotte saker. De har alltid spennende innlegg, og ikke rent sjelden snubler jeg over flott ny litteratur i samme slengen. Ofte har de også kvasifilosofiske innlegg rundt dette med litteratur og lesing i tillegg. Nylig ble det lagt ut en slik post.

Den handler om hvordan bloggforfatteren, da han skulle flytte, oppdaget nøyaktig hvor mange bøker han hadde, og hvor problematisk det var å skulle kvitte seg med noen av dem. Hverken bruktbutikker eller diverse former for veldedighetsorganisasjoner ville ha bøker. De er vanskelige å selge – og nevnte bloggforfatter hadde visst et lass uten like å skulle kvitte seg med (et sted rundt 2000 bøker!).

Så da begynner han å fundere: Hva er greia med å kjøpe og eie så sabla mange bøker? Dette er noe jeg har tenkt mye på, særlig i det siste. De aller fleste bokelskere jeg kjenner kjøper flere bøker enn de greier å lese, og det betyr gjerne også at man sjelden leser alle bøkene man faktisk rekker å lese, mer enn en gang. Så da sitter jo bøkene der da, i hylla, og tar opp plass, tiltrekker seg støv og forblir ubrukt.

Men de er så vakre å se på, bøkene. Fylte bokhyller er for meg vel så vakkert som et hvilket som helst maleri eller bilde. Og jeg står ofte og ser på bøkene mine, stryker på dem, minnes hvor fine opplevelser de ga meg. Men er det nok i seg selv? Er det en liten egotripp det med å ville eie – og på et vis vise fram – så mange bøker som mulig? Eller er det en tvangshandling: man greier ikke la være?

Den boka jeg leser nå, Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, begynner med nøyaktig det dilemmaet. Den ene hovedpersonen bryter sammen og blir gal fordi han innser at han kjøper altfor mange bøker, mange flere enn han noen gang rekker å lese selv om han blir 200 år gammel og leser to bøker i uka. Han greier ikke gå forbi en bokhandel uten å gå inn og kjøpe flere bøker.

Og jeg kjenner så mange som har det likens. Meg selv inkludert. Og det er fint å finne nye bøker, kjøpe nye bøker, åpne og begynne på en ny bok. Det er en utrolig herlig følelse. Samtidig blir jeg stresset av å tenke på at jeg har – la meg telle – 30 bøker liggende (lett tilgjengelig) som er ulest (og tar man med de bøkene som ligger vanskelig tilgjengelig og jeg dermed ikke får til å telle akkurat nå, er vi sikkert oppe i 35-40, faglitteratur ikke inkludert). Og det er på tross av at jeg har tvunget på meg selv bokkjøpediett, der jeg kun får kjøpe en eller to bøker når jeg har lest ut en-tre av de jeg allerede har liggende (faglitteratur nok en gang ikke inkludert, for skulle jeg ikke latt meg selv kjøpe faglitteratur hadde jeg aldri blitt ferdig med masteren…).

Og så, når man legger akkurat dette poenget med får-aldri-lest-alt til side, så er det det faktum at jeg: a) leser det som regel aldri igjen, b) det går med massive mengder papir på at jeg skal ha pene bokhyller, og c) bøker tar uhyre mye plass.

Jeg har i det siste seriøst begynt å vurdere lesebrett. I starten var jeg total motstander. Følelsen av en bok i hendene er noe jeg har vokst opp med, og elsker. Men så er det dette med papiret da, og plassen, og… med et lesebrett vil jeg kunne laste ned og beholde bøker jeg vil beholde, men slette de jeg ikke vil beholde (slipper tråle byen rundt etter steder som vil ta i mot brukte bøker). Men jeg vil vil vil fremdeles ha papirbøkene! De er så vakre… og det er så utrolig deilig å kunne fysisk gå i en bokhandel og se på bøker, lese litt i dem, kikke på covrene osv. Jeg kan bli der inne i den lille bokverdenen i evigheter (gjerne fulgt av lattermilde selgere som har sett meg stå bøyd over hyllene, eller sitte på gulvet i en halvtime og se på bok etter bok, og så kommer med et lass bøker til kassa).

Likevel har jeg jo allerede begynt å flytte det meste av kjøpemanien min over på nettbokhandlere. Det er så enkelt. Jeg leser om en bok jeg vil ha, svinger innom Amazon eller Play, og vips, kjøpt. Men da tar det jo alt fra en til tre uker før jeg har den i postkassa (ikke for det: å få pakke i posten er som jul året rundt. Særlig når jeg glemmer hva jeg har bestilt). Med lesebrett hadde jeg hatt boka på under et minutt. Det høres jo så kjekt ut…

Men – lese på skjerm? Er det egentlig noe særlig? Sitter jeg ikke nok med pc som det er? Jeg liker å bla i bøker! Ikke scrolle eller trykke på en tast for å skifte side. De som er forkjempere av lesebrettet sier dog at det slettes ikke er som å sitte med en skjerm i det hele tatt. Lesebrettblekk er noe helt eget, såvidt jeg har skjønt det. De sier at du glemmer at du leser på et brett, bare det du leser er bra nok. Og det er jo innholdet som er viktigst, eller hva? Men det blir ikke så pene bokhyller av det, og seriøst, et hjem uten bokhyller føles helt rart for meg. Det er ikke et hjem, det er et sted å oppholde seg med vegger og tak.

Men så kjekt lesebrett må være når man skal på ferie da! Avhengig av hvor lenge jeg skal være borte har jeg med meg alt fra en til ti bøker. Jada. Og da tar jeg ikke med i beregninga det faktum at jeg gjerne kjøper bøker når jeg er på ferie. Bøkene mine trenger sin egen koffert: “Ta med ekstra bukse eller ekstra bok…? Ekstra bok!” Lett valg. Men tidvis idioti. Men et slankt lite lesebrett i kofferten… hm.

Så igjen: Hvilket lesebrett skal man kjøpe? Det er jo så mange valg! Og burde man kjøpe førstegenerasjonsbrett? Burde man ikke heller vente et år eller to, til de verste feilene er luket ut, og prisen kanskje har sunket litt, før man kjøper nevnte brett? Det er ikke så lett. Folk rundt meg sier iPad er det mest fantastiske siden oppskjært loff, men for meg virker den mer som en fin gadget med masse spesialeffekter og ekstradill som jeg ikke kommer til å bruke (jeg har jo pc til sånt). Og så er navnet grusomt. Hør på det da: iPad. Herre min juledag sier jeg bare. Kanskje skulle jeg kjøpt en Kindle? Men iPaden er mye penere enn Kindle (hvorfor jeg plutselig har blitt så opptatt av estetikken ved dette er uvisst). Og flere lesebrett har restriksjoner som gjør at man ikke kan laste ned og lese alle format, det er uaktuelt det. Men likevel… likevel.

Jeg heller ærlig talt mer og mer mot å faktisk skaffe meg et lesebrett, jeg skal innrømme det. Papirbøker vil jeg nok fremdeles kjøpe, men kanskje jeg blir mer selektiv. Kanskje kjøper jeg bare vakkert innbundne bøker i hardback (nå kjøper jeg mest mulig pocket for ikke å blakke meg helt på manien min), som får lov til å pynte hyllene. Det er mulig. Det høres jo ikke så altfor dumt ut heller det. Være litt streng med meg selv; kjøpe papirbøker jeg vet jeg kommer til å lese igjen. Og bokdokumenter til lesebrett er tross alt billig. Det er et fint lokkemiddel når ca det eneste man bruker penger på utenom det strengt nødvendige for overlevelse, er bøker. Og så å kunne laste ned bøker fra Project Gutenheim for eksempel, gratis.

Men jeg elsker papirbøkene mine. Jeg elsker dem. Ha dem liggende i hauger rundt meg, i hyllene, se på dem som gamle venner. Et lesebrett er jo bare nok en ansamling elektronikk. Greier jeg å bli bestevenn med det, slik jeg blir med de beste bøkene? Kanskje ikke – men så igjen, kanskje blir jeg det…

Jeg blir helt svett av å tenke på alt dette, kjenner jeg. Ai, de luksusproblem en boknerd går i møte nå om dagen.

Masterpanikkglede

Posted on by
5

Å ta master i litteraturvitenskap er litt som å skyte seg selv i foten – du gjør ikke ting lett for deg selv, det er tidvis smertefullt, og du må jobbe hardt for å komme deg noe steds som helst.

Likevel er det det jeg holder på med. Og i motsetning til skuddsår i foten, så elsker jeg dette. Samtidig som det skremmer vannet av meg (litt som skuddsår i foten). Jeg veksler lett flere ganger om dagen mellom å tenke, “Åh dette er så gøy!” og “Dette kommer jeg aldri til å få til og jeg kommer til å dø arbeidsløs av sult!”

Noen ganger har jeg lyst å bare drite i hele greia, for ikke å skuffe meg selv, når visjoner av skuffet familie, veileder, venner og forferdelige karakterer flimrer for øynene. Andre ganger skulle jeg ønske jeg kunne skrive tretten masteroppgaver, og er like sikker på at alle blir like fordømt bra!

Ingen sa at dette kom til å bli lett. Og det er det ikke heller. Jeg kan bruke timesvis bare på å stirre på den fordømte blinkende markøren som krever: “Putt inn masterdokumenttekst her!”, og så kommer det ingenting som helst. Andre ganger strømmer linjene på, og jeg får krampe i fingrene av å prøve henge med. Jeg leser fantastisk teori om fantastisk litteratur, og tenker “Dette er så genialt! – Jeg kommer aldri til å greie skrive noe lignende.”

Noen dager spretter jeg ut av senga for å komme meg på lesesalen (eller nei, i hodet mitt gjør jeg det, men kroppen min sleper seg som regel ut på badet mens den protesterer vilt), mens andre dager har jeg total skrekk for å så mye som tenke på pulten på skolen med alle bøkene og papirene og kravene.

Den siste uken har vært en uke med panikk – men produktivitet. Jeg har ikke vært på skolen en eneste dag, men jeg har lest og skrevet masse likevel. Oppgaven tar form i hodet mitt, samtidig som den formen veksler mellom vakre skapninger og fryktelige udyr. Jeg bruker en helt vanlig torsdag til å gjøre absolutt ingenting, men jobber som en gal, trøtt og sliten, på søndag.

Jeg tenker: “Hah, det er bare november.” Og så tenker jeg: “Aaaugh, det er NOVEMBER!” Jeg tenker: “Det er absolutt ingenting jeg kan skrive om romanen min!” Og så tenker: “Åssen i alle dager skal jeg få plass til alt på bare hundre sider!?”

Å skrive masteroppgave føles litt som å være syk i hodet. Du føler deg gal (alle kravene! alle bebreidelsene! alle stemmene i hodet som roper ting om litteratur og teori til deg!).

Noen burde et sted ned veien fortalt meg at å skrive masteroppgave er som å være bipolar ganger to.

Men jeg hadde sikkert skutt meg selv i foten likevel. De gale har det godt.

Publisert?

Posted on by
10

Det begynner slik:

En setning. Og så en til. Og så -

Det vokser og gror i hodet mitt, slyngplanter, kjøttetende planter, ulende dyr, gryntende dyr, stjernehimmel, overskyet himmel, og jeg vet ikke hva. I meg gror det bilder og ord og ting som aldri har vært og aldri kommer til å være. I meg gror løgnene som jeg liker så godt, disse løgnene som er så fine, de som jeg føler menneskeheten flyter på.

Det er historiene. Diktene. Livene man spinner fram og klipper opp etter eget forgodtbefinnende. Og så godt som jeg liker det! Så godt. Så godt. Og samtidig er det så vondt, så heslig, og noen ganger så tomt, å skulle lete etter disse flyktige ikke-vesnene, ikke-hendelsene som ligger og fniser godt bortgjemt. Jeg savner dem! Og så titter de fram igjen. Og så -

Og så er det noen andre som leser det. Og så er det noen andre som liker det. Og så er det noen andre som hater det. Noen ganger har jeg kontroll. Noen ganger sier jeg: “Her. Vil du lese?” Og så leser de mens jeg sitter hjertebankende og venter på en respons.

Men så -

Så blir noen av diktene mine, skapningene mine, barna mine trykt. De blir – nå må jeg nesten hviske det – publisert. Og så må jeg nesten rope det. Publisert! Jeg! De!

Så kommer den forventede lykkerusen. Så kommer den uventede angsten.

Diktene mine, alene ute i verden? For å bli lest av mennesker jeg ikke kjenner? Mennesker som ikke kan nå tak i meg og si -

ja. Hva vil jeg at de skal si? Kanskje trenger disse barna mine få lov til å ha hemmeligheter med disse skjulte leserne som ligger fnisende bortgjemt og leser uten at jeg kan lokke dem frem. Ord som leserne kan hviske til bare barna mine.

Ja. Det er vel litt fint. Er det ikke?

Nå er fire av dem ute og svinser på egenhånd. De heter “Tapt i tidevannet”, “Tungt”, “Abstinenser”, og “Ras”, sånn i tilfelle du vil bli kjent med dem, og kanskje hviske dem noen ord.

Og så er det mange andre barn der inne, fine, fine barn. Hvisk dem noe, også.

Flytter

Posted on by
10

…og det er ikke bare-bare.

Vi har fått en tålelig liten (smal) leilighet. Det er en studentleilighet, så de veggene skal være sånn, umalt betong og finér. Jeg liker betongen. Jeg begynner å venne meg på finéren. Vi har planer om å fylle opp med planter, så det blir tre, stein og trær. Det vil si: en liten skog.

Det blir en del rot, når man flytter. Det hører liksom med:

Men det er ikke så lett å la være rote, når man ikke har så mange steder å gjøre av rotet – når alt man har av flater er et bittelite bord, noen få benkeplater, og senga (de to første dagene hadde vi bord, men ikke stoler, og heller ingen sofa (det har vi enda ikke skaffet) så måltidene ble spist i senga).

Det hjelper selvsagt på både rot og humør å ha høyteknologiske vidundre som vaskemaskin (en livredder dette, for studenter som hater oppvask), skikkelig stekeovn, mikrobølgeovn, og sist, men ikke minst, et kjøleskap som har ørtenførten funksjoner, og til og med informerer oss om hvor kaldt det er der inne:

(Trenger jeg vite hvor kaldt det er i kjøleskapet mitt?)

Dette spørsmålet har jeg spurt meg selv flere ganger den siste uken (det er bare tull å ringe noen som faktisk kan svare på nevnte spørsmål). Studentbyen vår er ikke en gang på listen over de som har vaskerier. Så vi må snart ut på utforskningsferd, for det fylles jo selvsagt opp med rot i skittentøyskurven også – som forøvrig var det første vi kjøpte sammen. Jepp. Skittentøyskurv. Og søppelbøtte. Alt det rare man ikke tenker over at trengs i ny heim altså…

Inngangsdøren vår har et digert vindu i seg, så aaaalle som går forbi kan se oss. Og de kikker inn også, selvfølgelig. Det gjør jo vi også, når vi går forbi deres dører, det sier seg selv.

Leiligheten er såpass liten og smal at vi er nødt til å velge ut med hard hånd hva som får bli med. Foreløpig har jeg kun de to viktigste bøkene mine med meg. Kun to bøker. To. Ja, bare to. Jeg lider.

Men så er ikke alt det der så veldig farlig uansett, for livet – det er herlig.

Storebror

Posted on by
7

Den ene storebroren min giftet seg i helgen, og i den anledning skrev jeg et dikt. Før bryllupet var dette en stor hemmelighet, for det skulle være en overraskelse når jeg under middagen reiste meg og leste det høyt. Han ble overrasket også, så det funket superbra!

Men nå vil jeg dele diktet, fordi alle burde vite hvilken fin storebror jeg har:

Til storebror

Hvor mange bokstaver i et alfabet
hvor mange ord i et språk
hvor mye kjærlighet i et dikt

kan beskrive en bror?

En bror som ønsker å bli
verdens sterkeste—
hvordan sier man
at han allerede er det?

En bror som alltid løfter
sine kjære opp fra avgrunnen
løfter dem med smil,
med ord, med makt i ømhet

En bror som er stor som en bjørn
men snill som en vårdag
som holder rundt deg
og får deg til å forstå at du teller

En bror som kan alt, som klarer alt
med hele sitt hjerte
sitt store sterke hjerte

En bror som i hvert sitt fiber
er en enestående sønn og et barnebarn
en onkel og en nevø
en fetter og en svoger
og nå også—

en enestående ektemann

Hvordan kan ord fange
noe så stort, noe så mektig

noe så sterkt?


Ingen påskeliljer her,

Posted on by
5

men mange, mange skyer, en fjord, en kveldssommerhimmel og, ja, et hjerte som fylles av det hele.

William Wordsworth: I Wandered Lonely as a Cloud

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
and twinkle on the Milky Way,
They stretched in never-ending line
along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
in such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
what wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.