NaNoWriMo – National Novel Writing Month (som egentlig er veldig International) – er noe jeg har hatt lyst til å være med på siden jeg hørte om det for første gang, i 2003. Men jeg har aldri hatt tid. Før nå.
NaNoWriMo er et fenomen startet av Chris Baty som går ut på noe så enkelt – og likevel så vanskelig – som å skrive 50 000 ord på en måned. En liten roman altså. Eller, det vil si, førsteutkastet til en roman. Hovedpoenget med NaNo er nemlig dette: Alle sier de går rundt med en roman i magen. I november skal en hive seg med hundretusenvis av andre rundt omkring i verden som gjør det samme, og skrive romanen sin.
Det er en massivt populær greie, og jeg har, som sagt, hatt lyst å være med i årevis. Hvert år har oktober kommet rullende, jeg har sett på fagmengden min, på jobbingen jeg har, på alle eksamene jeg har, og gått med på at nei, jeg har ikke tid dette året heller.
Men i år. I år har jeg tid. Masteroppgaven min er ferdig (leveres i morgen!!), og jeg har planlagt et plott og et karaktergalleri til denne romanen min siden september. Egentlig kan en vel si at dette er noe jeg har planlagt siden 2003.
Hvorfor hiver så den minimalistiske diktskriveren seg med på dette? Nettopp fordi jeg er en minimalistisk diktskriver. Jeg har alltid gått rundt med en idé om at jeg ikke kan å skrive langt. Jeg har skrevet noen få (dårlige) noveller, og har påbegynte romaner og idéer i hopetall, men jeg har aldri kommet lenger enn 15-20 sider. Og det har vært helt elendige, plottløse, døde saker.
Men denne gangen skulle jeg gå i gang med dødsforakt. Jeg var ganske sikker på at jeg ikke kom til å komme i mål på de 50 000 ordene, men hovedsaklig anså jeg dette som ganske enkel skrivetrening. Skrive mye, skrive hver dag, skrive uten å redigere. Jeg har verdens strengeste, styggeste indre kritiker, men denne måneden er hun bastet, bundet og kneblet etter alle kunstens regler. Litt av greia er at for å komme gjennom 50 000 ord kan du ikke begynne å tvile på deg selv. Og jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg leser gjennom skrivingen min. Så denne måneden skulle jeg ikke lese noe. Jeg skulle planlegge karakterer, scener, plott, ha et visst blikk framover, og notere hva som har skjedd for å kunne komme meg videre.
Per 13.11.11, klokken 22:44, har jeg:
37,579 ord. I dokumentet mitt er det 83 sider.
Litt over 12,000 ord til, og jeg er ferdig. Da har jeg “vunnet”. Og måneden er ikke halvferdig en gang. Men romanen min er ikke over halvveis, plottet mitt har mye igjen. Jeg har nå begynt å sikte meg inn på 70 000 innen utgangen av november…
Det er et fantastisk konsept. Jeg skriver som en gal. Noterer som en gal. Planlegger som en gal. Jeg hiver alle gøye ting, konsepter og karakterer jeg kan tenke meg inn i romanen min, og bare skriver. Medusa er med. En fe som er ond. En hovedperson som er jente og som er sterk og modig (noe som generelt mangler fra sjangeren ungdomsfantastikk). Jeg skriver det jeg selv har lyst å lese. Snur opp ned på myter, og har et vilt og fargesprakende plott med fæle skurker og masse monstre og flotte vennskap. Selve skrivingen er ikke særlig sterk – jeg ser meg som sagt aldri tilbake – men redigere, det gjør en i desember. I november skal det produseres tekst!
Og jeg gjør knapt nok noe annet. Stakkars Martin får hodet bitt av seg dersom han våger å forstyrre meg mens tastaturet praktisk talt ryker under fingrene mine. Den eneste grunnen til at denne bloggposten skrives er fordi jeg har skrevet nesten 10 000 ord på et par dager, og er sliten, og planlegger hvordan karakterene skal komme seg fra den scenen de er i, til den neste. Jeg tenker kun på romanen. Skriver ned scener og karakterer og planlegger, og det er. Så. Gøy. Det er den beste opplevelsen jeg har hatt på årevis.
Jeg har i tillegg opplevd den ene myten som jeg alltid har misunt alle forfattere som forteller om den: Karakterene mine har tatt over historien. De har totalt kapret den, og jeg får bare lov til å se på og skrive ned det de gjør. Jeg får komme med forslag til retning, og håpe på at de i det minste halvveis holder seg til plottet jeg har satt i gang, men utenom det? Jeg er tilskuer. Og det er verdens artigste opplevelse. Her en morgen hadde jeg stått opp klokken fire om morgenen (frivillig!) for å skrive (før skole og jobb, det ga fullstendig mening for meg, ville jo ikke ha tid til å skrive senere på dagen), og hadde plassert karakterene mine i en skog. Plutselig hoppet det grønnkledde, ninja-aktige skapninger ut av buskene. Og jeg ble like overrasket som karakterene mine. Jeg tenkte helt seriøst “Ninjaer!? Hvor i himmelens navn kom de fra!?” Og mens karakterene mine løp som piska skinn gjennom skogen skrev jeg så fort jeg greide for å vite hva som skjedde. Det var ærlig talt noe av det mest sinnssvake jeg har vært med på. Og Medusa var nødt å forklare hovedkarakteren min (og meg) hvem disse ninjalignende skapningene var og hvor de kom fra.
Jeg kommer til å anbefale NaNo til alle jeg kjenner som har lyst til å skrive roman. Det er en vidunderlig opplevelse. Det er slikt et herlig fellesskap på NaNo-forumene, og på twitter, og å snakke med noen som holder på med det er som å dele en vidunderlig og herlig hemmelighet.
Det beste med det er kanskje dette: Jeg liker romanen min. Det er nesten en litt fy-fy ting å si, for NaNo-romaner er, nettopp fordi de skrives så fort, dårlige, grove førsteutkast. Men jeg driter i det. Jeg liker romanen min, dårlige setninger og plotthull og halvferdige karakterer til tross. Den skal redigeres herifra og inn i himmelen når desember kommer. Så den virkelig kan skinne.
